Vindkraftens industriområder utvikles ikke for å høste vind og produsere strøm – slik både politikere, eiere og media hevder. De utvikles for å høste subsidier og høye strømpriser, og produsere profitt. Og hvis industriområdet ikke produserer profitt, skifter selskapet eier til ingen lenger vet hvem som eier det, og derfor kan ingen tvinges til å ta ansvar for stans, riving og opprydding. Dette har vært vindkraftens forretningsmodell siden starten av vindkraftsvindelen i California på 1980-tallet.

Vindkraft har altså ingenting med samfunnsansvar, klima, grønne verdier, fremtiden eller leveringssikkerhet for strøm å gjøre – selv om næringens irrgrønne nettsider insisterer på nettopp dét. Og siden næringslivet i Norge er omgjort til en melkeku for statlige skatter, avgifter, gebyrer og administrative kostnader, er det fristende å flagge ut eller selge bedrifter til utenlandske eiere. Da blir man skjermet fra venstresidens og Høyres kortsiktige og stupide klimapolitikk, som dessverre har erstattet fungerende næringspolitikk.

Stor andel utenlandske selskap med store utbytter

Norges dysfunksjonelle næringspolitikk er en av årsakene til at norske vindkraftverk hovedsakelig har utenlandske eiere – og da ofte holdingselskaper som gjør det umulig å si hvem som faktisk eier industriområdet. NRK har nylig dokumentert at i januar 2024 kontrollerte utenlandske selskaper 70 prosent av norsk vindkraft.

Flere av disse eierne har adresse i land med kjente skattefordeler – som Luxemburg, Sveits, Nederland og Cayman Island, og mellom 2019 og 2023 ga de utenlandskeide vindparkene i Norge hele 795 millioner kroner i utbytte, takket være grønne sertifikater og høye strømpriser. Dette bør imidlertid ikke overraske noen, siden private profitører faktisk lever av å maksimalisere profitten. Det er slik man tjener penger.

NRK skriver om Tonstad Vindpark, som fra 2019 til 2023 ga hele 471 millioner kroner i utbytte, takket være tidenes høyeste strømpriser. Og mens de «nygrønne» profitørene ble søkkrike på å «redde kloden med klimatiltak» gjennom fri tilgang til norsk natur, sitter nordmenn og hytteeiere igjen med ødelagt natur, ødelagt verdi på hyttene og lavere livskvalitet, i bytte med noen småpenger som kompensasjon fra vindbaronene.

Alt dette var ingen «ulykke» fra oven. Det var en tydelig varslet katastrofe, og den førte til at situasjonen toppet seg gjennom at grønne politikere er blitt nødt til å kompensere strømbrukere for sin egen dårlige politikk gjennom «strømstøtte». Arbeiderpartiet kaller dette paradokset «å ta ansvar», men i virkeligheten er jo strømstøtten offentlige penger – altså folks egne skattepenger.

Utenlandske selskap har alltid vært til stede

Det NRK avslører er for så vidt ikke noe nytt. Allerede i 2018 ble det klart at 15 av 18 vindkraftverk var utenlandsk-eide. I 2023 ble det dokumentert at to tredjedeler av norsk vindkraft var eid av utenlandske selskaper, og sju selskaper eide mer enn halvparten av vindparkene. Dette så ikke ut til å plage myndighetene det aller minste; det viktigste var å bygge så mye vindkraft som mulig på kortest mulig tid – i landet som aldri har hatt behov for vindkraft, og hvor naturen før var fredet. Men så tok klimahysterikere over.

Norge har naturligvis regler for å hindre at penger sendes gjennom «lavskattland», for å unngå at norske myndigheter går glipp av noen skattepenger. Norge er tross alt omdannet til en oljenasjon hvor penger er eneste mål og mening. Det eneste som står i huet på enhver regjering, er mer penger, penger, penger, som slett ikke går til «velferd», slik Støre hevder, men heller til nytt regjeringskvartal, bistand, utlendinger og politiske prestisjeprosjekter, særlig rundt klima og innvandring.

Staten ble søkkrik på olje, derfor trenger den alltid mer skattepenger

I en stat som sitter på rundt to billioner oljekroner, skjedde det stikk motsatte av hva som logisk sett burde skje: Behovet for skatter, avgifter og gebyrer har bare gått oppover, i takt med statens oljeformue (!). Selv om nordmenn og norsk næringsliv nå er omfattet av et skatteregelverk som er en totalitær stat verdig, gjelder imidlertid ikke det samme for utlendinger.

Utbytte til utenlandske selskaper skal som hovedregel ilegges kildeskatt på 25 prosent, men politikerne har sørge for at det finnes to digre smutthull som utnyttes til det maksimale, så skatten for utenlandske aktører kommer så nær null prosent som mulig uten at noen blir anmeldt.

To skattesmutthull for utenlandske selskaper 

Fritaksmetoden innenfor EU/EØS innebærer at utbytter mellom selskaper ikke skattlegges. Dette skal forebygge at utbytter ikke skattlegges flere ganger. For at dette skal gjelde, må det utenlandske selskapet være «reelt etablert» og ikke bare en postboks i et skatteparadis … men man trenger ikke ha ansatte eller lokaler for å være «reelt etablert». Det holder at selskapet har et styre i landet som treffer beslutninger for det norske selskapet, og dermed er det plenty rom for  snedige løsninger og kreativ bokføring.

Den andre metoden for å redusere kildeskatt, er «skatteavtaler» mellom Norge og staten der den utenlandske eieren er bosatt. Slike skatteavtaler bestemmer hvilken stat som har rett til å skattlegge utbytte eller andre inntekter, og skatteavtalen mellom Norge og Luxembourg kan redusere kildeskatten på 25 prosent til fem prosent. I tillegg til dette kommer naturligvis kreative eierstrukturer, ren økonomisk kriminalitet, dobbelt bokholderi og annet snusk.

Dette føyer seg inn i et mønster som er overtydelig: Norske borgere og aktører straffes så hardt som mulig av regjeringen, samtidig med at utenlandske aktører får alle fordelene. Og det gjelder ikke bare bedrifter, det gjelder også privatpersoner. Hva dette selvhatet skal avstedkomme, står uforklart, men det forklarer flukten til Sveits.

Jeg ville dratt selv hvis ikke staten hadde gjort meg så fattig at jeg ikke har råd.