Den tidligere Clinton-strategen James Carville har i en alder av 80 år gjenoppfunnet seg selv som en klok podcaster for Demokratene. Men hans spådommer slår som regel feil.

Han trodde Kamala Harris ville vinne, han deltar i offentlige dueller med kjendiser for å få klikk på nettet og bli invitert av mediene.

Men av og til virker han fornuftig i sitt forsøk på å føre partiet tilbake til Clintons glansdager i perioden 1992-2000, før den vanvittige venstresiden overtok partiet. Når det er sagt, har også han blitt en del av den nye venstresidens nihilisme, som han angivelig forakter.

Dette skriver historikeren Victor Davis Hanson i American Greatness. Han skriver at Carville ga  Donald Trump diagnosen tertiær syfilis.

Carvilles «bevis» var at han hadde identifisert et blåmerke på Trumps mye brukte håndhilsende hånd, sammen med hans angivelige hjernedemens.

Carville beskrev Trump som en «feit, jævla slask» med en «strandet hvalkropp». Dette fra en tidligere demokratisk toppstrateg som fant opp seiersuttrykket til Clinton under valgkampen i 1992, «It’s the economy, stupid». Nå har forfallet rammet ham, på grunn av Trump Derangement Syndrom.

Nå bruker han energien på å sverte Trump som en feit slask med syfilis. Carvilles fall representerer hele Vestens såkalte liberale medier, og rammer også folk som noen feilaktig trodde var konservative, som FrP og Ole Asbjørn Ness.

Jeg tok feil om Ole Asbjørn Ness

Det slike folk egentlig sier, i sin krigsrus og kjærlighet til LHBTQ-ideologien, samt sin manglende iver etter å stanse innvandringen, bekjempe kriminaliteten og få slutt på krigen i Ukraina, er at de egentlig skulle ønske at Trump ikke var president. Etter min mening kan man ikke hevde å være konservativ hvis man oppfører seg som en patetisk pingle som vil smiske med «eliten».

Folk som Ness sier faktisk samtidig at man hadde foretrukket Kamala Harris, siden dét var alternativet. Det hadde vært en økonomisk og sikkerhetsmessig katastrofe for USA, og uten USA er Europa forsvarsløse. Allikevel tror folk som Macron, Starmer og Danmarks statsminister – med støtte fra hele Folketinget – at Europa kan beskytte Ukraina mot Russland.

Hybrisen, overmotet, er en ren lidelse å bevitne. Europeiske forsvarssjefer med mange medaljer og ingen soldater sitter i Paris og diskuterer hvor mye de kan gjøre for å beskytte Ukraina. Man blir matt av naiviteten. Folk som Ness og også Sissener tåler ikke presset, og rømmer fra skyttergraven.

Prisen betales av ukrainske og russiske unge menn, som slaktes på slagmarken. Zelenskyj og hans team soper samtidig inn enorme summer på utbredt korrupsjon. Allikevel hylles Zelenskyj som en helt. Det er uforståelig.

Demokratene i Kongressen vil ha menn i kvinneidrett, i motsetning til 70-80 prosent av borgerne. De hevdet at de trengte lovendringer for å stanse masseinnvandringen, men så ble de stille da Trump løste problemet på noen få uker, uten nye lover.

Den demokratiske Kongressen under Chuck Schumer og Hakim Jeffries klamme ledelse demonstrerer sin motstand mot Trump ved å klippe videoer der partipamper lover å stoppe «shit». Noen kvinnelige representanter dummet seg fullstendig ut ved å late som de danset kickboksing. Cringe, er ordet man tenker når man ser en slik latterlig opptreden. AOC var tross alt ung og for  mange nokså vakker når hun satset på dans som politisk verktøy. Men så måtte hun åpne munnen, og kun idioti kom ut.

At Demokratene nektet å reise seg og applaudere for en 13 år gammel mørkhudet gutt rammet av en hjernesvulst sier alt. Det finnes ikke et snev av empati og medfølelse blant Demokratenes ynkelige representanter. Hadde noen Republikanere gjort noe lignende så hadde det selvsagt vært rasisme.

Allikevel vil et så å si samlet offentlig miljø i Norge bytte ut Trump med Demokratene. Det er nesten ikke til å tro, men samtidig er det akkurat som forventet. Undergangen virker å være målet.

Medlemmer av Democratic Women’s Caucus bar rosa uniformer under State of the Union-talen, og fikk følge av Norges USA-ambassadør, Trump-hateren Anniken Huitfeldt. Genialt valg av USA-ambassadør! Vel, hun passer vel perfekt inn i miljøet rundt Støre og Barth Eide, som foretrekker Hamas fremfor Trump.

Al Green ristet på stokken sin og skrek som en galning til Trump på podiet og måtte eskorteres med makt ut av Kongressen.

Hva er det som foregår? spør Hanson.

I likhet med en narkoman som vet at avhengigheten tar livet av ham, men som ikke klarer å slutte, forstår det demokratiske partiet i det skjulte at flertallet av det amerikanske folket ikke tror på deres transkjønnede, åpne grenser/illegale utlendinger, hensynsløse pengebruk, fanatiske grønne forkjempere og rasistiske essensialisme for mangfold/utfallslikhet/inkludering.

