Høsten 1983 fikk min daværende arbeidsgiver Det Nye en invitasjon av SAS: oval weekend i New York. Jeg hadde aldri vært i USA før, jeg mener, hva er mer rock’n’roll enn Amerika, liksom? Det fristet. Veldig.

Da pressekontakt Even Trygve lovet business class også, var det gjort. Jeg hadde regnet business class som like uoppnåelig som 12 rette i tipping, altså beyond umulig da jeg aldri leverte inn kuponger. Mannen med flyskrekk ble en flyskjøge på null komma tre. En redd flyskjøge, vel og merke. Flyskrekk lar seg ikke uten videre bestikke. Selv ikke av champagne. Men business class hjelper, det må jeg si.

Ergo satt jeg ikke bare godt, men jeg fikk spesialforpleining og ble til og med hentet inn i cockpiten. Over Grønland. Spektakulært fra en skyfri himmel. Piloten sa trygge ting og lot som han nesten ikke var redd i det hele tatt. Jeg lot meg motvillig berolige, men sendte ham skarpe blikk likevel.

På Kennedy pustet jeg lettet ut og gledet meg til gul drosje. Da ga Even Trygve meg business class-smilet sitt og informerte om at vi slapp bilkø til Manhattan, det var bestilt helikopter på SAS’ regning. Helikopter? Hva var galt med en bilkø? Hvorfor slik bråhast? Spurte jeg, med en ikke alt for mandig stemme.

Mener jeg ga fra meg et klynk da rotoren begynte å spinne. Take-off føltes som å tryne, jeg kødder ikke, du bare tipper rett forover, og det ser sannelig ikke greit ut de første meterne. Piloten så litt gammel ut, øynene virket trette, men han hadde øyensynlig kontroll. Foreløpig. Det hamret noe inn i helvete, og det var langt ned.

Manhattan. I skumring.

Oppslaget i Det Nye, publisert i januar 1984.

Jeg lot meg fjetre, jeg mener, hvem kan unngå det i det første møtet med denne futuristiske skyskraper-skulpturen? Men jeg holdt et øye med piloten også og spurte (eller snarere ropte til) Even Trygve om hvor andrepiloten var? Det er bare én, svarte han, og nikket mot pensjonisten som klamret seg til stikka og slet med hjertearytmi. Vi kom glidende inn mot de skyhøye glassmonolittene med sine millioner av tente vinduer. De glinsende fasadene speilet skumringshimmelen, og vi var i hendene på en gusten gamling som plutselig hostet tre ganger.

Det slo meg at det er mye lenger ned til bakken i et helikopter enn i fly. Fly kan seile. Helt fra Strømstad til Fornebu uten motor, fortalte SAS-piloten meg over Grønland. Helikopter, derimot, særlig de som styres av pensjonister som heller burde gått med kaffetrallen hos Mortensens Forlag, når helikopteret får motorstopp, omdannes det til en klump, en veldig tung klump som bare detter rett ned uten at man kan gjøre noen ting. Det var her, over Manhattan at jeg skjønte at helikoptre aldri burde fly høyere enn fem meter, kanskje syv hvis sikten er god. Vi hadde ikke noe her oppe å gjøre.

Én ting var sikkert. Aldri mer helikopter. Jeg tok gjerne tre dager i bilkø fremfor tre kvarter i den skranglete miksmasteren.

Mange tror at det er helt greit å oppholde seg i New York sammen med kjentmenn og kolleger. Det er det også. Men jeg skulle på død og liv ut på ekspedisjoner uten følge. Kombinert med paranoia gir det forviklinger.

Jeg nevner Bloody Mary-attentatet jeg ble utsatt for på Tavern On The Green, min episk evne til å rote meg inn i fyllikkvarterene mens jeg desperat forsøkte ikke å se ut som en turist, hvordan jeg forundret en kar som bare ville ha fyr, og endte rett ut i Times Square blant springkniv-banditter og knurrende riff-raff, de tre forsøkene på å blokkere meg fra å spise lunsj i 107. etasje i World Trade Center (jeg vant), og ikke minst mitt verdensrekordforsøk på fiasko-pruting som endte med at jeg prutet prisen på en Walkman opp, og hjalp butikkinnehaveren med å bli kvitt noe søppel.

Bloody Mary-attentatet ble iverksatt mens jeg spiste med mine hyggelige reisekolleger fra SAS og pressen. Verdensmann som jeg ønsket å fremstå som, valgte jeg en skarp tone overfor servitøren. Jeg bestilte den klassiske drinken, men spicy, det var viktig, de måtte ikke komme her og servere en kjenner noe tannløst skvip. Her måtte det skikkelig krutt til.

Servitøren fikk er mistenkelig blidt ansikt, og sa «skal bli» påfallende hurtig. Mistanken vokste da jeg oppdaget ansiktene på ganske mange servitører som sto bak forheng og rundt hjørner og holdt bordet vårt under forventningsfull oppsikt. Og der kom den hyggelige mannen med drinken min i et digert glass, man sparte ikke på noe i Amerika, nemlig.

