Alle blir rike og mektige på klimakrisen, unntatt folk som må betale

I en kommentar av Brita Staal og Ida Hatlebrekke i Teknologisk Ukeblad den 18. oktober i fjor får man et fascinerende dypdykk i klimaindustriens ukritiske klokkertro på det grønne skiftet og de utallige «klimatiltakene» som angivelig skal sørge for at politikerne oppnår sine selvpålagte «klimamål».

Her ser man også tydelig hvordan kvasireligiøs overbevisning og indoktrinert positivitet trenger seg frem i møtet med manglende resultater og negativ utvikling. Derfor er det nyttig med en uavhengig faktasjekk av argumentene rundt «klimatiltak», altså de utallige tiltakene som gjennomføres for å kutte CO2-utslippene, og som skal gjøre været bedre i år 2100, ifølge gjeldende klimavitenskap.

At disse «tiltakene» vil fungere og lykkes, resirkuleres daglig helt uten spørsmål i alle offentlige kretser, medier og fora. Som oftest med påstanden om at «vi følger vitenskapen». Problemet er at det ikke finnes noen vitenskap bak klimatiltakene, bare hastverk, tvangstanker, påstander og ønskedrømmer, samt historiens største overføring av offentlige penger til private profitører. For du kan ikke «redde klimaet» uten å kjøpe noe: En vindturbin, batteribil, varmepumpe, smart-måler, sparepære … Kjøp-kjøp!

Total mangel på kritisk tenkning og risikovurdering

Selv den mest ihuga klimafanatiker må innrømme at «det grønne skiftet» ikke helt tilsvarer «visjonene». Kommentaren har derfor tittelen «En rekke fornybarprosjekter vrakes – slik snur vi trenden», og tar for seg det voksende gapet mellom politiske målsettinger og faktiske resultater.

Dette sammenbruddet er et varslet fenomen jeg har skrevet flere bøker om og hundrevis av artikler – alt basert på min spesielle ekspertise fra politikken og påvirkning av mennesker gjennom massepsykologi og propaganda. Og den kognitive dissonansen som oppstår i klimamenighetens tanketomme ekkokammer er interessant å studere, for de forsvarer selvbedraget og egen livsløgn helt etter læreboka for propaganda og politisk massepåvirkning:

Representanter for gruppetenkning, tvangstanker og politsk indoktrinering

Brita Staal og Ida Hatlebrekke er typiske representanter for klimamenigheten, så dette er ikke for å henge ut dem personlig, men heller for å vise systematikken som klimahysteriet medfører: Som en million andre nordmenn evner de ikke å avvike en tomme fra det de er dressert til å tro er absolutt sannhet og virkelighet.

De fremstår fullstendig og ensidig overbevist om at det grønne skiftet er i gang og vil skje – det har bare møtt litt uventet motbør; noen humper i veien før det er full fart mot en grønnere fremtid igjen. De tar like feil som selv statsministeren av Norge gjør, og la meg gå igjennom argumentasjonen deres så man forstår hvorfor:

Her er faktasjekken av Staal og Hatlebrekkes påstander:

– Equinor stanset havvind-satsingen i sommer og nedskalerer sine elektrifiseringsprosjekt. Vestas og Ørsted har stanset utviklingen av store havvindparker i USA og Europa i høst. Volvo Cars gir opp sine globale planer om å selge kun elbiler innen 2030. Northvolt har satt deler av produksjonen på pause og vil i likhet med FREYR redusere arbeidsstokken. Det samme ser vi hos solcelleselskapet Ottovo i Norge. Hvordan kan det være slik at selskapene og prosjektene som driver omstillingen som vi så sårt trenger, plutselig er de som sliter mest? Det kan ikke handle om manglende ambisjoner, styringsevne eller kapasitet.

Faktasjekk: Dette er feil. Det handler om manglende integritet, nøkternhet, kompetanse, risiokovurdering, ærlig debatt og langsiktig økonomisk analyse i styrerommene. Alt dette er systematisk byttet ut med gruppetenkning, opportunisme, massehysteri og sannsynligvis grov korrupsjon. Samtlige av aktørene nevnt, er private selskap som lever av profitt, ikke frivillige organisasjoner som lever av klimaaktivisme. Det ser ikke Staal og Hatlebrekke ut til å ha det minste begrep om, og det alene står til stryk.

