Man kan si det til det kjedsommelige, og jeg gjør det igjen: Ingenting er hva det var.

Påsken, for eksempel. For 50–60 år siden et kollektivt løft mot de hvite vidder. I dag et afterski-jåleri som begrenser seg til å suse ned bakken i dyre sportsklær, mens man venter på et påskudd til å entre hotellbaren eller drive rundt i byen og drikke fremmed øl på kafeer med eksotisk interiør og pludrende kaffemaskiner.

Før i tiden reiste hele nasjonen til fjells. Og om ikke alle gjorde det, lot de som om. Oslomarka så ut som en folkevandring i nikkers og anorakk – og Bergans-sekk med appelsin. Her ble ingen spart. Selv grinende og svært slitne småunger måtte pent henge med så det spraket i bambus og knaket i Kandahar. Man hadde fri. Ja, Gud hjelpe oss som man hadde fri.

Var det noe nordmenn forsto seg på, så var det fridager. De ble melket for hvert sekund. Man struttet som gutten på Sunda-boksene, man svettet som finner i badstue; kinnene brant, leppene sprakk og i døende dagslys hang ulmende ullplagg over snorer spent på kryss og tvers over støpejernsovner og peiser, mens vedkomfyren ristet i rødglødende raseri over å måtte smelte enda en fordømt gryte med sne.

Vi drakk kokt sne i gamle Norge. Innlagt vann ble ikke vanlig kost på hyttene før Trygve Brattelis regjeringstid. Og selv om bildene av ham antyder noe annet, er det faktisk ikke så lenge siden. Selv om det begynner å hjelpe.

Vi spiste lapskaus og Joikakaker fra boks (selv hjemmesitterne gjorde det). Og frøs som avsindig med alle klærne på i soveposen, disse håpløse vattkreasjonene som gikk av moten allerede under Krimkrigen.

Norge var et lite land. Alle gjorde det samme. Familien varierte kveldene mellom Ludo, Yatzy og vri-åtter. Etter barnas sengetid drev de voksne med pjolter og finlesning av ukeblader, når da ikke fatter’n sto ute i mørket med øksen og bannet. Den eneste lille kontakt med samtid og virkelighet hadde man gjennom reiseradioen i hjørnet. Kurér, het vidunderet.

Vidunderet Kurér, radioapparatet som bandt Norge sammen og ga oss «Dette er værmeldingen» og verdensmestre på skøyter. Her sitter jeg med min yngre bror Jakob hos våre besteforeldre på Ljan. (Foto: Sigrid Tholander)

Den 7,6 kg tunge kassen rev Norge ut av dvalen og inn i verden ved sin lansering 2. påskedag 1950. For nøyaktig 75 år siden. Den kostet 352 kroner uten batteri, for så vidt en ganske eventyrlig sum. Men det koster alltid å være kar. Og kar ble man, med sin Kurér.

Radioen gikk så vel på lysnett som på batteri. Den kunne tas med overalt. Og det ble den.

Før 1950 ante hyttefolket ingenting om morgendagen. De våknet sørgmodig opp, ristende av kulde, mens far blåste og blåste for å få fyr i peisen, ovnen, komfyren. De hulket utålmodig mens koia motvillig og knirkende ga slipp på frosten. Og etterpå, etterpå satt de med blåknoker rundt frokostbordet og spiste altfor bløte egg og lurte på hvordan været ville bli.

Ni av ti lavinehunder vet at været har noe å si på fjellet. I gamle dager visste menneskene det også. De trengte ikke fjellregler for å vite sånt. De glante skrått mot horisonten og vurderte skyformasjoner, vind og sikt. De knakket på barometeret og var egentlig ganske engstelige.

Kurér-radioen revolusjonerte fjellpåsken. Den hadde med seg værmeldingen. Hele dagen og ettermiddagen og kvelden igjennom: Dette er værmeldingen.

Ungene satt som tente lys mens den sprakende stemmen ramset opp hemmelighetsfulle ord og stedsnavn. Åna-Sira, Jydske Rev, Setesdalsheiene – for ikke å snakke om den gamle sjamanen som fremsa besvergelser i noe de kalte Fiskerimeldingene. Far behøvde aldeles ikke å hysje. Og barna spiste opp grønnsakene sine uten å mukke.

