Espen Teigen 
Et brev fra innsatt nr. 103B, Espen Teigen, 22. mars 2025
Det er mandag morgen. Helt mørkt, det øsregner, og vinden griper tak i den grønne jakken og det bløte håret. Utenfor en gigantisk metallport står jeg med en bag i hver hånd, de er begge stappfulle av klær og bøker. Glidelåsen er en hårsbredd unna å levere sykemelding. Til høyre for den store porten henger en metallboks med rød knapp.
«Espen Teigen melder for soning»
Jeg snur meg raskt og titter bort på min nyslåtte kone, Andrea. Tårer fyller øynene hennes, hun ser helt resignert ut. Verst er dette for henne. Tre dager etter at vi stod i kirken og gav hverandre det helligste og største løftet man kan gi et annet menneske, står vi og tar farvel. Uvisst om for hvilken lengde. Det er vel kanskje det verste.
Bak henne sitter vår gode pastor i en grå, stor SUV. Han kjørte oss denne dagen. En mann fylt av hjertevarme til fingerspissene.
Fra den grå metallboksen ruver en myndig mannsstemme med detaljerte instruksjoner for å finne frem. Porten åpnes sakte, mens regnet høljer ned så hardt at det lager lyd når det hamrer på metallet.
Jeg gir et siste nølende smil til fruen min og setter snuten mot vaktrommet.
Et avlangt toetasjes bygg med rød låvemaling, med et stort skilt: KRIMINALOMSORGEN. Inn døren og opp trappen er vaktrommet.
Et vennlig smil fra en litt lav kar med skjegg og mørkeblå uniform møter meg: «Jaså, er det kjendisen som kommer?»
«Kjendis og kjendis, fru Blom», sier jeg og smiler.
Etter at jeg har gitt fra meg telefon, lommebok og bagasje, får jeg et spørreskjema og blir låst inn på et rom. Der er det en stol, en skolepult og en svart skinnsofa. På veggen henger et stativ med informasjonsskriv. Noen handler om rus, andre om å ha barn på utsiden. Et av de mest fargerike er «SKEIV I FENGSEL» med undertittel: LHBTQ-rettigheter i fengsel.
På veggen henger malerier som man kun finner på institusjon: et unøyaktig malt bilde av en fjord, og med en stor måke i forgrunnen.
Etter 30–40 minutter kommer fengselsbetjenten tilbake og kaller meg inn til et annet rom. Alle eiendelene mine ligger spredt utover. Blant luksusen jeg har fått med inn, er 12 bokser snus, en DAB-radio og et glass med pulverkaffe fra Friele.
«Her er nøkkelen til rommet ditt. Du skal bo i brakke 1».
Betjenten, som går under navnet «Storegutt», fordi vi ikke skal få vite hans etternavn, hjelper meg å bære tingene til rommet.
Det er tomannsrom. Som førstereisgutt er man nødt til å sove i overkøyen.
Det er et lite, avlangt rom med plass til en mann i bredden. I tillegg til en køyeseng er det en skrivepult, en TV og to små skap.
«I morgen må du møte til arbeid kl. 07.45. Du får arbeidsklær i depotet», sier Storegutt.
Det tar ikke lang tid før jeg er rundt og hilser på folk. Alle møter meg med et smil, et fast håndtrykk og en kort kommentar av typen: «Trivelig med nye folk, velkommen!»
De fleste jeg hilser på, er norske. Enten er de trøndere eller nordlendinger. Omtrent 10–20 % er arabere og afrikanere. Noen få er tyskere, amerikanere eller østeuropeere.
Innimellom nasjonalitetene er det noen fargerike karakterer her inne. Noen er tunge rusmisbrukere. Enkelte er alderspensjonister. De fleste er oppsiktsvekkende vanlige.
I en brakke like ved finner du TV-stue, bibliotek og servicetorget. Jeg tusler dit for å sjekke hva det er å gjøre. Ingen TV eller telefon fra 23.30–14.30. Da er det først sovetid og deretter arbeidstid.
En annen av de innsatte, en korpulent kar fra Trondheim, sitter og leser en avis som er et par dager gammel.
«E’ det du som e’ journalisten?» spør han. Jeg nikker og svarer at det stemmer.
«De måtte gjøre et eksempel av deg med den pendlerboligen. Feil side du, vet du», sier han og er både alvorlig og litt munter samtidig.