Politikerne har lovpålagt disse private selskapene å gjennomføre det politisk vedtatte «grønne skiftet». Og siden politikerne dermed har gjort private selskap til sitt personlige politiske verktøy, kan selskapene på sin side kreve penger i retur i form av «risikoavlastning» fra politikerne.

Slik skapte klimahysteriet en ekstremt giftig symbiose mellom privat og offentlig pengeforvaltning, hvor politikere de facto bruker offentlige skattepenger for å få private selskap til å realisere politikernes selvpålagte «klimamål».

Problemet er ikke bare at disse målene ikke har noen verdi for andre enn politikerne selv, de er også matematisk uoppnåelige. Det politikerne kjøper fra private aktører, er et fantasifoster. Drømmeslott. Og nå som subsidiene skrumper inn i takt med at de røde tallene øker, sier de private profitørene takk for seg. Kua er melket tom. Så kynisk er business.

Neste påstand:

– Europeisk elbilindustri er et illustrerende eksempel på høyere nivå; det globale elbilmarkedet har krympet dramatisk, og er nå 18 % mindre enn før covid. Ifølge en ny rapport fra McKinsey vurderer kun 16 % av bilkjøpere som i dag ikke eier en elbil, å bytte til elektrisk.

Faktasjekk: Dette er korrekt. Bilprodusenter er ikke miljøaktivister, slik Staal og Hatlebrekke ser ut til å tro. Bilproduksjon er beinhard business, og private selskap må følge markedet eller dø i forsøket på å oppfylle politisk ønsketenking. De er styrt av regnskaptstall, og ikke av grønne visjoner, slik reklamen sier. Det er nemlig bare reklame.

Batteribiler er et mindreverdig, hurtigutviklet og politisk beordret produkt i forhold til drivstoffbilene, som jo er utviklet og perfeksjonert over 100 år gjennom markedskrefter. Elbilene er dyrere, tyngre, med liten og varierende rekkevidde, liten lastekapasitet, stort og raskt verditap, stor dekkslitasje, kostbare reparasjoner, kort levetid, høy feilprosent, og har behov for «tanking» svært ofte, noe som i tillegg tar lang tid. Trodde man virkelig at bilkjøpere ikke ville oppdage det? Vel, det gjør de, og ingen kan tvinge folk til å kjøpe en bil de ikke vil ha, med mindre man bor i DDR.

Neste påstand:

– ACEA, den europeiske bransjeorganisasjonen for bilprodusenter, har advart kraftig mot den elektriske tilbakegangens betydning for global omstilling og etterlyser tiltak for å oppnå den økningen i produksjon og bruk av elbiler som må til for å oppnå positive vippepunkter.

Faktasjekk: Dette er korrekt. Men for bilprodusenter og bilkjøpere er ikke «global omstilling» viktig. Det er bare viktig for politikerne som har vedtatt det, og lagt all sin karriere og prestisje i å gjennomføre omstillingen. Fabrikker vil tjene penger, og kundene vil ha mest mulig for pengene sine. Enorme subsidier kan kamuflere dette en stund, men det fjerner ikke drivkraften bak å få mest mulig for pengene. Det har Staal og Hatlebrekke åpenbart ikke brukt en tanke på.

Gapet mellom denne «grønne visjonen» og virkeligheten blir stadig større og vondere fordi fanatiske klimapolitikere fikk renset vekk alle kritikere og stoppet all tvil, innsigelse, risikovurdering og debatt – og i stedet har de innført moralisme, hastverk og subsidier som politisk fundament for å virkeliggjøre egen politikk. Dette har skapt et falsk inntrykk av at den grønne omstillingen er selvfølgelig og uunngåelig. Sannheten er at omstillingen er økonomisk, teknologisk, fysisk og matematisk umulig. Man forsøker å få en gris til å fly.

