Hans Rustad 
«Midtøsten-ekspertene» reagerer voldsomt på Israels bombing av Gaza. Hanne Eggen Røislien sier til NRK at «det internasjonale samfunn vil sette foten ned». Hvilken fot? USA-ekspertene appellerer til den samme «overinstans» som skal stoppe Trump. De mener deres egen autoritet, men de er ute av maktens korridorer. Så hva har de å sette inn?
De har hatt makten i gatene, men også dét er det slutt på, i det minste i USA. Trump means business.
Det er verre i Vest-Europa. På gjerdet mot Slottsparken i Oslo, vis-à-vis den israelske ambassaden, har noen satt opp et flere meter langt palestinsk flagg. To politimenn som vokter ambassaden, foretar seg ingenting. Det er en dobbeltkommunikasjon som sier noe om hvor den norske stat står.
Vest-Europa forstår hverken hvilket terreng det beveger seg i eller retningen.
Donorkonferansen for Syria var et signal. Like etter at tusenvis av sivile er massakrert, samler Europa inn milliarder til regimet.
NRK snakker ustanselig om Gaza. Legen fra Norwac fikk mandag vise sin dagbok fra Gaza i Dagsrevyen. Tirsdag var det bombingen. NRK visker ut skillet mellom Hamas og sivilbefolkningen. Ingen annen krig har fått en slik dekning, og NRK og mediene forsøker ikke en gang å skjule sin partiskhet.
De snakker om de israelske bombene, men ikke om sine egne.
Én million russiske soldater er drept eller lemlestet, sies det, men hvem var det som drepte dem? Tallet skal vise at russerne lider så store tap at det bare er å fortsette drepingen, med våpen levert av Vesten. Men denne sammenhengen – at det er vår dødelige ildkraft – betones aldri.
Vi utkjemper den gode, rettferdige krigen.
At tallene er mange ganger så store som i Gaza, hvor Israel tross alt fører krig i et tett befolket område, nevnes ikke.
Men propagandaen blir tynnslitt. Vi klarer å koble den store krigen i øst med den lille i Midtøsten.
Det som gjør det enda mer alvorlig, er at NATO minus Trump ønsker krig med Russland.
Derfor snakkes fredsbestrebelsene ned.
Et hatefullt, revansjistisk Europa reiser hodet: et vi trodde døde i Berlin i april 1945.
Niels Lillelund er en av Danmarks mest begavede kommentatorer, den siste i Jyllands-Posten. Når han kan få seg til å skrive at USA er overtatt av en bande, har noe gått alvorlig galt. Lillelund er ikke Frank Rossavik.
Smerten kommer med erkendelsen af, at USA for nærværende er overtaget af en forbryderbande, der er optaget af at berige sig selv og ikke meget andet. Der var noget arketypisk over scenen på South Lawn: Mens markederne rasler ned, æggepriserne stiger, og pensionerne udhules, holder The Donald et større salgsfremstød for Tesla. Lige der foran Det Hvide Hus. Manden ejer ikke anstændighed og har ingen respekt for sit eget embede.
Kommentaren vitner om det Olavus Norvegicus kaller tap av virkelighetssans, som er et kjennetegn ved totalitarismen. Når en begavet skribent som Niels Lillelund kan få seg til å skrive noe så rablende, vet man: det har intet med intelligens å gjøre.
Det bunner i noe annet.
Det henger sammen med at norske jøder nå frykter innleggelse og behandling ved norske helseinstitusjoner.
Det er som om marerittene fra fortiden gjentar seg.
Kjøp billetter til boklansering her!
