Arnt Jensvoll 
Michael Rubin, forsker ved American Enterprise Institute, spør om Tyrkia holder NATO som «gissel» i et forsøk på å skaffe seg kjernefysiske våpen – og hva det i så fall betyr for alliansen.
Tyrkia skiller seg ut i NATO. Det er et islamistisk land med autoritære trekk i en allianse av vestlige demokratier. Landet har geopolitiske bånd til Russland og Iran. Eksempelvis reiser S-400-kjøpet i 2019 tvil om hvor lojalt landet egentlig er til NATOs verdier og mål.
Undergraver beslutningsprosesser
Recep Tayyip Erdoğan demonstrerte dette da han krevde innskrenket ytringsfrihet og utlevering av dissidenter for å godkjenne Sveriges og Finlands NATO-søknader.
– Erdoğan har lenge forstått at hans makt innen NATO ikke ligger i alliansens felles verdier, men i evnen til å sabotere konsensus. Han foretrekker å bruke sin posisjon som en «trojansk hest» for å presse alliansen. Dette har skapt en situasjon der Tyrkia kan true med å undergrave NATOs beslutningsprosesser, skriver Michael Rubin, direktør for politisk analyse ved Middle East Forum og forsker ved American Enterprise Institute.
Erdoğan endret mye
Tyrkia og Hellas ble medlemmer av NATO 18. februar 1952. De vestlige argumentene for å inkludere Tyrkia i NATO var primært basert på frykt for sovjetisk adgang til Bosporusstredet og ekspansjon. Amerikanerne insisterte på at innlemmelsen av de to måtte skje samtidig for å hindre at en av dem blokkerte den andre.
Tyrkia ble efter annen verdenskrig ansett som en stabil alliert med vilje til å orientere seg vestover, men efter Erdoğans maktovertagelse i 2003 er den vestlige orienteringen reversert og det har medført mye ordstrid om medlemskapet.
NATO-medlemskap intet hokus pokus
Det historiske fiendskapet mellom Hellas og Tyrkia var en betydelig nøtt å knekke da de begge ble innlemmet i NATO. Fiendskapet har dype røtter i territoriale konflikter og kulturelle spenninger mellom det ortodoks kristne Hellas og islamske Tyrkia.
NATO-medlemskapet ble primært ikke sett på som en løsning på fiendskapet, snarere som en pragmatisk måte å håndtere det på samtidig som NATO demmet opp for trusselen fra Sovjetunionen.
Invasjonen av Kypros
Den «pragmatiske» løsningen maktet mer eller mindre å håndtere de underliggende spenningene frem til 20. juli 1974 og «Operasjon Attila» – Tyrkias invasjon av Kypros.
Operasjonen viste at tyrkiske nasjonale interesser og historisk fiendskap veier tyngre enn NATO-forpliktelser. Resultatet for Kypros’ befolkning var 3.000 døde, 1.400 savnede og over 200.000 fordrevne.
Nord-Kypros ble i 1983 erklært som Den tyrkiske republikk Nord-Kypros og er kun anerkjent av Tyrkia.
Tyrkia som kjernefysisk stormakt
Rubin fremhever en teori om at Erdoğan anser NATO som en «beskyttende paraply» mens landet utvikler kjernefysiske våpen og forbereder seg på å bli en regional supermakt.
– Tyrkia har allerede tatt de første skritt mot kjernefysisk kapasitet med Akkuyu kjernekraftverk, bygget i samarbeid med Russland. Selv om anlegget formelt er tiltenkt sivil bruk, kan det tildekke oppbyggingen av et atomvåpenprogram.
Israelsk militæraksjon?
Israel har vist at de ikke nøler med å gå til militære aksjoner for å eliminere kjernefysiske trusler. I 1981 ødela de kjerneanlegg i Irak og i 2007 et plutoniumanlegg i Syria.
Teoretisk sett kan et israelsk angrep på Akkuyu være en enkel operasjon eftersom det ligger ved Middelhavet og kan utføres uten å krysse andre lands luftrom. Men et slikt angrep ville utfordre NATOs artikkel 5 og sette alliansen i en umulig posisjon.
Vil samboerforholdet vare?
Hvis Erdoğan lykkes i å skaffe seg kjernefysiske våpen kan Tyrkia forlate NATO som en regional stormakt med evne til å dominere naboland, blant andre Hellas og Kypros. Alternativt kan han utnytte medlemskapet til å konfrontere Israel. Begge deler kan true hele Europas sikkerhet.
Spørsmålet er hvor lenge – eller om – NATO kan leve med en slik alliert.
Kjøp
Hans Rustads bok
om Trumps tidsalder!