Neste påstand:

– Det gjelder virkemidler som lade- og hydrogenfyllingsinfrastruktur, et konkurransedyktig produksjonsmiljø, rimelig grønn energi, kjøps- og skatteinsentiver, og en sikker tilgang på råmaterialer, hydrogen og batterier. Per nå gjenspeiler ikke de regulatoriske kravene det økonomiske klimaet, og dermed svekkes konkurransekraften for teknologien. Politikken må reorienteres for bedre å gjenspeile virkeligheten.

Faktasjekk: Dette er feil. Det Staal og Hatlebrekke sier her, gjenspeiler hverken det økonomiske klimaet, fri konkurranse eller virkeligheten. De repeterer innlærte fraser om teknologi som en papegøye, men evner ikke å stille noen kritiske spørsmål, og har åpenbart ingen faglig innsikt i teknologien de snakker om.

Sannheten er at det ikke finnes noen «konkurransekraft» eller noe marked bak teknologi som trenger offentlig subsidiering for å overleve. At teknologi og marked må holdes kunstig i live av politikere gjennom offentlige subsidier og særfordeler, er tvert om et bevis for at dette ikke fungerer. Og det er nettopp derfor disse «løsningene» nå møter muren. Staal og Hatlebrekke trenger et grunnkurs i markedslære og økonomi.

Neste påstand:

– Flere av verdens ledende økonomer har referert til klimakrisen som historien største markedssvikt, mye grunnet «green house gas externality». Dette betyr kort fortalt at konsekvensene og kostnadene av utslipp ikke rammer dem som utfører aktiviteten, men rammer fremtidige generasjoner.

Faktasjekk: Dette er feil. Folk som referer til klimakrisen som historiens største markedssvikt, er ikke ledende økonomer, men heller ledende planøkonomer. Big difference. Klimakrisen er omfavnet og fremmet av politiske krefter, og tiltakene for å stoppe problemet, er beordret av politiske krefter. Det har ingen rot i markedskrefter eller kapitalisme. Å bruke næringslivet som politisk instrument for omstilling av samfunnet, har et navn, og det er planøkonomi. Staal og Hatlebrekke trenger derfor også en grunnkurs i marxisme for å forstå hva de egentlig sier.

Neste påstand:

– Samtidig fortsetter myndigheter i hele verden å bruke mer penger på å subsidiere fossilt enn på investeringer i faktisk omstilling. Disse pengene får dobbelt virkning idet de vrir konkurransen i favør av problemene eller enn løsningene.

Faktasjekk: Dette er feil. Fossil energi blir ikke subsidiert. Nasjoner investerer i fossil energi og får tilbake pengene med enorm profitt fordi markedet trenger og etterspør dette produktet – som ikke bare brukes til energi, men også danner grunnlaget for over 4000 samfunnsnødvendige produkter. Moderne samfunn er bygget og basert på denne overfloden av billig energi, som er produsert og lagret av naturen selv, klar til bruk og foredling. Derfor lønner den seg.

«Løsningene» Staal og Hatlebrekke snakker om, er basert på å lage denne energiflommen i sanntid gjennom enormt kostbare industriprodukter og prosesser som også trenger enorme mengder energi. Dette kan ikke konkurrere, det blir ingen overflod av energi, det blir ikke billig, og det fungerer ikke som ønsket. Det er nettopp derfor «det grønne skiftet» svikter. Selv blåruss forstår forskjellen på subsidiering og investering, men Staal og Hatlebrekke har åpenbart aldri vært blåruss.

Neste påstand:

– Nylig gikk ledere i 100 av verdens største selskaper ut med et åpent brev rettet mot verdens ledere før COP29. Der ber de om virkemidler og regulering for det de omtaler som «transformativ politikk» for å klare målene om netto null og kampen for en levelig klimafremtid. (…) Nå ber de om at politikerne også gjør sin del av jobben.

