Michelangelos over fem meter høye statue av David skal flyttes fra havnefronten i København til Statens Museum for Kunst, hvor skulpturen heises opp gjennom et vindu tirsdag 25. februar 2025. Bronsestatuen vil være en del av en utstilling om Michelangelo frem til september 2025. Etter det skal statuen flyttes tilbake til havnefronten. Foto: Ida Marie Odgaard / Ritzau Scanpix / NTB.

Det var en av disse korte reklamene på sosiale medier. Avsenderen var Redd Barna, som en gang i tiden var en upolitisk organisasjon, men som siden har gått amok, som så mye annet, og nå ledes av Johanne Schmidt-Nielsen, tidligere leder for Enhedslisten i Danmark.

Klippet fanget oppmerksomheten min fordi det brukte en ung dansk proffsyklist som jeg følger og heier på, og som ser ut til å være en tøffing som kjenner sykkelsportens normer, roller og verdier fra innsiden.

Så det var all grunn for meg til å støtte budskapet hans. Men det gjorde jeg ikke. Budskapet høres sympatisk ut, det innrømmer jeg. Men det har en konsekvens som er alvorlig, til tross for den skjødesløsheten det leveres med. Budskapet hans fortjener å bli tolket og forstått fordi det er så karakteristisk for vår flimrende, flytende samtid. Syklisten sier:

«Jeg tror det er mange barn som føler seg tvunget til å være på en bestemt måte som de ikke er (…) Man skal ikke tvinges inn i båser man ikke vil være i (…) Man må bare finne det man liker, så ordner alt seg av seg selv.»

Det finnes ikke én av disse tre påstandene som ikke allerede er sukret som sukkertøy i medier, kultur og underholdning.

Tidsånden vegeterer i dette moralske habitatet: Alle sier det, alle ser til og med ut til å mene det, og hvis du vekket de første ti uskyldige menneskene klokken 3 om natten, ville nok et flertall av dem sagt noe lignende.

Selvrealisering ligger i blodet vårt. Det som sies i denne korte reklamefilmen for Redd Barna, har for lengst strømmet gjennom postmodernitetens pulsårer og dominerer nå de vestlige profesjonelle salonger, organisasjoner og institusjoner.

Det gjør det ikke mer sant, godt eller vakkert av den grunn. Derimot tror jeg at det er mange barn og unge i dag som lengter etter normer. Ikke sementerte normer, men solide, sunne normer som gir trygghet og mulighet til å gjøre opprør mot dem på et senere tidspunkt. Når det ikke finnes andre normer enn det du liker, blir det veldig vanskelig for særlig barn å orientere seg i hverdagen. Og til slutt vil de ikke ha noe å skille seg fra hvis de trenger det. For da er alle ting like.

Hva synes du om det? Takk, jeg skjønner at dette nok ikke er det syklisten selv står for. Som toppidrettsutøver har han selv erfart hva som skal til, men hans tre påstander spiller inn i den kulturelle narsissistiske kortslutningen om at alt avhenger av mennesket selv, dvs. av egoet og det personlige valget i en verden der normer refleksivt oppfattes som negative.Vi kjenner treet på frukten.

Når Gud er død, slik han var flere ganger i det 20. århundre, er mennesket tvunget til å styre etter sine egne idealer, ifølge den franske eksistensialisten Jean-Paul Sartre. Inspirert av Nietzsches nekrolog over Gud og «omvurderingen av alle verdier» tok filosofien hans fart i etterkrigstidens Frankrike, fortsatte gjennom studentopprøret i 1968 og fant – paradoksalt nok – næring i både marxismen og kapitalismen, ikke minst i vårt voldsomme offentlige og private forbruk. Sartre ga oss de første flaskene av eksistensialismens trylledrikk. Hans eksistensialisme, også kalt humanisme, skulle erstatte kristendommen.