Da dette opptrinnet nå hadde vekket så stor interesse, var jeg naturlig nok litt skeptisk til det som ble plassert foran meg. Jeg så det var mye is i drinken. Servitøren virket svært begeistret nå. «Vi har gjort vårt beste», sa han til verdensmannen. Jeg løftet bøtten, formet munnen til en lur-trut så jeg i hvert fall oppnådde at så lite som mulig var i direkte kontakt med denne omfangsrike representanten for Bloody Mary-familien. Jeg la de spissede leppene forsiktig mot overflaten på den ene isbiten, i håp om at jeg bare traff isvann.

Det gjorde jeg ikke.

Leppene eksploderte, jeg gispet, hvilket førte til at en dugelig slurk forsvant ned i svelget, på sin vei antente den alt den var borti, og omgjorde meg til den menneskelige vulkan. Og så kom hikken, ikke vanlig hikke, men den rallende dødshikken som bare kan slukkes av mengder og atter mengder med vann på toalettet, hvor toalett-tjeneren vennlig og forståelsesfull dunket meg i ryggen og tørket pannen min med kjølig, våt frotté.

En meget forkommen verdensmann vendte tilbake til bordet noe senere. Jeg hadde ikke talens makt, og måtte hjelpes på plass. Servitøren plasserte en fersk Bloody Mary foran meg med de beroligende ordene:

– Ta det med ro, unge venn, denne drinken klarer du nok, vi kaller den Virgin Mary.

Har dere hørt den om idioten som dro til CBS og skrøt av at han hadde lommene fulle av priatkopier av den nye Dylan-LP’n? Han så ca slik ut. Her fotografert på Majorstuen.

Jeg fremstår som mer kommandoaktig i historien om mitt besøk hos Columbia Records, eller CBS som vi ofte kalte dem i Europa. Jeg ringte fra hotellet og presenterte meg som norsk journalist, uten å vekke stor interesse, og måtte nærmest sutret meg til en avtale, uten at de skjønte hva jeg ville med dem. Det var jeg sannelig ikke sikker på selv, heller. Men av sted dro jeg på min avtale, og viftet avvergende med hånden da pikkoloen ville skaffe meg drosje. Pytt, sa jeg, det er bare noen kvartaler å gå.

Slik lærte jeg den amerikanske definisjonen av kvartaler. Noen få kvartaler på amerikansk betyr sånn ca. en halvmaraton i vanlige klær – med hold. Jeg var svett og haltet da jeg kom ut av heisen og presenterte meg.

En ung dame med dårlig tid, noe hun lot meg forstå ubehagelig mange ganger, kunne ikke hjelpe meg med intervjuer, hvis det var det jeg lurte på, men hun kunne gi meg en dobbel samle-LP med Jackie Wilson, og det hadde jeg slett ikke noe imot, så «The Jackie Wilson Story» kompenserte for både halvmaraton og ydmykelser.

Jeg lurte også på om hun hadde noen Dylan-promoer, spesielt om det nye albumet «Infidels». Det hadde hun ikke. Hun hadde ikke engang hørt det ennå.

Nå stakk det en djevel i meg, så jeg trakk opp to forhåndskassetter fra lommen, både den offisielle versjonen og den refuserte med litt annet innhold, inkludert «Blind Willie McTell». Jeg er helt håpløs når det gjelder praling, og her var jeg i gang igjen, og det i løvens hule. For en idiot!

– Hvor har du fått dem fra?, sa hun skarpt. Ja, meget skarpt, faktisk.

Dette fotografiet signerte Bob Dylan i Verona i 1984. Han ante ikke at eieren var en skurk med forbudte kassetter, inkludert den med «Blind Willie McTell» som fikk Marius Müller til å grine. Så fin var låten.

Det kunne jeg jo ikke si bort, jeg var ingen tyster, ikke uten videre i hvert fall, men jeg holdt på å utbryte «Mark Knopfler», bare for å prale meg enda dypere inn i gjørma. I stedet gjorde jeg det eneste smarte – like etter at damen hadde ropt to ganger på en eller annen Joanne, og det med utestemme. Joanne svarte ikke, så den unge damen gikk for å hente henne. Jeg pakket sammen og unnskyldte meg for resepsjonisten, jeg hadde en sabla viktig avtale som jeg helt hadde glemt. Så viktig at jeg faktisk måtte løpe på ordentlig. Og det gjorde jeg, for der kom heisen.

– Wait! Hørte jeg bak meg, men jeg smatt inn, døren gikk igjen foran to sinte dameansikter, ingen maskinpistoler snatret, ned bar det, og på forte føtter gjennom vestibylen og ut i avenyen. Taxi!

Puh. Jeg passet på å henge med mine kolleger den kvelden. I Woody Allens vannhull. Han kom ikke. Greit nok. Jeg ville bare rotet meg opp i noe.

Dylan-kassettene har jeg ennå.

Hjemturen ble nedtur. Even Trygve hadde gitt oss desserten først. Nå satt vi klemt inn på turistklasse med vinkelrett stolrygg, nakkekink og knærne oppunder haken.

– Jeg tenkte at dere skulle få teste begge reisemåter, sa SAS-mannen. Var han sløv? Alle vet da at turistklasse suger.

Det minner meg på at jeg skylder ham hevn.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.