Fantasien svevet på navn, steder og ord barna aldri tidligere hadde hørt. Fremsagt gjennom atmosfæriske forstyrrelser som gjorde det mer spennende, bloddryppende og skummelt enn Mio Min Mio.

Foreldrene hadde et annet og mer praktisk utbytte av radioen. Den fortalte dem at familien skulle på langtur i morgen. Om værmeldingen ga dem lov i morgen tidlig, da. Ja, for Værmeldingen var ustanselig klar med siste nytt.

Radioen øket også hyggen på hytta. Man fikk jo med seg Barnetimen, Ønskekonserten, og, hvis foreldrene sto en bi, de aller første gløttene inn i pubertetens besettelse: popmusikken på Radio Luxembourg. Kurér-radioen ble også et gjennombrudd for overføring av vinteridrett, nå kunne man følge med Kupper’n og Brusveen uansett hvor i geografien man befant seg.

I 1958 kom transistorversjonen av Kurér, faktisk den første heltransistoriserte reiseradio i Europa med kortbølge. Da var eksporten allerede så enorm at den nådde 60 land, hovedsakelig i Asia, Afrika og Midtøsten. Etter ti års produksjon sto det en Kurér i 224.000 norske hjem. Ikke få av dem ble svidd av utover på 60-tallet, da sønnen i huset koblet til gitaren og kjørte volumknappen til 11.

Legenden Kurér tilhører først og fremst påskefjellet. Den var det norske folks eneste forbindelse med omverdenen. Var din mor død, fikk du høre det gjennom den lokale Kurér. Den var alt:  underholder, værmelder, avis, telefon og musikkmaskin – og gledesdreper. «Din mor er død» var ingen hyggelig påskemelding å få. Men det var nå engang takka for det vi hadde igjen for ikke å ha funnet opp mobiltelefonen ennå.

I dag ville ikke en kjeft giddet å dra på Kurér-ruklet. Været får man på nettet. Og det får man inn overalt i fjellheimen. Uansett om du bor på hytte eller hotell. Aller mest takket være den fordømte smarttelefonen, dette monsteret som til og med benyttes mens man står ned slalåmbakken eller kjører bil eller betaler kassapersonen på Meny eller er viklet inn i en samtale man ikke bryr seg det spøtt om. Smarttelefonen, dette grufulle apparatet med alle sine groteske ringesignaler og usmarte konsekvenser.

Det blipper og trudelutter fra lommer, sekker, vesker og rumpetasker.
Selv folk som står og samtaler ansikt til ansikt, klamrer seg til hver sin minicomputer som de stadig kommer i tanker om og kaster undersøkende blikk på, halvt forundret, halvt skuffet over at den ikke ringer.

I gamle dager dro nordmenn på påskeferie og var utilgjengelige. Deres eneste kontakt med virkeligheten var en batteridrevet reiseradio. I dag reiser de på påskeferie med hele verden i baklommen. Kan man ikke nås, eksisterer man ikke.

Stillheten, undringen, vissheten om at man kun var henvist til hverandre, til mennesker av kjøtt og blod – og en Kurér hvis de gåtefulle atmosfæriske forstyrrelsene forsterket isolasjonen og åpnet fantasien. Borte er det. Sammen med pjolteren og smaken av smeltet sne.

Men jeg har vært på Åna Sira. Jeg måtte dit. Navnet hadde surret rundt i fantasien helt siden jeg hørte det som guttunge fra bestemor og bestefars Kurér. Åna-Sira, det gåtefulle stedet som kanskje ikke fantes. Som voksen ventet jeg meg ikke mye. Og det var heller ikke mye å se. Men jeg var fornøyd bare ved å nå fram, eller tilbake, til en flik av barndommens fantasiland.

Jeg trodde Åna-Sira var et fantasisted som hørte hjemme i «Mio Min Mio» eller «Veien til Agra». Men det finnes, og jeg fant det. (Foto: Peter Nagy)

Mobiltelefonen har ikke makt til å gjøre sånt. Da den først ble introdusert, skapte den tomprats-adelen. Deres glanstid ble imidlertid kortvarig. Nå er vi en nasjon av viktigperer som går rundt og prater høylytt tøv. Noen har til og med de idiotiske øreproppene på plass hele dagen, enten de snakker med noen eller ikke – som om sivilisasjonens fremtid var avhengig av dem.

Jeg savner Fiskerimeldingen. Og bestemor og bestefars Kurér.

Kjøp «Europas underlige død»!