Likevel fortsetter de sine destruktive fikseringer i frykt for sin egen hardcore-base. Og hvem er disse radikale som styrer partiet?

Er det studentene som går ut i gatene for å støtte terroristene i Hamas? Eller de som hyller Luigi Mangiones nylige drap på en United Health-direktør? Er det «antirasistene» i BLM og Antifa, de som er de verste rasistene av alle? Er det de åpenbart jødehatende folka som elsker DEI? (På norsk: mangfold, utfallslikhet og inkludering). Kanskje de korrupte fagforeningene som oppfører seg som babyer, og lar amerikanske skoler forfalle?

Alle disse støtter Demokratene, dette er «deres gjeng», for å si det slik. Er det slike folk Sissener og Ness støtter? Er det dette FrP-leder Listhaug eller Høyre-sjefen Erna Solberg vil videreføre i Norge?

Demokratene virkerer fullstendig uvitende om ironien i at for å stoppe Trump, må de bli langt mer upopulære enn Trump, skriver Hanson.

Vi er vitne til den mest radikale kontrarevolusjonen de siste 100 årene, der Trump-administrasjonen forsøker å kutte i offentlige utgifter og de føderale byråkratiene. Den insisterer på gjensidige tollsatser med både vennligsinnede, nøytrale og fiendtlige nasjoner.

Den vil utvide energiproduksjonen betraktelig, en gang for alle sette en stopper for ulovlig innvandring, sparke DEI-industrien og dens åpenlyse rasisme, restarte folkehelsepolitikken, omdirigere Pentagon og generelt revurdere nesten alle de siste 50 årenes etablerte venstreorienterte regjeringsinstitusjoner og -politikk.

Det er ikke normalt innen politikk å forsøke seg på slike radikale endringer i et land som i de tre siste valgene har vært delt nesten 50/50, Men det er nødvendig for å redde USA, og det samme gjelder for Europa. Her i Vest-Europa fortsetter masseinnvandringen, terroren, LHBTQ-propagandaen og klimahysteriet uten at noen protesterer.

Trump bare kjører på, akkurat som han lovte i valgkampen, akkurat det som førte til at han ble valgt. I Vest-Europa anses det jo nesten uhørt at en politiker faktisk holder det han lovet i valgkampen. Det anses nesten som smakløst, ufint.

Trumps har en spesiell, men unik personlighet. Han virker å like kontroverser. Han ser på politikk som business, og vil inngå avtaler ved hjelp av alle midler, inkludert trusler og press.

Han ser på sin politiske modus operandi som det samme som å bygge et høyhus på Manhattan, der suksessen er basert på å inngå avtaler, knuse gjenstridige motstandere og levere et overlegent produkt som publikum til slutt setter pris på, til tross for kontroversene rundt byggingen og gjennomføringen.

I Vest-Europa er det vanskelig å finne politikere som klarer å sende ut illegale migranter, selv de som begår grov kriminalitet. De klarer ikke engang å stanse de økonomiske støtteordningene til utenlandske voldtektsforbrytere og drapsmenn.

Hvis Demokratene ikke var så pinlig infantile at selv Trump fremstår som normaliteten selv, så hadde de hatt en sjanse. Men de klarer det ikke, de eier hverken intelligens eller sunn fornuft. Alt de har er et dirrende hat av Trump og hans følgere, over halve den amerikanske befolkningen. Fortsetter de i dette sporet har de ingen sjanse mot J.D. Vance ved neste presidentvalget, og risikerer samtidig et katastrofalt mellomvalg i 2026.

Demokratene har for tiden kun ett politisk mål, som er å stemme imot så å si alle forslag fra Trump. Selv forslag som støttes av de aller fleste amerikanere er Demokratene imot. I tillegg nevnes Hitler og fascisme så ofte at det nesten blir komisk.

Selvsagt er det en del saker Demokratene ikke kan støtte, men i så fall hadde det vært en god idé å ha en slags motagenda, noen løsningsforslag, ikke bare skjellsord mot Trump.

Men Demokratene bare fortsetter med sin galskap, som bortskjemte tenåringer som ikke får ukepengene sine.

Ironien er at ved å gjøre alt dette og mer til, gir de Trump et foraktet alternativ til nesten alt han gjør. Jo mer meningsmålingene deres faller, desto mer tror demokratene at de ikke har opptrådt barnslig, avskyelig og ufint nok.

Dermed åpner Demokratene for at Trumps kontrarevolusjon lykkes, og de vil bli sittende igjen med svarteper, uten evne til å vinne valg.

Demokratene ønsker tilsynelatende nesten daglig at det amerikanske folk skal være vitne til deres ønske om å forgifte USA. Dette med støtte fra folk som Ness, Sissener, alle de norske hovedmediene og så å si samtlige på Stortinget.

Mange ekte konservative ønsker at Demokratene skal gjenvinne et snev av fornuft og bli en reell og saklig politisk utfordrer til MAGA-gjengen, for dette vil alle tjene på. Men man må innse at dette neppe blir en realitet. Galskapen er som et virus, og det finnes ingen vaksine som Demokratene er villige til å tvinge på seg selv.

Kjøp billetter til boklansering her!