En bevæpnet og maskert somalisk pirat står foran et taiwansk fiskefartøy ved Hobyo i Somalia. Har du lyst til å bruke skattepengene dine på han her? Foto: Farah Abdi Warsameh / AP / NTB.

Durham, North Carolina

Riksrevisjonen karakteriserer den som «meget kritikkverdig». Terje Tvedt har vist hvordan den ga landets politiske elite fri tilgang til statens pengebinge. Sløseriombudsmannen har underholdt oss med noen av de mest absurde eksemplene på den. Donald Trump tar et oppgjør med den i USA.

Det er på høy tid med en kritisk gjennomgang av norsk bistandspolitikk. Vi har gitt bistand i hytt og pine, til pirater i Somalia og til Taliban i Afghanistan – uten mål og mening, uten kontroll og uten resultater å vise til.

Vi er verdensmestre i bistand. Ingen gir så mye per capita som oss. I 2023 ga vi 58,6 milliarder kroner, tilsvarende 1,09 % av bruttonasjonalinntekten (BNI).

I 2023 ble det gitt norsk bistand til 1605 prosjekter i 97 land gjennom 866 forskjellige organisasjoner.

Over halvdelen ble gitt multilateralt, blant annet gjennom FN-systemet. Omtrent en fjerdedel ble gitt til private norske og internasjonale interesseorganisasjoner. Ingen har noen oversikt over hvor pengene havner til slutt. Det resterende ble gitt bilateralt. Norge ga til og med 53,8 millioner kroner i bistand til verdens største økonomi, Kina!?

Snittet for OECD-landenes bistand var på 0,37 % av BNI. USA ga 0,24 %. Norge gir med andre ord over fire ganger så mye i bistand per innbygger som USA. Av OECD-landenes samlede bistand på 223,3 milliarder dollar, gir USA totalt klart mest med 64,69 milliarder.

Men nå har Trump og velgerne i USA fått nok. Elon Musk og effektiviseringsdepartementet (DOGE) er satt på saken. De har avdekket et sløseri i USAID uten sidestykke.

Pengene går til alle mulige slags absurde formål. Til terrorstater som Somalia, Afghanistan, Syria, Jemen og Gaza, og terrororganisasjoner som Taliban, IS og al-Shabaab. Og de har gjerne mer med kjønns- og identitetspolitikk å gjøre, som støtte til en transeopera i Colombia og kjønnsskifteoperasjoner i Guatemala, enn med bistand.

Sløsingen med skattebetalernes penger kan det bare være norske NORAD som overgår. Historiene er mange, men Kirkens Nødhjelps eskapader i Somalia tar kaka. De fikk 10,7 millioner bistandskroner til å omskolere somaliske pirater til skjønnhetspleiere!?

Ingen vet hvor mange av de somaliske piratene som er blitt skjønnhetspleiere. Antakeligvis ingen! Politiets sikkerhetstjeneste (PST) frykter at pengene i stedet er havnet i hendene til terrorgrupper som IS og al-Shabaab. Det er nok mer sannsynlig.

Hvor mange milliarder av norske skattebetaleres hardt opptjente skattepenger som er havnet i Talibans lommer for å «fremme kvinners rettigheter i Afghanistan», er det ingen som vet, og få som er interessert i å finne ut av! Det har i alle fall ikke bidratt til å fremme kvinners rettigheter i Afghanistan.

Tidligere ambassadør Jens Mjaugedal oppsummerte norsk bistand ærlig, selv om han kanskje kunne ha gjort det da han var bistandsambassadør i Somalia: «Gøy, men bortkastet. Bistand virker ikke», slo han fast.

En rekke internasjonale metastudier har vist det samme. Det er liten sammenheng mellom vestlig bistand og økonomisk utvikling. Brorparten av pengene går til administrasjon av de mange private interesseorganisasjonene og NGO-ene i Norge og i utlandet, samt til korrupsjon i mottakerlandene.

Vel så oppsiktsvekkende som at det kan reises berettiget tvil ved om bistanden i det hele tatt virker og har noen hensikt, er at de enorme beløpene gis uten effektive kontroll- og overvåkingsrutiner, og uten resultatoppfølging. Pengene bare forsvinner i et stort svart sluk.

