Gummibåter og andre mindre farkoster som migranter har brukt til å krysse Den engelske kanal, ligger oppsamlet på et område tilhørende det britiske grensepolitiet i Dover den 26. februar 2025. Foto: AP / NTB.

Keir Starmers fredsplan kunne enten ha betydd begynnelsen på slutten av krigen, eller opptrappingen til et årelangt mareritt for Storbritannia og andre europeiske land, som nærmest konkurrerer med hverandre om å vise mest støtte til Zelenskyj. Nå når USA har sagt at de trekker den militære støtten umiddelbart, så det et øyeblikk ut til at det ble skattebetalerne i Storbritannia, og resten av Europa, som måtte bla opp, og britiske soldater som potensielt måtte bøte med livet for Starmers «koalisjon av villige» som utgir seg for å være Ukrainas redningsmenn. Men det spørs om de hadde klart det uten USA i ryggen, og nå, i ellevte time, ser det ut til at de kanskje slipper. Forhåpentligvis blir det en lærepenge.

Starmers fredsplan, og ikke minst lovnader om penger, våpen og soldater på bakken, ble selvsagt hyllet av dem som heier på fortsatt krig – eller seier for Ukraina, som det også kalles i de tradisjonelle, til dels også i de sosiale mediene. I den britiske befolkningen mener litt over halvparten (58 prosent) av dem som ble spurt i en meningsmåling om sin holdning til britiske soldater i Ukraina, at dette er en god ide, mens bare en femtedel var sterkt imot.

Mens hele 67 prosent av Tory-velgerne er positive til «britiske støvler på bakken», er 44 prosent av Reform-velgerne imot. Dette gjenspeiler oppfatningene hos de respektive partiledelsene godt: Mens Kemi Badenoch er helt på linje med Keir Starmer, er Nigel Farage, som er en god venn av Trump, kritisk til Zelenskyj og mer støtte til Ukraina-krigen. Han blir følgelig kalt for «putinist» av sine politiske rivaler Kemi Badenoch og Keir Starmer, som i denne saken står last og brast med hverandre. Disse er en del av det som kalles the blob, «klumpen», altså etablissementet som alltid kommer sammen i kriser, eller det vi skal oppfatte som en krise, slik vi så under koronapandemien. Kritikk ønskes ikke velkommen, og stempling av meningsmotstandere er obligatorisk.

Momentum for krigshaukene

Men når de britiske, og muligens franske, soldatene hadde møtt virkeligheten som fredsstyrker i en brutal krig, og kommet hjem i hvite kister, kunne holdningene endret seg, og flere kunne endt opp på samme standpunkt som det USA nå står for. Akkurat nå er det et momentum for krigshaukene som roper høyt om solidaritet med Ukraina, men idealismen risikerer å møte realismen nokså momentant – for Russland har sagt ettertrykkelig at de ikke vil akseptere britiske og franske styrker i Ukraina, og de vil bli skyteskiver med en gang de setter foten på ukrainsk jord. Er enda flere tapte liv verdt en forlengelse av en krig som de aller fleste innrømmer at Ukraina ikke kan vinne – i hvert fall ikke uten at det blir storkrig? Da er det fare for at ingen av oss blir vinnere.

For hva er realitetene hvis Europa, med Storbritannia og Frankrike i spissen, skulle bære byrdene ved en såkalt fredsløsning uten hjelp fra USA? Storbritannia har omtrent 18.000 soldater til rådighet. Dette er ikke nok til å dekke behovet i Ukraina under det som kalles sikkerhetsgarantier, og vil samtidig låse det britiske militæret til Ukraina i årevis fremover, uten at de har noen reserver til eventuelle andre konflikter. Kampviljen er kanskje til stede hos soldatene som allerede er rekruttert, men det vil ikke bli noen utskrivning til militærtjeneste i Storbritannia som den vi ser i Russland og Ukraina. Er også andre europeiske land villig til å ofre sine unge? Mange av oss har vel sett videoene som florerer på X, der ukrainske menn blir jaktet på, kidnappet og tvunget til å kjempe i krigen. Så langt vil selv ikke Keir Starmer gå om mineralavtalen med USA faller i fisk, får vi tro og håpe. Som mor til en 18 år gammel sønn er det likevel noe man ikke kan la være å tenke på i disse usikre tider.