Faktasjekk: Dette er riktig‘ish. The Alliance of CEO Climate Leaders er en del av det privat-politiske World Economic Forum, og har angivelig sørget for 10 prosent senkede utslipp av plantenæringen CO2, samtidig som de leverte en omsetningsvekst på 18 prosent. Det Staal og Hatlebrekke ikke nevner, er hvordan og hvorfor:

De angivelige kuttene er i stor grad gjennomført gjennom kvotehandel, uten at noen kan kontrollere at et gram CO2 faktisk er kuttet. «Virkemidlene» disse kapitalistene ber om, er alltid mer offentlige subsidier som skaper omsetningsveksten – altså betaling fra politikerne for å gjennomføre politikernes egne prosjekter. Og reguleringene de ber om, er konkurransevridning gjennom lover som favoriserer deres bedrifter og dreper konkurrentene som ikke lever av klimasvindel og subsidier. Og dette gjør de fordi de skal tjene mer penger, ikke for å redde kloden.

Neste påstand:

– Kun innen energisektoren regner IEA med at det trengs 4,84 billioner dollar per år mellom 2024 og 2030. Dette er nesten tre ganger så mye som det som ble investert globalt i 2023.

Faktasjekk: Dette er riktig. Og ser man på resten av samfunnet ut over energisektoren, er pengebehovet så kolossalt globalt at ingen egentlig kan eller tør å tallfeste det, fordi det i praksis vil destabilisere hele verdensøkonomien, skape en enorm prisvekst, destabilisere matproduksjonen og skape en ødeleggende energimangel. Farene er så ekstreme at selv ikke finansdepartementet kan eller vil tallfeste hva grønt skifte vil koste skattebetalerne.

Pengene til «omstillingen» må nemlig komme fra et sted, og Staal og Hatlebrekke ser ikke ut til å reflektere over ondskapen og kynismen som ligger bak klimapolitikken: Hver eneste offentlige krone som brukes på klimasaken og overføres til de private kapitalkreftene som skal bygge «klimatiltakene», betyr en krone mindre til andre samfunnssektorer, som helse, velferd, trygghet, skoler og alt annet vi betaler skatt for. Uten det minste fnugg av garanti for at «klimatiltakene» faktisk virker. Det er noe Staal og Hatlebrekke bare tar for gitt, selv når samtlige «løsninger» kollapser om kapp.

Neste påstand:

– Introduksjonen av IRA skapte et tydelig taktskifte mot konkurransedrevet klimapolicy, og istedenfor å tre til side burde verdens ledere ha fulgt opp. Det gunstige økonomiske klimaet som har lokket flere norske selskaper til USA, kunne ha bredt om seg, istedenfor å forflytte innovasjon.

Faktasjekk: Dette er delvis riktig, men! Inflation Reduction Act, som er i ferd med å øke inflasjonen, skattene og avgiftene for å gi private selskaper enda mer penger i betaling for å virkeliggjøre politiske prosjekter, har virkelig skapt et taktskifte: Kapitalkrefter er nå i åpen konkurranse om hvem som kan love mest for å kare til seg mest mulig gratis penger fra amerikanske skattebetalere. Men det betyr ikke at det virker. Skjønner? At man vil noe eller lover noe, betyr ikke at det faktisk fungerer. Staal og Hatlebrekke trenger også et grunnkurs i virkelighetsforståelse.

Neste påstand:

– Foreløpige studier viser at vekstorienterte IRA har doblet takten i utslippsreduksjoner i USA med historisk suksess og har så langt skapt 330.000 jobber med et bidrag til GDP på over 250 milliarder dollar. Det forventes at IRA vil bidra til 9 millioner nye jobber innen 2030.

Faktasjekk: Dette er feil. Man skaper ikke arbeidsplasser gjennom subsidier. Man kjøper seg et inntrykk av at det skapes arbeidsplasser, men i virkeligheten er det bare en annen måte å trygde folk på: Man setter dem i ulønnsomme jobber på ukjent tid – men det betyr jo ikke automatisk at det faktisk produseres noe av verdi, eller tilfører samfunnet verdier. Staal og Hatlebrekke trenger også et grunnkurs i maoisme fra Kina i 1962. Neste påstand:

– Her til lands bør vi diskutere hvordan vi bruker dette statsbudsjettet vel for omstillingen, for tiden er knapp. Virkemidlene må innrettes til å finansiere grønn innovasjon over flere bransjer simultant, vi må satse på mange flere små prosjekter hvor relevant privat kapital kan bidra og få virke.

