Erling Marthinsen 
Tysklands forsvarsopprustning er ett av flere tegn på at Europa forsøker å riste av seg stagnasjonen.
På Verdens økonomiske forum i Davos for to måneder siden var stemningen i Europa dyster. Økonomien og markedene i Europa hadde gjort det dårligere enn i USA i årevis.
Nå lovet den nyinnsatte president Trump å slegge Europa med tariffer, samtidig som han ville øke veksten i USA med lavere skatter, mindre regulering og billigere energi.
Som vanlig tok Davos-konsensus feil. Siden den gang har stemningen på den andre siden av Atlanteren snudd. Europeiske aksjer har steget pent, mens det amerikanske markedet har hatt en korreksjon (et fall på 10 %).
Onsdag oppjusterte den amerikanske sentralbanken sine inflasjonsutsikter og nedjusterte vekstutsiktene. Dollaren, som skjøt i været etter at Trump ble valgt, har sunket.
Alt det som står ovenfor skriver Greg Ip i Wall Street Journal. Sjefskommentaren for økonomi i WSJ virker faktisk å tro at Europa kan redde sin skakkjørte økonomi ved å satse på krig og lån.
Ip nevner dog at gassprisene har gått ned etter at Trump startet forhandlingene om fred. En varig fredsavtale og gjenopprettelse av handel med Russland ville hatt stor betydning for EUs økonomi, og da særlig for Tyskland.
Men krigshissingen virker ustoppelig.
De europeiske lederne har blitt galvanisert til å ta grep om sine stagnerende økonomier, og ingen steder er dette mer tydelig enn i Tyskland. Denne uken endret landets lovgivende forsamling den grunnlovsfestede «gjeldsbremsen» slik at den i praksis tillater ubegrensede forsvarsutgifter.
Europa satser på økonomisk vekst ved å låne enorme summer. Det er, som man pleier å si, å tisse i buksa for å holde seg varm.
En talsperson for CDU i Tyskland sa tirsdag om låneopptakene:
– Vi forsvarer oss mot angrep på vårt åpne samfunn og vår frihet. Samtidig styrker vi Tysklands investeringsmuligheter i et omfang vi aldri har sett maken til.
EU-kommisjonen presser på i samme retning, og foreslår å unnta forsvaret fra blokkens underskuddstak. Amerikanske analytikere ser positivt på det som skjer.
«Andre verdenskrig fikk USA ut av den store depresjonen; Europas opprustning bør gjøre underverker for Europas sykliske utsikter», skrev Stephen Jen og Fatih Yilmaz fra Eurizon SLJ Capital denne uken.
Noen kommentarer er på sin plass.
For det første: De investeringene CDU-talsmannen snakker om vil i stor grad handle om ulønnsomme «grønne» fantasiprosjekter.
For det andre: USA nokså var uberørt etter andre verdenskrig, med unntak av Pearl Harbour og selvsagt de døde og pårørende. Europa lå i ruiner.
Dessuten: Riktignok tenker Europa på å øke forsvarsinvesteringene. Men en stor del av pengene vil trolig ende i det bunnløset sluket Ukraina.
Bare fra europeiske land er det pøst inn godt over dobbelt så mye penger til Kiev enn Marshall-hjelpen til mange europeiske land etter andre verdenskrig. Marshall-hjelpen varte i fire år.
Forsvarsminister Boris Pistorius markerte skiftet i tankesett i forkant av tirsdagens avstemning: «Trusselsituasjonen kommer før den økonomiske situasjonen.»
Vi må altså bare akseptere å bli enda fattigere, nå som Ukraina har blitt nok en del av pengesluket etter mange år med masseinnvandring, klimahysteri og byråkratisk vekst.
Noen positive ting skjer. Frankrike sier de vil godkjenne lån for å bygge seks nye kjernekraftverk. Men effekten kommer ikke før om mange år, selv om president Emmanuel Macron bruker en variant av et velkjent Trump-slagord, drill, baby, drill.
– Her er det ikke behov for å bore (drill), det er plug, baby, plug.
EU snakker om å sende ut illegale migranter, kanskje til tredjeland, de snakker og snakker, men ingenting skjer. Det finnes ingen handlingskraft i det overgrodde og korrupte EU-systemet.
Situasjonen i Norge er selvsagt litt bedre på grunn av oljeformuen, men politikken som føres er om mulig enda verre, og vårt næringsliv utenfor oljen er i ferd med å dø, langsomt men sikkert.
SSB-forskeren Erling Holmøy sa allerede i 2013:
«Hvis ikke-vestlig innvandring fortsetter på nivå med de fem siste årene, vil de totale kostnadene summere seg til 4100 milliarder kroner netto. Det tilsvarer verdien av Oljefondet og statens Statoil-aksjer.»
Oljefondet har riktignok vokst siden den gang. Men det har også innvandringen, samt kostnadene per ikke-vestlige innvandrere som nå anslås til over 20 millioner per hode.
Det er vel dette de mener med «bærekraftig».