Sartre propagerte den snart populære forestillingen om at mennesket – frigjort fra natur, kultur, religion, metafysikk, teologiske fortellinger osv. – var tvunget til å velge. Tvang blir til frihet når mennesket tar valget med engasjement og uten tilbakeholdenhet, som en annen Pinocchio, hinsides anger, skyld, skam og gamle sannheter. Siden menneskets tilværelse er uforutsigbar og absurd – vi skal jo dø uansett – kan vi bare stole på oss selv. Alt annet, inkludert religion, moral, familie, kjærlighet og sosiale roller, utløste kvalme hos ham, var slimete og satte det handlende selvet i fare. Helvete er de andre, skrev han.

All overført kultur truer det autentiske selvet og selvets intuitive sannheter. Mer enn noe annet fornektet Sartre de borgerlige normene. De var summen av alt ondt. De var «boksene», som syklisten kaller dem i dag, og vi kjenner umiddelbart igjen begrepet fordi det er blitt så vanlig å tenke at bokser er onde, og at vi må tenke utenfor boksen.

Med Sartre og vår egen tid må vi tenke, være og uttrykke oss ukonvensjonelt, subjektivt, originalt, alltid utenfor boksen, aldri innenfor boksen – og gjøre som det passer oss. Å være unormal er for lengst blitt det nye normale. Sartre la til noe annet.

Svaret på hans eksistensielle kvalme var politisk engasjement. Botemiddelet mot å føle seg som Palle alene i verden, var ikke bare frelse gjennom egne valg, men også å søke helbredelse i marxismen og revolusjonen, det vil si i venstreradikalismen og inspirasjonen fra Sovjetunionen og Kina. Det var her engasjementet fikk kropp og fylde. Det var slik verden kunne bli hel. Sartre viet mye av sitt forfatterskap til å forklare hvorfor marxismen var svaret på tilværelsens utfordringer.

Det er imidlertid i et kort foredrag Sartre holdt i Paris i oktober 1945 at vi finner nøkkelen til å forstå Redd Barnas rituelle angrep på borgerlige normer 80 år senere. Ekteparet Eva og Rune Selsing leder oss på sporet i en episode av podcasten Kreutzersonaten, som kan høres her.

Sartres foredrag ble en umiddelbar suksess og ble utgitt i bokform året etter, og deretter oversatt til mange språk under tittelen «Eksistensialisme er humanisme». Selsing-podkasten omtaler foredraget som et av de mest innflytelsesrike noensinne når det gjelder å forstå moderne moral etter Guds død. Så la oss ta en titt og se om det finnes en linje til Redd Barna. Stedet var en klubb med det talende navnet Club Maintenant, Club Now. Nå måtte det gamle og utslitte vike for det nye, subjektiviteten, eksistensialismen.

Ifølge Sartre er mennesket ikke noe annet enn det det gjør av seg selv; mennesket er frihet. Det er en fordømt frihet: «Fordømt fordi det ikke har skapt seg selv, og fritt fordi det, når det først er satt ut i verden, er ansvarlig for alt det gjør.»

I denne verdenen av vilje og valg finnes det ingen universell moral igjen, og slett ingen Gud: «Eksistensialismen er ikke noe annet enn et forsøk på å trekke alle konsekvenser av en sammenhengende ateistisk holdning.»

På dette filosofiske grunnlaget konkluderer Sartre med at «mennesket eksisterer bare i den grad det erkjenner seg selv». Mennesket er summen av sine handlinger, det «skaper seg selv ved å velge sin moral».

Når slike utsagn klinger kjent og rimer med Redd Barnas oppfordring om at folk skal finne det de liker, er det fordi vår tids liberale humanisme har drukket eksistensialismens trylledrikk og adoptert dens ønske om å overskride borgerlige normer og erstatte dem med et kulturelt narsissistisk menneskesyn der man alltid faller tilbake på seg selv. Det må sies at oppdraget lyktes. Subjektiviteten feirer nye triumfer hver dag. Nå høres vi alle ut som Sartre. I sin tid møtte han motstand fra både kristne kritikere og kommunister. De tapte kulturkrigen i etterkrigstiden.

I dag er vi alle eksistensialister og derfor forvirret over omtrent alt som er viktig og verdifullt.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.