Foto: Heiko Junge / NTB

En typisk norsk politiker­karriere begynner med å melde seg inn i et lokallag, bygge et venne­nettverk og så infiltrere nominasjons­komite­ene. Og det fortsetter på samme måte, inntil noen blir sittende på toppen av partipyramiden.

Videre samarbeider de med journalister, hvor de mest regimetro belønnes med presse­støtte og åpne dører. Kritikere møter stengte dører, med den effekt at all kritikk fordamper.

Etter valgene former de allianser med andre partier, hvor resultatet er reviderte politiske programmer hvis innhold er ukjent for velgerne. Men det spiller ingen rolle, for nå nærmer de seg sitt egentlige mål – den inter­nasjo­nale delen av karrieren, og i den prosessen driver de enda lenger bort fra det parti­program­met som de engang startet med.

Men så er det heller ingen ved sine fulle fem som vil stemme på politikere som annonserer at de har til hensikt å søle bort nasjonal­formuen vår på å kjøpe seg stillinger i udemo­krat­iske og multi­nasjon­ale konglo­merat­er, slik som World Economic Forum (WEF), Bilder­berg, EU og Verdens helse­orga­nisa­sjon (WHO). Men kritiske røster stilnes av journalister som pumper ut positive reportasjer, slik som at begeistringen for EU er økende blant nordmenn, noe som er heller tvilsomt, men det sikrer presse­støtten. Resten overlates til glemselens slør, og dermed kan de bygge karrierene sine videre i fred.

Norske politikere regner seg derfor primært som inter­nasjon­ale politikere og bare sekundært som norske politikere. Det er bare velgerne og pengene som er norske. Tidligere nærings­minister Iselin Nybø forklarte det slik: «Å snakke om nasjonal­stat­en føles veldig fremmed for meg – den norske følelsen er best i en inter­nasjonal setting».

Kari Jaquesson gir oss et annet eksempel: «Om du går på X-kontoen til Støre, vil du se at han bare skriver på engelsk – og om uten­landske saker. Det eneste norske han omtaler, er idrett. Ingenting viser at han er stats­minister i Norge. Inntrykket er at han bare lengter ut.»

Sist ut er Jens Stoltenberg, som advarer mot å innføre formues­skatt for utlendinger, fordi dette vil redusere investerings­lysten. Norske investorer nevner han ikke, antakelig fordi det heller ikke denne gangen er nordmenn han har i tankene, men sine venner i utlandet.

For det er bare disse som kan realisere drømmene deres om et inter­nasjonalt jetsett-liv. Men her begynner også virkelig­het­en å innhente dem, for de har ikke fått sine høye inter­nasjon­ale stillinger på grunn av dyktighet, kunnskap eller intelligens, men på grunn av sine manipulative evner. Som betyr at de sann­syn­lig­vis ikke er så veldig smarte heller, som igjen betyr at mange av dem faller igjennom, slik som Erik Solheim, Terje Rød-Larsen, Anniken Huitfeldt og sang­fuglen Grete Faremo.

Derfor viser de oss to ansikter – ett hjemme og et annet ute. Ta for eksempel Jonas Gahr Støre, som hjemme tar på seg den strenge, stats­manns­aktige minen og belærer oss at vi må «tåle» og «stå i» det uføret han selv har rodd oss ut i, mens han i møte med Ursula von der Leyen holder henne i begge hender, bøyer hodet og lover henne astronomiske penge­gaver. De veksler altså mellom å være autoritære og belærende, og å være provins­ielle og servile.

For i sin sjel er de alle bønder og husmenn med dårlig selv­tillit, med lommene fulle av olje­penger. De er lett­vektere som mingler med skarps­kodde stats­ledere og inter­nasjon­ale finans­eliter, og da kommer de ikke på noe annet å tilby dem enn skatte­pengene våre. For ideer har de ikke, bare tanke­tomme ideologier, og noen ganger følelser.

Journalistene våre, med sin nye fremskutte politiske rolle, er en del av dette spillet, og derfor kan journalist, nå politiker, Anders Magnus i Nett­avisen trygt skrive at «Nå må vi bruke olje­fondet til å redde Europa». Samtidig krever «Stolten­berg-utvalget» (!) at «Støre bør ta over leder­trøyen etter USAs fall». Det er vanskelig å tro det man leser.

USA har ikke falt, USA reiser seg bare igjen etter Demo­krat­enes krigs­glade og økonomiske vanstyre. Det er Europa som er i ferd med å falle, og Norge med dem, fordi våre ledere ønsker seg mer krig, mer innvandring og enda mer penger til tulle­prosjekter.

Av alle tulle­prosjekter er «klima­krisen» det største, fordi 1) det er ingen klima­krise, og 2) det er ingen korrelasjon mellom antropo­gene CO₂-utslipp og klima, men i politikkens og ideologiens verden spiller dette ingen rolle – så galskapen bare fortsetter.

19. mars nedfelte Tyskland «klima­nøytral­itet» i sin grunnlov og tok på seg nye 1000 milliarder euro i gjeld. Norge har gjort et liknende vedtak. Vi vet at klima­effekt­en av alt dette i beste fall vil være lik null, selv om man tror på CO₂-hypotesen, fordi USA, Kina, India, Russland og om lag 130 andre land har valgt ikke å delta i det såkalte klima­samarbeidet.

Resultatet vil bare være en fortsatt økning av menneske­lige CO₂-utslipp, en grønning av jorden, et uendret klima, energi­mangel og en massiv fattigdom i hele Europa.

Norge trenger ikke flere strøm­kabler, batteri­fabrikk­er, mer karbon­fangst, flere vind­møller og elbiler. Vi trenger derimot kontroll over vår egen kraft­produk­sjon, og vi bør ikke belønne Tyskland med billig strøm for å ødelegge sin egen kraft­produk­sjon. Vi bør heller gjen­åpne gruve­drift­en på Svalbard, hvor vi sitter på verdens reneste kull, og kjøpe noen nye damp­lokomotiv­er fra England. Vi trenger ikke flere kvinner i Forsvaret, men tolv nye brigader. Vi trenger ikke mer EU, men mer Norge. Dropp formues­skatten og øk investerings­lyst­en. Bygg heller ut infras­truktur­en vår, hvor vi har et vedlike­holds­etter­slep på over 4000 milliarder kroner.

Kutt pressestøtten, og belønn heller en fri presse etter antall brukere, hvor mange grave­journalist­er de har og hvor mye uhumsk­heter de avdekker. Slutt med å finansiere kriger, og gjenoppta heller freds­arbeid­et i Fridtjof Nansens ånd.

Still strenge formelle krav til aspirerende riks­politikere og legg inn en fast stryk­prosent på 95. Hold dagens ideologi­styrte symbol­politikere rettslig ansvarlig for det uføret de har ført oss inn i, lei inn en eksorsist fra Vatikanet til å rense Stortinget og send de ubotferdige til Bjørnøya.

Dr.philos. Jon Gulbrandsen er pensjonert biolog og har arbeidet for Akvaforsk og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.