En improvisert scene i friske farger med slagord og symbolske rekvisitter, med en litt desorientert statsminister til å kaste glans over det hele. «Det grønne skiftet» handler mye om staffasje, som ved nedleggelsen av grunnsteinen til Morrow Batteries’ batterifabrikk i Arendal den 26. september 2022. Foto: Morrow.

Dette er ikke en forslitt frase for forandring. Det er langt dypere:

Det pågår nå et paradigme­skifte rundt «grønne» satsinger. Dette skiftet er temmelig brutalt, ikke minst i lys av Paris-avtalen fra 2015. Trump har trukket USA ut av Paris-avtalen. Andre signatur­land holder kraftig igjen. Hovedsaken er at de grønne «løsningene» er avdekket som noe annet enn løsninger. De har blitt dype problemer.

«Bærekraft» fortoner seg som et tomt begrep, selv om dets motsetning – à la «sviktende framtid» – hinter om at noe substans gjenstår. Vi har også hørt uttrykket «en engangs­grill på et isflak» om bærekraft. Ikke bra, det heller. Vi krangler om «løsninger» som vindkraft, solkraft, hydrogen, karbon­fangst, biobrensel, metanol og ammoniakk, samt tiltak rundt naturen som en mulig redning. Det er konflikt på samtlige bære­krafts­løsninger.

Det «miljø­industri­elle kompleks»

Midt oppi dette i Norge har Jonas Gahr Støre kalt batteri­fabrikk­er og selskaper som støtter havvind for «kjernen i Arbeider­parti­ets klima­politikk. Jens Stolt­en­berg lanserte i sin tid begrepet «det miljø­industri­elle kompleks», en metafor for en slags mafia sammen­satt av miljø­orga­nisa­sjon­er, lobby­grupper og industri som jobber sammen for subsidier, uten at miljøet vinner. Samtidig er vi fortalt at Norge må øke energi­produksjon­en med 40 TWh (tilsvarende 800.000 hus­stander) innen 2030. Vi skal dermed subsidiere bygging av vindkraft på land og bygge Europas dyreste havvind. Samtidig viser NVE at norsk havvind ikke ser ut til å bli lønnsomt. Selv i vind­kraft­landet Danmark har havvind blitt en flopp.

I dette skiftet er Bellona en illustrerende idé-typisk stemme med delvis SV, Natur og Ungdom og andre på slep. Særlig også i utlandet. Bellonas vedtekter slår fast at «vern av natur, miljø og helse» er sentralt. Samtidig sier Bellona at natur­verner­ne står i veien for det grønne skiftet, og at norsk natur må ofres. Bellona mottar også norske skatte­penger til konkurs­truede energi­krevende batteri­fabrikker. Kompetente motstemmer kalles anti­demokrat­er og myte­spredere – og troll som bør sprekke i sola. Noen vil nok kunne henge seg på, men Bellona er midt i paradigme­skiftet, og det er på tide å forandre politikk.

Paradigmeskifter

Thomas Kuhns teori om at økende og kraftige justeringer av etablerte teorier leder til paradigme­skifter, er relevant for det som skjer. Selve begrepet «paradigme­skifte» er temmelig forslitt. Men hos Kuhn kjennetegnes begrepet av langt mer enn forandringer. Det er snarere dype skifter i grunn­leggende teorier som gir en forut­sig­bar­het og om at epoke­givende forandringer er på gang. Ola Borten Moes karakter­iser­ing før jul av det grønne skiftet som «galskap satt i system» er illustrer­ende. Den plutselige gjen­opp­stand­elsen av kjerne­kraft med støtte fra 80 norske kommuner er også illustrer­ende. DNBs lansering av et kjerne­kraft­fond og EUs oppfordring om en femdobling av kjerne­kraft innen 2050 er en tilsvarende indikator. Snart er det bare Bellona, SV og interesse­orga­nisa­sjon­en Fornybar Norge som ikke forandrer kurs. De er for øvrig også alle en del av det miljø­industri­elle komplekset til Jens Stoltenberg. Da blir man jo belønnet – og hvorfor snu da?

Vitenskapsfilosofi

Karl Poppers kritiske rasjonalisme er interessant og kan trekkes inn i for å se på kritiske variabler i debatten. Man kan trekke inn andre enn ham, men han er en klassiker. I denne sammen­heng­en må vi utfordre våre antakelser og teorier om «grønne» løsninger. Det dreier seg om forskjellen mellom «viten­skap­elig» påståtte grønne løsninger og de reelle resultatene. Derav kan vi avlede at vi må se på de grunn­leggende variablene rundt energi, spesielt energi­effekt­iv­itet, material­forbruk og natur­inngrep. For eksempel demonstrerer det grønne skiftets material­bruk at jorden ikke har nok kritiske materialer til de tekno­logi­ene som blir promotert nå. Empirisk er Tyskland blitt «the canary in the coal mine», samtidig som de har feilet langs alle grønne akser med partiet De Grønne som pådrivere. Landet har investert et beløp tilsvarende 5000 milliarder norske kroner i hoved­sak­elig sol- og vind­kraft, med det resultat at de nå brenner mer kull enn noen gang. Tyskland har fått de høyeste kraft­pris­ene i den industri­al­is­erte verden, tre ganger høyere enn i USA og Kina. Tyskland blir av­industri­alisert på grunn av «grønne» løsninger, uten at utslipp går ned, annet enn på grunn av at industrien forsvinner. Samtidig går fremtidens industri «all in» på kjerne­kraft. Google, Amazon og Microsoft har nylig signert avtaler for utstrakt bruk av kjerne­kraft for å nå netto null­utslipp.

