Sjefen for sikkerhetsorganisasjonen OSSE sa til Barth Eide at løfter om europeiske styrker i Ukraina er et luftslott.

Dette melder Dagbladet, i en artikkel som antyder et snev av realisme.

Danmark, Sverige, Storbritannia, Frankrike, Sveits, Irland, Australia og Belgia er den foreløpige lista over land som har åpnet for å sende fredsbevarende styrker til Ukraina. Men sjefen for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), tyrkiske Feridun H. Sinirlioğlu, har ingen tro på prosjektet.

Dette viser et notat fra vår utenriksminister Espen Barth Eide.

OSSE-sjefen var ifølge Barth Eide «ikke av den oppfatning at det kom til å bli noe større militært bidrag uansett, fra noe land eller noen organisasjon».

Som Document har skrevet gjentatte ganger: Den fransk-britiske ideen om en «koalisjon av villige» virker ikke særlig gjennomtenkt.

Det sendte sjokkbølger gjennom Europa da Trump-administrasjonen for første gang åpnet opp for Ukraina-forhandlinger uten europeisk deltakelse, skriver Dagbladet.

Mandag 17. mars sa britenes statsminister Keir Starmer at flere enn 30 land skal være villig til å bidra enten økonomisk eller militært i Ukraina. OSSE-sjef Sinirlioğlu tror ikke på dette, og mener de europeiske landene mangler både evne og vilje.

Professor Janne Haaland Matlary er enig.

– Dette utsagnet stemmer nok med realitetene. Europa har ingen strategi, og det er god grunn til at Norge ikke hiver seg på dette før det er klart hva det innebærer.

– Jeg ser ingen realisme i dette opplegget. Russland vil ikke ha inn en styrke fra Nato-land, Trump vil det neppe heller. Så hva er poenget med å lansere det? Eneste mulige forklaring er at det er en måte å komme seg inn i fredsforhandlingene på.

Norge har foreløpig ikke meldt seg inn i denne koalisjonen. Trolig kunne vi nok ha sendt noen hundre soldater, men risikoen hadde vært betydelig, særlig siden Russland har en grense mot Norge (noe Ukraina absolutt ikke har).

Matlary peker på at europeiske land mangler en strategi om en eventuell styrke i Ukraina. En styrke som består av bare europeiske soldater, uten en amerikansk sikkerhetsgaranti, er en risikofaktor. USA har sagt at en slik sikkerhetsgaranti er utelukket.

– Vi må ta utsagnet til Trump alvorlig. Gitt dette, vil Europa risikere å komme i kamp med russiske styrker i Ukraina? Det har man hittil ikke villet, sier Matlary.

Fredsbevarende styrker krever en risikovilje, påpeker professoren. Hun tviler på at europeiske land har denne viljen.

Russland har advart Vesten om at fredsbevarende styrker vil være det samme som å gå i direkte væpnet konflikt.

Det snakkes om en styrke på 30.000, noe som i seg selv er altfor lite for å beskytte Ukraina. Dessuten krever rotasjon at man da har 90.000 soldater tilgjengelig, noe som virker ekstremt usannsynlig.

Zelenskyj har antydet at man trenger et sted mellom 100.000 og 200.000 soldater. Med rotasjon er dette utenkelig.

– Europa må også stille med luftmakt for å sikre luftrommet over sin landstyrke. Da kan denne lett komme i kamp med russiske fly eller bli nødt til å skyte ned russiske droner. Vil man det? spør Matlary.

– Europeiske forsvar er allerede strukket tynt, med utplasseringer i Baltikum og Romania. Og hvert lands eget forsvar skal nå bygges. Vi trenger nye styrker hjemme og kan ikke avse dem til Ukraina.

Kanskje en viss realisme er i ferd med å synke inn, selv hos medier som Dagbladet.

Dog: Løsningen til Matlary er å pøse på med mer penger til Ukraina, slik at krigen fortsetter og flere unge ukrainske menn ender opp som en del av de massive tapstallene, uavhengig av om krigen fortsetter eller det blir en fredsavtale.

– Det er uansett ikke noe vits med «fredsbevaring» her. Det som er viktig, er at Ukraina settes i stand til å avskrekke Russland fra nye angrep.

En professor, bosatt i fredsnasjonen Norge, mener at det ikke er noe vits med «fredsbevaring».

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.