Dette er noe Riksrevisjonen (RR) periodisk kritiserer UD og NORAD for, men uten at noen synes å ta noen notis av det. Det har RR gjort i mange år. Avvikene de har avdekket og periodisk rapportert om når det gjelder norsk bistand, er av samme karakter og omfang som det Elon Musk og DOGE nå avdekker vedrørende USAID, som blant annet har sendt flylass av dollar til Taliban i Afghanistan.

RR har ofte karakterisert forvaltningen av bistandsmidlene som «sterkt kritikkverdig». Det er en hard karakteristikk i RRs nøkterne vokabular. Vi vet at det finner sted. Likevel fortsetter samme tvilsomme praksis, år etter år.

Det er ikke til å forstå. Hadde noe slik funnet sted i privat sektor, ville de ansvarlige fått sparken for lenge siden.

I 2021 kritiserte Riksrevisjonen Utenriksdepartementet (UD) for å ha latt være å kontrollere hvordan Terje Rød-Larsen og International Peace Institute (IPI) i New York brukte pengene de fikk fra UD. IPI mottok over 130 millioner norske skattekroner før Rød-Larsen fikk sparken på grunn av tjenesteforsømmelse og sin omgang med Jeffrey Epstein. Og da var det andre lands representanter, og ikke norsk UD, som reagerte.

UD fikk kritikk for å ha brutt elementære saksbehandlingsregler og for ikke å ha tatt habilitetsspørsmål på alvor. Kanskje ikke helt uventet i lys av at ledelsen i departementet var Rød-Larsens gamle venner. Mer uventet var det at det ikke fikk noen som helst konsekvenser for noen i UDs ledelse. Der prellet kritikken av som vann på gåsa.

Senere samme år fikk UD kritikk for ikke å kunne dokumentere bistanden til Verdensbanken. Det ble påpekt at betydelige kostnader går med til administrasjon og drift, at flere av Verdensbankens fond ikke kan dokumentere at bistanden når de den er ment for, samt at UD ikke har noen overordnet strategi for bistanden.

I 2023 fikk UD kritikk for manglende systematiske vurderinger av resultatet av bistanden under krisen i Syria mellom 2016 og 2021. Norge forpliktet seg til å gi 10 milliarder til Syria i denne perioden. Ingen kan redegjøre for hvor pengene ble av eller om de bidro til noe positivt i det hele tatt.

I rapporten fra 2024 konkluderte RR med at «Det er vesentlige mangler i hvordan UD og NORAD forebygger, avdekker og reagerer på økonomiske misligheter.»

RR påpeker at risikoen for økonomiske misligheter er generelt høy i bistanden, og mener det er kritikkverdig at UD og NORADs arbeid med å forebygge, avdekke og følge opp økonomiske misligheter ikke er i samsvar med hva bistandsforvaltningens egenart, risiko og vesentlighet skulle tilsi.

Så hvordan kan dette fortsette år ut og år inn? Beløpene som forsvinner i det store svarte bistandshullet, blir bare større og større. Ingenting blir gjort for å dokumentere om bistanden virker, og ingen synes å ha kontroll med hvor alle pengene blir av.

Terje Tvedt er vel den som har kommet nærmest et svar i boken «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017. Tvedt beskriver hvordan drøyt 200 private, men i realiteten hovedsakelig statsfinansierte, organisasjoner og interesseorganisasjoner med flere tusen ansatte vokste frem som selvoppnevnte forvaltere av skattebetalernes bistandspenger og som aktive pådrivere for stadig mer bistand.

Han beskriver hvordan journalistene i Akersgata og på Marienlyst ble tatt med på tur og lot seg oppvarte av UD og fortelle om Norges triumfer som humanitær stormakt, og om hvordan bistand, innvandring og multikultur best burde fremstilles i media. Han beskriver hvordan de virkelige historiene om det norske «godhetsregimet» sjelden eller aldri nådde tilbake til velgerne og skattebetalerne.

Selv har jeg sett på nært hold hvordan det økte norske bistandstilbudet genererte sin egen internasjonale etterspørsel.

