Thorbjørn Jagland skriver om våpenhvileforslaget i Ukraina på sin Facebook-vegg. Vettugt. Jagland har erfaring å trekke på. Han var mangeårig leder av Europarådet. Men hvorfor blir ikke Jagland hørt og brukt i debatten? Har det noe å gjøre med at han ikke deler krigsbegeistringen til partikameratene?

«Alle gleder seg», melder Aftenposten i dag over forslaget om våpenhvile i Ukraina. Det gjør også jeg.

Men de fleste av de som gleder seg i dag, mente da krigen startet for tre år siden at «den måtte vinnes». Flere eksperter mente at den kunne vinnes det første året. De er fortsatt «eksperter».
En våpenhvile slik fronten står i dag vil innebære at Russland har tatt nesten 20 prosent av Ukrainas territorium.

Jeg skrev i mine memoarer «Ti år for Europa» at det er stor sjanse for at vi får enda en «frossen konflikt» i Europa langs en avtalt «line of control». Vi har mange slike fra før. Blant annet i Korea, den har vart i 70 år. Forskjellen er at den i Ukraina vil være 100 mil lang. Amerikanerne stilte med 260.000 soldater da våpenhvilen ble inngått i Korea. I Ukraina ingen.

Hvis man hadde forhandlet om fred i tide, kunne alt dette vært unngått. Minsk II-avtalen i 2015 var en slik mulighet. Nå hevdes det at denne avtalen ble godtatt av Frankrike og Tysklands statssjefer for å få tid til å ruste opp Ukraina for å kunne motstå et angrep senere, altså noe av det som Stalin i ettertid hevdet om Molotov: Ribbentrop-avtalen.

Faktum om Minsk-avtalen er i alle fall slik: da lederne for alle de allierte lederne under andre verdenskrig pluss lederen for taperen Tyskland kom sammen i Normandie i 2014 for å feire landgangen 70 år tidligere, ble de enige om at det måtte forhandles om Ukraina, der krigshandlinger da foregikk. Det skulle skje under det som er blitt kalt «Normandie-formatet», som var at lederne i Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina skulle møtes i Minsk. Storbritannia og USA ble utelatt enten fordi de ikke ville være med eller ble utelatt. Noe som var merkelig, da disse to landene sto som garantister for Budapest-memorandumet som dannet grunnlaget for Ukrainas separasjon fra det nye Russland.

Minsk-avtalen hadde 11 punkter. Ett av dem var at Ukraina måtte desentralisere, muligens i en føderasjon f.eks. på linje med Tyskland, Østerrike og Spania, noe som ville innebære at provinsene i øst ville forbli en del av Ukraina. Men dette forutsatte grunnlovsendringer som aldri fikk flertall i Ukrainas nasjonalforsamling. I stedet innførte man i grunnloven at Ukraina skulle bli medlem av NATO. Russland gjorde heller ingenting for at Minsk II skulle kunne gjennomføres.

Minsk II fikk status som resolusjon under FNs Sikkerhetsråd, den høyeste autorisasjon som kan oppnås under internasjonal lov. Det ble oppnevnt en styringsgruppe for å gjennomfør avtalen. Ischinger fra Tyskland ble leder. Han ble senere leder for Sikkerhetskonferansen i München, så det var ingen lettvekter tyskerne satset på.

Siden Europarådet, som jeg ledet, og både Ukraina og Russland var medlemmer, satt jeg på de fremste juristene vi hadde, fordi tyskerne og franskmennene spurte oss om råd under hånden. Vi fikk utplassert en egen jurist i Ukrainas parlament for å gi råd om reformer i Ukraina.

Hvis alt som skjedde var fake, slik det nå påstås i propagandaen, overgår det min fantasi. Mange har behov for å «sminke» historien.

Jeg tar alt dette som et eksempel på at når muligheten for forhandlinger og kompromiss forskusles eller undergraves, får vi tragedie.

Dessverre vil Russland stå foran en tragedie ved å ha startet en krig som kunne vært unngått og i stedet må okkupere et motvillig folk og få et enda mer motvillig naboskap. Europa får en ny frossen konflikt og må betale for en militær opprustning man ikke har råd til.

Det er bare én vinner: Kina.

Lederne i Russland, Europa og USA har mye å svare for: DENNE FORFERDELIGE TRAGEDIEN. For at den ble startet, eller at man lot den komme i gang.

Forhåndsbestill «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Kjøp billetter til boklansering her!