En særs viktig analysemåte

Vi følger en logikk som sier at biologi, kjemi og fysikk er de viktigste parameterne for å forstå hva som dypest sett gir muligheter og begrensinger for det grønne skiftet. Når det gjelder energi­debatt­en, som vi mener ligger i bunn for problemene vi står oppe i, bruker vi Energy Return On Invest­ments (EROI). Dette er måltall for forskjellige energi­kilder. EROI er forholdet mellom faktisk produsert mengde energi gjennom kraft­kildens levetid og all den energien som blir brukt fra «vugge til grav». Her leder kjerne­kraft med 75. Vindkraft gir mellom 4 (til havs og spesielt flytende havvind) og 16 (til lands). Solkraft gir ca. 9. Vannkraft gir omtrent 50. Hva som lønner seg, både økonomisk og miljø­messig, er derfor direkte proporsjon­alt med EROI over tid. Alt under 10 er ødeleggende. Flytende havvind er absolutt forkastelig. Dersom vi i tillegg legger inn erstatnings­kostnader for naturen som skal rehabil­iteres, er EROI avgjørende. Rehabil­itering av en myr er dyrt. Det er total­avtrykk­et som avgjør. Naturtap er også avgjørende for enhver satsing som skal bedømmes som bære­kraftig. Mange støtter EU-takso­nomi­en og EUs Green Deal, men unngår dens logiske konsekvens. Ved denne analysen ligger paradigme­skiftet: De fleste som forfekter «grønne løsninger», har ikke tatt inn over seg dette.

Kjernekraften

En særdeles viktig sak som kunne bidratt til Norges klimamål, er det faktum at vi kunne hatt kjerne­kraft i dag. I likhet med De forente arabiske emirater vurderte Norge utbygging av kjerne­kraft i 2008. Statkraft ville blant annet bygge to store kraftverk tilsvarende 2 gigawatt (16 TWh) i Grenland. Men de fikk forbud mot å vurdere kjerne­kraft av daværende olje- og energi­minister. I Grenland og østlands­området ville i så fall både Yara, Googles datas­enter på 7 TWh (tilsvarende 10 Alta-utbygginger), annen næring og befolkning hatt nok kraft fremover til bortimot 2050. Fasiten er at vi bare kommer halvveis til klima­målene våre i 2030. Dagens store satsing i Norge – vindkraft – utgjør nå kun 9 prosent vår totale kraft­produk­sjon. Og det er ikke gitt en ny vind­kraft­konse­sjon siden 2019. Norske kommuner har nå i praksis sagt nei til vindkraft på land, og har fått vetorett.

Fornybar­direktivet, Energi-effektiv­iserings­direktivet og Bygnings­direktivet

Regjeringen sprakk på disse. Også LO er en sterk motstander. Disse direktivene, spesielt Fornybar­direktiv­et, har som implisitt logikk å akselerere godkjenning av vind­kraft­prosjekt­er bredt i Europa. Kommunenes rett til veto er i spill. Dette ignorerer EROI og kan føre til ekstreme kostnader, dårlig miljøvern og naturvern. En sentral del av EUs forny­bar­­direktiv er åpenbart også i strid med FNs egne bærekraftsmål.

When things change – I change my mind. What do you do, sir?

Gitt Norges klimamål, illustrert ved Paris-avtalen, må vi frem til 2050/2060 fordoble nåværende kraft­produksjon, opptil tre hundre TWh: Dette er tilsvarende 6 millioner husholdninger. Derfor: Se til Tyskland og lær hvor feil det kan gå om vi ikke er kritiske og tar et oppgjør med politikk og aktører som speiler natur­ødeleggende «grønne» løsninger». Vi kan ikke fortsette å la ett bære­krafts­mål komme i vesentlig konflikt med et annet, sier FN og EU. Paradigme­skiftet er dypt og skjer nå. Den er all grunn til å gjenta spørsmålet fra den berømte økonomen John Maynard Keynes (1883–1946): «Når virkelig­het­en endrer seg, endrer jeg min mening. Hva gjør du?»

Jan Emblemsvåg er professor ved NTNU. Jørn Siljeholm er 1. amanuensis II ved samme institusjon.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.