Faktasjekk: Dette er feil. Her til lands bør vi diskutere om klimatiltakene faktisk fungerer, hvor mange land som dedikerer seg til dette, hvor prøveprosjektene med suksess befinner seg, hvor mye penger som skal brukes på dette før det er nok, og hvem som bør stilles for riksrett når dette kostbare massehysteriet til slutt kollapser i historiens største bobleøkonomi.

Det er riktig at klimaendringer er omfattet av ubegripelige mengder forskning, og at vitenskapen nå er fullstendig innrettet for å bekrefte klimakrisen, hastverket, og nødvendigheten for den «grønnr omstillingen». Greit. Men det finnes ingen vitenskap bak klimatiltakene. Hva med å diskutere dét? Det vil ikke Staal og Hatlebrekke engang berøre, og det vil ingen klimapolitikere eller deres venner i klima-tilkaringsindustrien heller. Hva med å diskutere dét også?

Et massivt selvbedrag basert på falske premissser

Med det er den uavhengige faktasjekken gjenomført, men la meg til slutt presisere det viktigste poenget: Selv om man kan bevise at «Titanic» synker, så beviser ikke det at å subisidiere vannbøtte-bæring vil stoppe katastrofen. See? Man beviser ikke B ved å bevise A. Det er ikke sånn virkeligeten eller vitenskap fungerer. Å trampe trassig i bakken og si at vi MÅ omstille oss, og MÅ ta kontroll over jordens klima, betyr heller ikke at det faktisk vil fungere. Dette er tankene til et barn. Det er frakoblet all realitet.

Sannheten er at det finnes ingen – INGEN – suksessempiri å vise til når det gjelder klimatiltak som vindkraft, solkraft, batterier, hydrogen, ammoniakk, CCS og tusen andre kostbare «løsninger» politikerne øser ut penger på. Det ble bare vedtatt at det skal og må virke, uten rot i noen faktiske testresultater:

Det er aldri gjennomført noe femårig prøveprosjekt med et virkelig samfunn med 100.000 mennesker som er fratatt all fossil energi, og utelukkende blomstrer på energi fra vind og sol. Aldri. Beboerne på Svalbard har imidlertid rukket opp hånden og meldt seg frivillig til eksperimentet. Så langt går det riktig dårlig.

Med klimapanikk og hastverk skal samfunnet bedres

Et seriøst internasjonalt prøveprosjekt ville gitt svar på hva som skal til for å skape et «grønt skifte», hva det vil koste, hva som fungerer best, hva driftsutgiftene vil bli, hva farene er, og om «grønt skifte» overhodet er mulig eller om det bare er en religiøs visjon. Det er nettopp derfor et slikt prøveprosjekt aldri er gjennomført: Ingen i denne kvasireligiøse bevegelsen eller den parasittiske tilkaringsindustrien som har vokst frem gjennom klimapolitikken vil ha slike fakta på bordet.

I stedet har man innført denne «omstillingen» for Europa i storskala under forutsetningen at det haster, at det vil fungere og at ingenting kan gå galt. Det er historiens største og mest riskikable samfunnseksperiment noensinne, og tilfeldigvis er det også historiens største overføring av offentlige penger til private kapitalkrefter, som alle er mistenkelig gode venner med politikerne som betaler ut pengene. Alle blir rike og mektige på klimakrisen, unntatt folk som må betale. Det skaper ikke eneste liten betenkelighet hos Staal og Hatlebrekke. De er frelst!

Så denne faktasjekken kan slå fast at Staal og Hatlebrekke fremstår som veldresserte nyttige idioter, og det fra et stort utvalg klimaaktivister som ikke aner hva de snakker om og ikke har tenkt over hva de sier. Men de er unnskyldt fordi også de er ofre for politisk propaganda, moralsk massesuggesjon og offentlig klimapanikk som så mange andre i samfunnet: Partiene, statsministeren, regjeringen og Stortinget inkludert.

Og den slags fører aldri til en bedre fremtid. Faktisk.