I vår moderne tid har troen på at menn og kvinner er identiske i alle aspekter av livet, blitt et fundament for samfunnets utvikling.

Vi ser det i arbeidslivet, i politikken, og ikke minst på datingmarkedet. Problemet? Det fungerer ikke. Tanken om at kjønn er en sosial konstruksjon, kolliderer stadig med biologiske realiteter, og konsekvensene merkes på flere områder: synkende fødselsrater, en datingkultur ute av balanse og en politikk styrt av følelser heller enn fornuft.

Kvinner har frihet – men blir de lykkeligere?

En annen utvikling som ofte overses, er hvem som velger å forlate forhold. Statistikken viser at det i stor grad er kvinner som tar initiativ til samlivsbrudd og skilsmisser. I flere vestlige land står kvinner for rundt 70 prosent av skilsmissene. Årsakene kan være sammensatte, men mange peker på at kvinner i større grad stiller høye krav til emosjonell tilfredsstillelse i forholdet, og at de i dagens samfunn har større økonomisk frihet til å klare seg alene. Dette gir rom for å forlate et forhold dersom partneren ikke lever opp til forventningene – forventninger som ofte er preget av en kultur der individuell lykke settes høyere enn forpliktelse og fellesskap.

Som ung kvinne kan jeg selvsagt ikke påstå å snakke på vegne av unge menn, men gjennom samtaler og egne observasjoner er det vanskelig å overse et mønster mange av dem kjenner seg igjen i. De investerer tid og følelser i kvinner som ofte viser liten interesse tilbake, eller som raskt avviser dem dersom de ikke oppfyller en lang liste med krav. Mange menn gir uttrykk for at de savner kvinner som verdsetter omsorg, lojalitet og gjensidig respekt – og opplever i stedet å møte det de beskriver som en overfladisk kultur preget av kravmentalitet og manglende ansvarsfølelse.

Det er ikke uvanlig å høre menn si at de opplever kvinner som selvsentrerte, fanget i et slags «main character»-syndrom – et begrep som beskriver en holdning hvor man ser på seg selv som hovedpersonen i tilværelsen, der andre mennesker i beste fall spiller biroller i historien om eget liv. Resultatet blir at egne behov og ønsker settes foran alt annet. Det skaper en skjevhet i relasjoner der menn fortsatt søker å gi og bidra, men ofte føler at det ikke blir verdsatt eller gjengjeldt.

Unge menn taper terreng

Mens jenter klatrer til topps på skolebenken, faller guttene av lasset. Karakterene er dårligere, fraværet høyere og frafallet større. Allerede fra barneskolen blir guttene hengende etter, og i videregående skole står mange igjen som tapere i et system som i stadig større grad belønner de klassiske jentedydene: pliktoppfyllenhet, konformitet og sosial tilpasning. Det er liten plass igjen til guttenes konkurranseinstinkt, risikovilje og praktiske evner.

I høyere utdanning er utviklingen enda tydeligere. Flertallet av studentene er kvinner, og mange av dem ønsker naturlig nok menn som har oppnådd minst like mye som dem selv. Problemet er bare at disse mennene blir stadig færre. Og de mennene som lykkes, ender ofte opp som de eneste alternativene for et stort antall kvinner, mens resten av guttene skyves ut i usynlighet.

Det er ikke bare på skole og jobb unge menn havner bakpå. På datingmarkedet er det de samme mønstrene som går igjen. Kvinner søker menn med status og ressurser, og når de fleste kvinnene konkurrerer om den samme lille gruppen menn, blir store deler av den mannlige befolkningen stående utenfor. Dette får konsekvenser langt ut over ensomhet og frustrasjon. Det bidrar til synkende fødselsrater, økende psykiske problemer og et voksende sinne mot et samfunn som ikke lenger har plass til dem.

Hvorfor trekker menn mot «ytre høyre»?

Når unge menn mister fotfeste på skole, i arbeidsliv og i privatliv, søker de til miljøer der deres problemer blir tatt på alvor. Derfor ser vi at mange trekkes mot partier og bevegelser på «ytre høyre». Valganalyser fra Europa tyder på at menn i større grad enn kvinner identifiserer seg med høyreorienterte partier, særlig der hvor tradisjonelle kjønnsroller utfordres. Dette skjer fordi høyreorienterte partier ofte anerkjenner og forholder seg til menns utfordringer på en måte venstresiden ikke gjør. De snakker om viktigheten av tradisjonelle verdier, menns rolle i samfunnet og konsekvensene av en feminisert offentlig diskurs.

Når menn opplever at de blir ignorert eller latterliggjort i mainstream-politikken, søker de seg til miljøer der de føler seg forstått. Partier i Europa har fanget opp denne frustrasjonen og tilbyr et alternativ som oppfattes som mer realistisk og handlingsrettet enn venstresidens politikk, som i stor grad appellerer til kvinner.

Hvorfor ønsker kvinner å bli forsørget av staten?

Kvinner har historisk sett vært avhengige av en forsørger, enten i form av en ektemann eller en utvidet familie. I dag har staten i stor grad erstattet denne rollen. Valgstatistikk viser at kvinner i langt større grad enn menn stemmer på partier som lover økonomisk sikkerhet, velferdsytelser og «trygge samfunnsrammer» – selv om det kan stilles spørsmål ved hvor trygt samfunnet egentlig blir når disse partiene samtidig åpner grensene for massiv innvandring. Dette er ikke nødvendigvis en bevisst strategi fra kvinnenes side, men et resultat av biologiske instinkter: sikkerhet og stabilitet prioriteres over risikobetonte løsninger.

Mens menn tradisjonelt har vært mer villige til å ta risiko, bygge opp bedrifter og søke personlig frihet, ser vi at kvinner i større grad velger politiske alternativer som lover dem trygghet. Dette skaper en dynamikk hvor staten fungerer som en erstatter for den forsørgende ektemannen, noe som kan forklare den økende kjønnsforskjellen i stemmegivning.

Hva kan gjøres?

For å skape bedre balanse i samfunnet, kan det være nyttig å anerkjenne at menn og kvinner er forskjellige, og at disse forskjellene har betydning for både relasjoner og politikk.

En mulighet kan være å styrke kjernefamilien og gjenreise forståelsen for menns rolle i samfunnet. Det kan også være verdifullt å føre en politikk som fremmer stabile forhold og ansvarlighet, heller enn kortsiktige løsninger. I tillegg kan det være på tide å se nærmere på hvordan velferdsstaten påvirker dynamikken mellom kjønnene, og vurdere om støtten i større grad bør bidra til å styrke familien, ikke til å erstatte den.

Flere land har forsøkt ulike tiltak for å snu utviklingen. I Ungarn har myndighetene innført økonomiske insentiver for familier som får barn, samtidig som de legger vekt på tradisjonelle verdier. Polen har gjort lignende grep med sterke økonomiske støtteordninger til barnefamilier, kombinert med en politisk satsing på nasjonale verdier og samhold som grunnlag for økt fødselsrate.

Dette er bare noen tilnærminger. Uansett løsning er det kanskje på tide å ta en ærlig samtale om hvilke verdier og prioriteringer som skal forme fremtidens samfunn.

Støtt Norges eneste frie, uavhengige mediehus i kampen for usensurerte nyheter. Bli abonnent.

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.