«The Forever War» er en science fiction-klassiker fra 1974 av Joe Haldeman. Den handler om «Den evige krigen».

Boken forteller en rørende historie om hvilken fremmedgjøring soldater blir utsatt for når de kommer hjem etter krig.

Boken er selvsagt inspirert av Vietnam-krigen, men Haldeman tar historien til the next level. Boken vant flere priser, blant annet Hugo Awards som beste roman, den mest anerkjente prisen for sci-fi-litteratur, i 1976.

I likhet med vinneren fra 1960, Robert Heinleins fantastiske og satiriske «Starship Troopers», handler denne romanen – som forfatteren selv sa i et forord til boken – «hovedsakelig om krig, om soldater og om årsakene til at vi tror vi trenger dem.»

Men den handler også om den katastrofen Haldemans generasjon gjennomgikk i løpet av de 16 årene som gikk siden Heinleins gung-ho-klassiker vant Hugo-velgernes bifall.

Mens Heinleins klassiker (og filmen basert på boken) ble anklaget for å være fascistisk, så var historien selvsagt en kritikk av fascismen, som en del kritikere ikke lot til å være i stand til å innse. Det er like dumt som å anklage Rammstein for å være fascister, og viser en komplett mangel på forståelse.

Rammstein: Et band født i flammer, og det brenner fortsatt

«The Forever War» hadde som nevnt et annet tema. «Den handler om Vietnam», sa Haldeman, for det var den krigen forfatteren var med i.

Som så mange andre ble Haldeman innkalt til Vietnam-krigen mot sin vilje i 1965. Han var nygift, kun 22 år gammel, men ble kastet ut i grusomhetene. Han ble såret (belønnet med Purple Heart) og kom tilbake til et samfunn som nå føltes fremmed for ham.

«The Forever War» er et tydelig forsøk på å gjøre opp med denne erfaringen – selv om historien utspiller seg lysår unna. I en tenkt fremtid i 1997 blir romanhelten William Mandella (et tilnærmet anagram av forfatterens fulle navn Joe William Haldeman) en av de første rekruttene som sendes ut i verdensrommet for å kjempe mot en klonbasert art som kalles tauranerne.

Morsomt nok kom «Starship Troopers» ut som film nettopp i 1997.

Rekruttene sendes til en asteoride for brutal militær trening, lett gjenkjennelig for dem av oss som har skikkelig militær bakgrunn, bare skrudd opp noen hakk. Så følger krigen.

Hovedpersonen Mandella er en vanlig person uten noen spesielle særegenheter. Det høres ikke så interessant ut, men poenget er at han kunne vært absolutt hvem som helst. Dette forsterker beskrivelsen av krigens redsler: sløvheten, frykten, ventetiden, de skremmende resultatene av ny teknologi som ikke fungerer som den skal, og generelt menneskehetens dumhet når den er på sitt verste.

Mandella hater krigen – men synes hjemkomsten til jorden er enda mer opprørende. Her kommer Vietnam-temaet tydelig frem i teksten.

For mens soldatene har kjempet i to år, har en relativitetsteoretisk finurlighet – soldatene reiser nær lysets hastighet – ført til at det har gått et helt tiår på jorden.

Soldatene passer ikke lenger inn. Samfunnet er blitt for voldelig, og hans egen mor har innledet et lesbisk forhold. Myndighetene oppmuntrer til homoseksualitet for å kontrollere befolkningsøkningen. Ingen forstår hva han har gjennomgått som soldat.

Derfor verver han seg på nytt og tilbringer flere år av sitt liv, og flere hundre år på jorden, med å kjempe i en krig han ikke forstår, mot en fiende han ikke misliker, og med å se nesten alle han kjenner bli sprengt i fillebiter.

Det samme valget tok mange soldater under Vietnam-krigen: Det var bedre å være i krigen enn på en hjemmebane hvor man ble foraktet av folk som ikke forsto noe som helst av hva man hadde opplevd.

Teksten er saklig og konsentrert og fokuserer ikke så mye på følelser, bortsett fra det kontrollerte raseriet i fortellerstemmen. Man kan trygt si at Mandella ikke liker å være soldat. Men han misliker det sivile livet enda mer.

Boken beskrives ofte som antikrigens svar på «Starship Troopers» – men det er etter min mening en misforståelse av Henleins bok.

Begge bøkene fokuserer på brutale treningsleirer og futuristisk militært utstyr. Forfatterne har også en felles evne til å fremkalle spenningen og frykten for å sprenge ting i lufta.

Haldeman har sagt at han satte mer pris på et brev Heinlein sendte ham med komplimenter til «The Forever War» enn på alle prisene boken vant. De var ikke enige om politikk – men de hadde ellers mye til felles.

Syk seksualitet er et tema for begge forfatterne. Den homofobe Mandella må ikke bare takle at moren hans er blitt lesbisk. Et av de største fremtidssjokkene han får, er når han kommer tilbake fra et oppdrag og oppdager at befolkningen på hele planeten er blitt homofile takket være selektiv avl og rasehygiene.

Litt som det LHBTQ-religionen forsøker å innføre nå, altså.

Mandella og andre veteraner er ikke homofile, så dette forsterker fremmedgjøringen. Han blir anklaget for «latent heteroseksualitet». Det er absolutt et interessant svar på 1970-tallets militære forbud mot homofili og bidrar til Mandellas forferdelige følelse av isolasjon.

Men han står fast ved sin heteroseksualitet og forelsker seg i en kvinnelig soldat. På grunn av det relativistiske ved reiser i lysets hastighet, og siden de er i ulike brigader, må de reise rundt i verdensrommet i lysets hastighet under pausene i krigen for å kunne møtes igjen i noenlunde samme alder.

De finner etter hvert en slags løsning, men jeg har avslørt nok av bokens innhold. Det er mange interessante temaer som tas opp, som at det spekuleres i genetisk utvikling, kloning og mulig kommunikasjon med fienden, for å nevne noe.

Haldeman kom med to oppfølgere til boken som fører historien videre.

Mandellas alminnelighet var en trøst i et univers som i 1974 fremsto som ugjenkjennelig, dystert og tragisk. Dessverre er boken aktuell i dagens syke verden. Fienden beskrives som 100 prosent ond, og det økonomiske aspektet beskrives slik:

Men man kan ikke gi militæret all skyld. Bevisene de la frem for at tauranerne var ansvarlige for de tidligere tapstallene, var latterlig tynne. De få som påpekte dette, ble ignorert. Faktum var at jordens økonomi trengte en krig, og denne var ideell. Den ga et fint hull å kaste bøtter med penger i, men ville forene menneskeheten i stedet for å splitte den.

I bunn og grunn handler boken, slik tittelen sier, om «Den evige krigen». Dette er en klassiker med Vietnam-krigen som inspirasjon, og den fortjener etter min mening en plass ved siden av «Apocalypse Now» (som er inspirert av «Hearth of Darkness» av Joseph Conrad fra 1899) og «The Deer Hunter».

Disse bøkene og filmene gir et uttrykk for smerten Vietnam forårsaket. For dypstaten sviktet soldatene, i en krig USA enkelt kunne ha vunnet uten latterlige «Rules of Engagement». Dypstaten har bare fortsatt med dette, frem til vår tid.

Nå er vi på vei inn i en ny, evig krig. De som maser om dette, krigshisserne og sofakrigerne, kommer ikke til å stille opp i skyttergravene.

Boken «The Forever War» er i denne sammenheng både spennende, engasjerende og samtidig en meget god advarsel mot dagens situasjon.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!