For å forstå de problemene befolkningen på Gaza-stripen nå lever under, må vi ta et tilbakeblikk på ting som skjedde under og i kjølvannet av Israels selvstendighetskrig og de arabiske forsøkene på å hindre gjenopprettelsen av den selvstendige jødiske staten Israel i årene 1947–49. Det var da mer enn 1800 år siden den europeiske stormakten Romerriket fullstendig ødela den siste rest av det gamle jødiske kongeriket, massakrerte store deler av befolkningen og etnisk renset landet for jøder og fordrev de overlevende i en landflyktighet som i europeiske og arabiske land varte helt opp til våre dager.
I mellomtiden var Landet Israel okkupert, og i noen grad bosatt, av ulike folkegrupper. I hele denne lange perioden var det under vekslende vilkår også en sammenhengende jødisk bosetning i landet. Det jødiske folk, som var fratatt sitt fedreland, og var blitt etnisk utrensket fra det, ga imidlertid aldri avkall på landet. Det var dette det internasjonale samfunn ga sin anerkjennelse av i oppgjøret etter første verdenskrig, da de allierte stormakter, etter å ha frigjort landet fra tyrkisk okkupasjon, besluttet å gjenopprette den jødiske nasjonalstaten i det området som den gang ble kalt «Palestina». Folkeforbundet bekreftet enstemmig gjenopprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i landet vest for Jordanelven, som fra gammelt av hadde vært kjerneområdet for det jødiske folk. Det er disse vedtakene som i dag regnes som det folkerettslige grunnlaget for den moderne staten Israels gjenopprettelse og det jødiske folks internasjonalt bekreftede rett til sitt fedreland. Bekreftelsen er gjentatt i FN-paktens Artikkel 80.
Den kampen jødene har måttet utkjempe mot sine uvillige arabiske naboer for å få beholde den lille landstripen de ble tildelt, har pågått til og fra i hele tidsrommet fra selvstendighetserklæringen i 1948 og til i dag. Helt fra våpenhvileavtalene i 1949, via freds- og grenseavtalene med Egypt og Jordan i hhv. 1979 og 1994, og til normaliseringsavtalene med flere arabiske stater i 2020, har Israel hatt som et prioritert mål å få bilagt konfliktene og etablere et varig, fredelig forhold til sine naboland. Forsøket har vært en nokså betinget suksess. Ekte og varig fred mellom den jødiske staten og dens muslimske naboer har vist seg å være langt vanskeligere å oppnå enn man på forhånd kanskje trodde.
En nøkkel til å forstå dette er FNs vedtak om å opprette en egen flyktningorganisasjon for de arabiske sivile som av forskjellige grunner ble fordrevet fra sine hjem i Palestina under krigen i 1948–49. I Resolusjon 302 av 8. desember 1949 ble organisasjonen UNRWA opprettet for å organisere nødhjelp og sysselsettingsprogrammer for den delen av den palestinsk-arabiske befolkningen som nå befant seg i de delene av Israel som var blitt okkupert av henholdsvis Jordan og Egypt, samt i naboland som Libanon, Syria og Jordan.
Et særtrekk ved UNRWA som flyktningorganisasjon er dens definisjon av en flyktning, som sier at palestinske flyktninger er «personer hvis vanlige bosted var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948, og som mistet både hjem og levebrød som resultat av konflikten i 1948». Slik måtte definisjonen bli for at disse menneskene skulle kunne gis en slags tilknytning til dette landet som bare de færreste blant dem hadde langvarig hjemstavn i. De aller fleste av dem var kommet til landet i løpet av de siste 50 år fra hele Midtøsten, og flere tusen bosniere var importert av de tyrkiske militære myndighetene for å bistå i oppbyggingen av forsvarsanlegg under første verdenskrig. Mange av dem var blitt boende sammen med arbeidsfolk som de britiske mandat-myndighetene importerte i årene etter. Disse forhold er godt dokumentert i boken til Joan Peters «From Time Immemorial: The Origins of the Arab-Jewish Conflict over Palestine».