Økonomiske realiteter

De økonomiske realitetene er også nedslående. BBC Verify, statskanalens faktasjekker, påpeker at USA står for nesten halvparten av all militær og finansiell støtte til Ukraina, 67 milliarder pund (953 milliarder kroner). Dette er en enorm sum å erstatte, og vil måtte bety en dobling av militær støtte for alle de andre landene.

I trange økonomiske tider er det ikke sikkert skattebetalerne vil sette pris på å måtte punge ut for økte forsvarsbudsjetter, mens skattene går opp i takt med økte matpriser, en nedgang i økonomien generelt og stadig dårligere offentlige tjenester. Det er dessverre ikke noe oljefond å ta av i Storbritannia. Starmer er globalist og bryr seg tilsynelatende ikke så mye om hjemlig økonomi og levekårene for vanlige briter.

J.D. Vance sier selv at en amerikansk tilstedeværelse i Ukrainas økonomi er en «bedre sikkerhetsgaranti enn 20.000 soldater fra et tilfeldig land som ikke har kjempet en krig på 30 eller 40 år». Brutalt, og det var kanskje unødvendig å kalle Storbritannia for et «tilfeldig land», men det er sant.

Kan ikke engang forsvare Kent

Som historikeren David Starkey sier: Vi kan ikke engang forsvare Kent, så hvorfor tror vi at vi kan forsvare Kyiv? Starkey sikter selvfølgelig til de ulovlige båtmigrantene som ankommer nærmest daglig, ledsaget av redningsfartøyer og deretter innkvartert på hoteller med full service. Storbritannia tillater hvem som helst å innta kystlinjen sin, men ønsker selv å avskrekke Putins hær i et fremmed land.

Men så var det kanskje bare løse planer og flotte ord, for nå meldes det at Zelenskyj er klar til å signere USAs mineralavtale. Alle som har anklaget Trump for å være en spion rekuttert av KGB på 1980-tallet, boikotter amerikanske produkter og forbanner «diktatoren Trump», kan kanskje ta en ørliten pust i bakken. Det er lov å håpe. Samtidig har dette vært en vekker for Europa. Investering i eget forsvar må trappes opp, for Trump spøker ikke når han sier «America first». Det er både rett og rimelig at et land først og fremst passer på seg selv, og det gjør ikke Trump til en ny Hitler å påpeke at hans hovedanliggende er USA og dets innbyggere.

Som journalist Michael Shellenberger sier, på vegne av mange amerikanere på høyresiden: «Sunne forhold bygger på gjensidig respekt. Ukraina og Europa respekterer ikke oss; de ser ned på oss. Og nå spør vi oss hvorfor vi skal fortsette å bruke våre penger og risikere våre liv for å beskytte Europa.» Vi i Europa har lent oss lenge på Uncle Sam. Det kan være fornuftig å forberede oss på i alle fall å trekke mesteparten av vårt eget lass, og kanskje begynne å tenke over hvordan vi behandler Amerika nå når det er en ny sheriff i byen. Det er ikke den sheriffen det liberal-globalistiske Europa ønsker, men det er den sheriffen amerikanerne har valgt. Deal with it, som de over dammen ville sagt.

Kanskje demper krigslysten seg når røyken har lagt seg litt. Et sterkt forsvar er én ting, å hisse til tredje verdenskrig er noe annet. På sikt kan man kanskje håpe på fredeligere relasjoner østover. Det er nok av andre fiender å bekymre seg for.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.