Det som er bestridt utenfor, er allmenn kunnskap på innsiden. Mens Høyre-kaniner som Nils August Andresen får seg til aggressivt å forsvare dommen, åpenbart uten å ha satt seg inn i saken, er det ingen grunn til å bry seg om slikt tøys her inne.
Det er ingen tvil om en dobbeltstandard. Slike som Andresen kan med fordel spørre seg hvorfor partifellen Tonning Riise, som eide egen leilighet i Oslo mens han fikk pendlerbolig, slapp alle former for straff. Men det er mulig slike som Andresen mener det bør være en egen standard for Høyre-folk.
Men når alt kommer til alt, gjorde jeg en tabbe. Jeg betalte tilbake og gjør nå opp for meg.
Her inne er nær sagt alle hyggelige. De smiler, hilser og kommer konstant med drøy humor – gjerne på egen bekostning. Som tillitsmannen i fengsel sa: «Vi er alle her uansett, det er ingen grunn til å gjøre det surt for hverandre i tillegg».
I fengselet er det mange jobber, og alle har arbeidsplikt. Hver dag får man 86 kroner i arbeidspenger. Det kan brukes til å kjøpe varer fra en butikk en gang i uken.
Alle starter på samme plass: i en stor verkstedshall hvor det produseres paller. Eller «Costa del Palle», som det kalles på folkemunne.
Iført rød arbeidsbukse, rød arbeidsskjorte, hørselvern, hansker og en flanellsskjorte med rutete mønster, står jeg klar for et dagsverk med forholdsvis ærlig arbeid.
En betjent møter meg og fører meg til verkstedsmesteren. En stor, solbrun kar med bred dialekt og store MC-tatoveringer.
Første dag starter på sagen. Det skal være riktig lengde, bredde og stables korrekt, før det går videre i produksjonslinjen. Sammen med to hyggelige karer fra Finnmark med høyt inntak av snus, leverer vi nær 4 km ferdig stablet plank. Det er tungt arbeid. Men det har en kontorrotte som meg veldig godt av.
Tiden går raskere når man jobber og «prater skjit». Og det blir man fort mester på. Været, TV-en, trening, paller og vaktregimet er evige temaer man aldri blir ferdig med.
Det er også befriende med et lavsikkerhetsfengsel fylt av menn. Her kan det tulles med alt. Humoren er grov, og jeg har til gode å finne en sosialist.
Biblioteket er åpent onsdag og torsdag kl. 15–19. Det aller første jeg legger merke til, er boken «Kongens nei», skrevet av min gode Document-kollega Alf R. Jacobsen.
Det er ingen tvil om at fengselet er for menn. Det er hylle på hylle med bøker om krigen. Selv de samlede verker om Morgan Kane er å finne her. I tillegg er det rikelig med krim og spionasje. «50 Shades of Grey» står nederst ved romanene. Jeg spør damen på biblioteket om den noen gang har blitt leid ut. Hun svarer et kontant nei og smiler til meg.
En av de første kveldene møter alle innsatte til et tillitsmannsmøte. Det tar ikke lang tid før en fyldig kar fra Midtøsten iført en blågrå kjole rekker opp hånden. Med krøkkete norsk (han er tolk) forteller han at dette er et muslimfiendtlig fengsel.
Under ramadan har de kun fått tilbud om noen matpakker til å bryte fasten på kveldstid. De får heller ikke fri fra arbeidet under ramadan. Mannen mener også at det er skammelig at fengselet ikke gir dem et eget bønnerom.
Det er heller ingen kapell eller gudstjenester her inne.
Like etterpå reiser det seg en eldre kar. Han har sett seg lei på roping i gangene på kveldstid, og høylytte diskusjoner. Alle vet hvem han snakker om. Det blir manet til folkeskikk og hensyn for dem som står opp kl. 06 for å møte tidsnok til jobb.
Det går overraskende greit å være uten mobiltelefon og sosiale medier. Mange bemerker at det føles som 90-tallet igjen. Alt av forespørsler, handlelister, brev og søknader skrives for hånd. Også denne artikkelen.
Det er en merkelig følelse å være her inne. Det er til tider fryktelig kjedelig. Da må man ty til trening, bordtennis og bøker.
Det verste man kan gjøre, er å la tankekjøret ta overhånd. Det er ingenting jeg får gjort med at jeg sitter her. Dermed må jeg gjøre det beste ut av det. Det er ikke synd på meg. Det er min egen feil.
For hver dag som går, er det en dag mindre å sone. Da kan jeg endelig komme hjem til kona mi, Andrea, hunden min, Otto, og ikke minst Document-familien.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