Det midlertidige formålet med denne organisasjonen var derfor ikke å gjøre som Israel, – å ta imot og repatriere de mer enn 900.000 jøder som var fordrevet fra arabiske land. Formålet var å holde i beredskap de vel 540.000 arabiske flyktningene som i 1949 ble registrert av UNRWA og innlosjert i flyktningleirer i nabolandene. FN så på det tidspunktet for seg at de kunne vende tilbake til sine hjem i Israel, noe som kom til uttrykk i Resolusjon 194 fra Hovedforsamlingen, hvor FN i paragraf 11 erklærer at «… flyktninger som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer, bør tillates å gjøre det så tidlig som praktisk mulig, og at erstatning bør utbetales for eiendommen til dem som velger ikke å vende tilbake og for tap av eller skade på eiendom som i henhold til folkerettslig prinsipp eller rettferdighet bør godtgjøres av de ansvarlige regjeringer eller myndigheter.» Man instruerte så en foreslått «forsoningskommisjon» til å forestå repatriering og erstatning.
Det var noen få arabere som fulgte oppfordringen fra FN. De vendte tilbake og ble israelske statsborgere, slik også israelske myndigheter hadde oppfordret til. Men de fleste forble i leirene som sosialklienter for FNs regning i generasjoner. Å leve i fred med jødiske naboer var ikke et valg for dem, og de var dessuten vel tatt vare på av FN. I dag teller de og deres etterkommere, som arver statusen som flyktning, mer enn 6 millioner. Hvis ikke FN eller andre avbryter denne uverdige tilstanden for disse menneskene, vil de på lang sikt kunne vokse til et hvilket som helst antall millioner, og problemet bare vokser seg større.
Det finnes ikke vilje eller politisk evne i noen del av FN-systemet til å innse at vedtakene fra 1949 la grunnlag for en humanitær katastrofe som i ettertid har bidratt til å forsterke og forlenge den konflikten araberstatene startet i 1948. Det vi ser nå, er en grotesk ofring av mennesker for en sak som var tapt allerede for snart 80 år siden. Hele «verdenssamfunnet» er medskyldig i denne katastrofen, men ingen synes å være villig til å innrømme det de har vært med på, og ingen tilbyr å frita disse innesperrede gislene for sine prøvelser gjennom repatriering.
I stedet lar man dem leve som mobiliseringsreserve for terror-organisasjoner og kanonføde for den islamske verdens innbitte forsøk på å slette den jødiske staten Israel fra kartet. Det er det ingenting som tyder på at de vil kunne klare. På et eller annet tidspunkt må imidlertid «det internasjonale samfunn» innse at politikken deres ikke vil kunne ha et akseptabelt humanitært utkomme.
De vil måtte innse at de ikke lenger kan tvinge millioner av «flyktninger» til å leve i ytterste nød på stinkende ruinhauger som er skapt under alle forsøkene på å utradere Israel. De vil måtte innse at disse menneskene helt siden 1949, da de ble overtalt til ikke å vende tilbake og leve i fred med sine naboer, i virkeligheten har levd som araberstatenes og verdenssamfunnets gisler i deres forsøk på å slette Israel fra kartet.
Det er denne erkjennelsen som ligger til grunn for president Trumps forslag om å frigjøre disse menneskene fra sin tragiske skjebne og flytte dem bort fra ruinhaugene og tilby dem et verdig liv der eller andre steder hvor de som andre mennesker kan skape sin egen velstand i frihet fra det umenneskelige regimet FN og terror-organisasjonene har påtvunget dem.
I stedet for å reagere nærmest hysterisk på en slik tanke, burde norske myndigheter gripe anledningen til å være med på det eneste humanitært forsvarlige prosjektet disse menneskene noen gang har vært tilbudt. Men slik det reageres, ser det dessverre mørkt ut for FNs og verdenssamfunnets gisler i Gaza. Det ser ut til å være for vanskelig å innse og innrømme hva vi har vært med på. Man klarte ikke å utslette den jødiske staten. Men hva med gislene? Hvor mange millioner må de bli før de må innrømmes frihet og et verdig liv?
Av Per Antonsen
