Først fremstilles det som om de har skylden for «eldrebølgen». Nå bør eldre nordmenn få dårlig samvittighet om de blir boende i eneboligen.
Stor enebolig i byen har på et vis gått ut på dato. De tar opp mye areal, vi skal jo helst bo så tett og klimavennlig som mulig i sentrumsnære strøk.
Dette skriver Kari Hovde i en kommentar i Adresseavisen. Hun vil altså kombinere drømmen om 15-minuttersbyen med å la de eldre betale prisen.
Kari Hovde har jobbet i 20 år i Adresseavisen, og skal snart bli leder for NJ-klubben i avisen.
Hun innrømmer at det kan være fint med en hageflekk, egen parkering, barn i nabolaget og nok bodplass. Det er kamp om de såkalte familieboligene i Trondheim, skriver hun. Men eldre mennesker fortjener ikke den gleden, tydeligvis.
Riktignok er det mer enn nok slike hus i Trondheim. Tall viser at det er dobbelt så mange familieboliger som det er småbarnsfamilier. I teorien kunne altså alle barnefamilier ha bodd i en familiebolig hvis de fikk muligheten.
«Problemet» er at der bor allerede Gudmund (69) og Gunvor (67). De spreke pensjonistene trives på 200 kvadrat i tre etasjer med kjeller, loft, Bleken-grafikk på stueveggen, stikkelsbærbusker og dobbel garasje. Barna er voksne og har flyttet fra barndomshjemmet for lengst.
Gjennomsnittsalderen på eneboligeierne er 54 år. Det er altså ikke barnefamilier som bor der.
Burde ikke eneboligeierne vært solidariske, solgt huset til yngre som trenger plassen, og sjøl flyttet i lettstelt leilighet?
Man kan nesten ikke tro det man leser. Hva med å bygge flere boliger uten massive og kostnadsdrivende reguleringer som presser opp prisene slik at unge familier rett og slett ikke har råd til å kjøpe seg en bolig?
Det er jo alltid eneboliger til salgs, det er bare å sjekke Finn. Men det koster, og man trenger kjapt en million kroner i egenkapital, minst. De høye prisene skyldes idiotiske politiske valg gjennom mange tiår.
Det trenger ikke være dumt. Verken for den enkelte eller samfunnsøkonomien.
Skal 70-åringer, etter 50 år i arbeidslivet, bruke de siste årene av sitt liv på å ta ansvar for samfunnsøkonomien? Kan de ikke få nyte pensjonsalderen, og heller ta vare på seg selv og familien?
De eldre bør flytte inn i praktiske leiligheter uten bratte trapper og gårdsplass med hålke mens de fortsatt er oppegående fysisk og mentalt, mener skribenten. Selvsagt skal de bo sentralt og gjerne i nærheten av andre eldre.
Hun er tydeligvis en tilhenger av 15-minuttersbyen, og vil i tillegg samle de eldre på ett sted. Vil hun opprette en eldre-zoo?
Det tar tid og krefter for hjemmehjelpa når hun må ratte rundt lange veier for å sørve gamlemor som bor alene øverst oppi Brattrøys Allé.
Herregud, får ikke hjemmehjelpen betalt for jobben? Er poenget med hjemmehjelp at hjemmehjelperen skal ha det så behagelig som overhodet mulig?
Studier viser at en del seniorer undervurderer det framtidige behovet for å tilpasse boligen til tider hvor de er mindre funksjonsfriske.
Men de færreste tenker vel på kommuneøkonomi og småbarnsfamilier når de fortsatt velger å bo i eneboligen?
Nok en gang: Er dette en oppgave de eldre skal tillegges ansvaret for? Har vi ikke noe som heter politikere som skal sørge for slikt? De gjør riktignok en elendig jobb, men det er jo ikke en pensjonert snekker sin skyld? Eller en pensjonert sykepleier med tre barn og syv barnebarn?
Det handler om følelser. Nordmenn er besatt av å kjøpe og eie egen bolig. Vi har tross alt et skattesystem som gjør det lønnsomt. Men mye handler om den norske folkesjela. Vi er en gjeng isak sellanraaer som vil bygge og rå over egen grunn.
OK, dama har lest «Markens grøde», eller later som. Hva er galt med å være som Isak? Han slet og jobbet for å bygge seg et hjem. Innsatsen hans inspirerte selv Mark Knofler fra Dire Straits til å skrive klassikeren «Telegraph Road».
Personlig har jeg bodd i enebolig i mange år, og er egentlig ikke noen stor tilhenger av boformen. Det hjelper lite med 300 kvm hvis man har en kvinne i huset som på et mystisk vis klarer å fylle enhver kvadratmeter med ubrukelige ting man aldri bruker.
Men å bo i nærheten av bakken gir en spesiell form for livskvalitet. Min kone sa alltid at hun trengte å føle gress mellom tærne for å trives. Jeg istemmer, men hadde foretrukket en romslig rekkehusleilighet.
Vi har ulik smak. Uansett vil jeg selv velge min bolig, også når jeg blir eldre. Dessuten: Hvis man har barn og barnebarn, så ønsker men jo å få besøk så ofte som mulig. Da trenger man faktisk nok soverom.
Naboer er fint, bare de holder seg på rett side av tomtegrensa, skriver Hovde. Man undres på hva slags naboer hun er vant til. Mine naboer er alltid velkommen, og det skjer liksom ikke at vi ikke samles på en fin sommerdag. Selv Premier League-kamper ses sammen med et par naboer.
En bataljon av unger som løper fritt rundt i alle hagene er en selvfølge og en ren glede. For merkelig nok, selv i et rådyrt villaområde på Hinna i Stavanger var det barnefamilier i de aller fleste hus. Riktignok var det familier som hadde jobb som bodde der, men flust av unger.
Som pensjonist må vel drømmen være å se i det minste en liten tropp av barnebarn i bevegelse, gjerne inkludert barnebarna til de «foraktelige» eldre naboene.
Hovda viser litt forståelse på slutten av sin kommentar.
Mange trenger også en «furtebu» i en eller annen form. Mulig jeg er på ville veier, men jeg har en følelse av at det er særlig menn som både mentalt og kroppslig trenger å ha en gårdsplass de kan måke, ei takrenne som må stakes opp eller en garasje som må ryddes.
Flytting til en mindre, men moderne leilighet kan også bety at du må ta opp boliglån.
Mange vil også bo i samme nabolag når de flytter. En relativt ny treroms med heis og p-kjeller på Byåsen koster fort over 8 millioner kroner.
Hun innrømmer også at det ikke er mangel på klassiske familieboliger i Trondheim. Men Hovde vil ha flere leiligheter, og drømmer tydeligvis om klimavennlige boløsninger, moteriktig nok.
Mitt poeng er enkelt: Hva en journalist mener om hvordan folk skal bo, er totalt uinteressant. Etter 50 år i arbeidslivet, nedbetalt gjeld og endelig belønnet med en pust i bakken, får de eldre gjøre akkurat hva de vil.
Så kan vi heller forsøke å dyrke fram noen dyktige politikere, hvis dét i det hele tatt er mulig.
Kjøp billetter til boklansering her!
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.