Når man starter på en total omstilling av samfunnet i fullt hastverk, er det første de revolusjonære kreftene skal spørre seg: «Er dette teknisk, matematisk og økonomisk mulig? Eller ønsker vi bare at det skal være mulig?» Det spørsmålet ble aldri stilt av norske klimapolitikere, og ingen i offentlig makt har stilt det gjennom ti år med Paris-avtalen. Dét er ikke overraskende, for svaret er «nei».

I offentlige papirer blir det tatt som en selvfølge at å bytte ut fossil energi med elektrisitet fra vind og sol er både enkelt og uunngåelig. Alle i klimaindustrien har tatt for gitt at «det grønne skiftet» både er mulig og til dels enkelt, bare man vil det nok og bruker nok penger på det. Det handler bare om å bygge nok vindturbiner og solpaneler, så er suksessen i boks. Det står bare på penger, vilje og handlekraft. Men dét er altså helt feil.

Etter ti år med historiens største overføring av offentlige penger til private aksjeselskap som skal bygge «klimatiltakene», står man nemlig igjen med fasiten: økte energipriser, økt fattigdom, klimamål som aldri blir oppnådd, økt avindustrialisering og økende energimangel. Noe som viser at noe er fundamentalt galt med hele «energiomstillingen». Det burde ha virket nå, men det gjør det ikke. Så med motvillig nervøsitet begynner skråsikkerheten å erstattes med motvillig bekymring.

Helt nye toner bare det siste året

I uke 9 tillot NRKs debattstudio for første gang å sende en debatt som bryter med statskanalens sovjetiske «nullpunkt» for klimajournalistikk fra 2019. Temaet var om klimamålene nå måtte vike for sikkerhetspolitikken. En slik debatt ville vært utenkelig og «ulovlig» for bare et år siden, fordi å spre tvil om klimamålene og «grønt skifte» blir regnet som «falske nyheter», desinformasjon og konspirasjonsteorier i NRK. Men virkeligheten tvinger seg på.

Akkurat som varslet fra utallige kilder, har de negative nyhetene om klimamålene begynt å strømme på for alvor. Jo hardere politikerne prøver, desto sterkere dytter nemlig virkeligheten tilbake. Og nå er vi så nær det hellige året 2030 at det har blitt nær umulig å late som om klimamålene vil oppnås – selv for ministre som har dette som jobb. Bare se hva klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) sier til Nettavisen:

– Et stillbilde av verden ser alltid krevende ut, og det ser ekstra krevende ut sånn som verden er akkurat nå. Det må vi anerkjenne og ta på alvor. (…)  Det er mer krevende å jobbe med klima og miljø nå enn det var for bare et par år siden.

Fiasko på fiasko kan ikke skjules lenger

EU klarer ikke å få kontroll over sine CO2-utslipp, og målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader ble passert i fjor. USA er igjen på vei ut av Paris-avtalen, og Trump er tydelig på at utslippsreduksjoner ikke lenger er viktig.

Alle statistikker viser tydelig at verdens utslipp av CO2 øker, og klimamålene er umulige å nå. Kina insisterer på å bygge ut mer kullkraft. EU har gitt opp å få bilprodusentene til å nå nye utslippskrav i år, og utsetter sine egne elbilmål med tre år. Allerede før nyttår var det tydelig at EU ikke kom til å nå sine hydrogenmål, og dette er så viktig for det angivelige «grønne skiftet» at Statnett nylig meddelte at hydrogensatsingen var den avgjørende faktoren for klimamålene.

Rask endring i optimismen

Så sent som i 2023 kom Statnett med rapporten «Langsiktig Markedsanalyse», hvor krystallkulevitenskapen viste tydelig at det var all grunn til optimisme – noe som dessverre viser at hele faktagrunnlaget for det grønne skriftet er basert på å kunne spå fremtiden med absolutt sikkerhet.

– Samlet sett fremstår hele den europeiske energiomstillingen som mye mer gjennomførbar og realistisk enn for bare få år siden. Og selv om det er en viss usikkerhet knyttet til tempoet, vil omstillingen trolig gå mye raskere enn tidligere forventet.

Nå, bare halvannet år etterpå, har jubelen blitt til pessimisme, og for første gang lufter Statnett muligheten for at hele det grønne skiftet kan havarere. Det er korrekt, og det har vi varslere sagt hele tiden.

– Ambisjonsnivået og viljen til å gjøre det som kreves for å nå målene i energi, klima og industripolitikken, vil henge sammen med utviklingen i kostnader, teknologier, folkelig støtte og utviklingen globalt.

Nye toner for å redde pengemølla

Helt siden Paris-avtalen ble vedtatt har samtlige offentlige papirer slått fast at «klimakrisen er den største utfordringen noensinne for menneskeheten». Nå i 2025 ser vi at politikerne rømmer fra denne absolutte sannheten, fordi ekte og større trusler trenger seg på. Det betyr imidlertid ikke at det er over for klimahysteriet, vi ser bare begynnelsen på slutten.

Klimasaken har nemlig aldri handlet om fakta, vitenskap, matematikk og resultater, for hvis dét var tilfelle, ville Paris-avtalen aldri blitt undertegnet. Det finnes riktignok masse vitenskap som viser at det blir varmere, og at det er vår skyld, men det finnes ingen vitenskap eller empiri som viser at «klimatiltak» vil fungere, eller at klimaet vil «adlyde» våre CO2-kutt. Ingen. Null.

Og det er nettopp derfor «klimatiltakene» feiler, og aktørene begynner å fomle med argumentene, målene og tidsrammene, så ikke hele luftslottet skal kollapse: Dette er nemlig en pengemølle. Et gigantisk sugerør ned i den offentlige pengekisten, og det står om billioner av dollar på verdensbasis. Akkurat som under finanskrisen i 2008, er derfor klimaboblen «too big to fail». Men feile vil den.