Blant bistandslandene og de internasjonale NGO-ene fikk Oslo på 1980-tallet internasjonalt ry som the capital of easy money. Flere herværende ambassader fikk som hovedoppgave å utløse norsk finansiering til prosjekter i hjemlandet. De internasjonale NGO-ene og private stiftelser som Clinton Foundation begynte å reise i skytteltrafikk til Oslo for stadig påfyll.

Til gjengjeld fikk den lokale norske bistandseliten deres stemmer for å få attraktive posisjoner i FN-systemet, samt tilgang til elitesirkulasjon på den internasjonale humanitære arena.

Alle ville gjerne bli diplomater og reise til fjerne himmelstrøk på statens bekostning. Oppfølgingen, kontrollen og resultatene knyttet til bistandsprosjektene, ble som man kunne forvente deretter.

Det offentlig finansierte bistandskomplekset er blitt en milliardindustri uten rimelige kvalitetskrav, produktivitetskriterier eller adekvate kontrollmekanismer, og er i praksis unndratt fra offentlighet. Skandalene står i kø, slik de gjerne gjør når pengesekken er stor og den tilhører noen andre.

Oslo-prosessen, opprinnelig initiert på «privat» initiativ i FAFO av ekteparet Terje Rød-Larsen (Ap) og Mona Juul, og siden innkorporert i UD, kjørte etter hvert i grøfta. Nå har det hele typisk nok endt med at Gaza er bombet flatt.

Snarere enn å fremme fred på Sri Lanka bidro Erik Solheim (SV), først som spesialutsending i FN og siden som bistandsminister, til å forlenge konflikten og et blodbad uten sidestykke, noe som gjorde både regjerings- og opprørsstyrkene og britene rasende.

Det samme gjaldt Hilde Frafjord Johnson (KrF), som i 2014, etter å ha blitt utnevnt til FNs spesialutsending til Sør-Sudan, og etter å ha brukt over 15 milliarder norske skattekroner, ble kastet på hodet ut av Sudan med et av de verste kleptokratiene i Afrika etterlatt i kjølvannet.

Til tross for de tvilsomme resultatene har imidlertid den norske globaliseringseliten latt seg rikelig belønne.

Terje Rød-Larsen ble utnevnt til FNs utsending for Midtøsten, men ble siden sparket i vanære fra International Peace Institute for pengerot og sin nære omgang med Jeffrey Epstein.

Erik Solheim ble visegeneralsekretær og leder for FNs miljøprogram, inntil han ble sparket i FN for pengerot og tjenesteforsømmelse. Han er nå antakelig lønnet av det kinesiske kommunistpartiet.

Hilde Frafjord Johnson gjemmer seg nå i Brussel, hvor hun fikk en behagelig retrettstilling som seniorrådgiver ved European Institute of Peace. Siden har ingen verken sett eller hørt fra henne.

Grete Faremo, som fikk sparken i vanære fra FN etter å ha sølt bort noen hundre millioner kroner, fikk en retrettstilling som PR-rådgiver i Try Råd AS, Ap-butikken til Kjetil Try. Veldig passende er hun nå blitt styreleder i Kilden Operahus i Kristiansand for å passe på pengesekken der. Virkelig riktig dame på riktig plass!

Er det ikke på tide å ta et oppgjør med dette avsindige vanstyret? Krisebistand og humanitær nødhjelp har noe for seg, men bistand virker ikke. Den fører til bistandsavhengighet, pengemisbruk og korrupsjon, og ikke til økonomisk utvikling.

De 58,6 bistandsmilliardene er skattebetalernes hardt opptjente penger. De burde ikke ødsles med i hytt og pine, uten kontroll og uten mål og mening.

Og det er ingen mening i at forvaltningen av disse enorme pengesummene fra felleskassa skal overlates til private interesseorganisasjoner som Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp m.fl. for at en liten globaliseringselite som i stor grad ikke har vist seg tilliten verdig, skal reise verden rundt på første klasse.

Bistanden burde i stedet finansieres frivillig av de frivillige organisasjonene gjennom deres egne medlemmer og de som eventuelt måtte finne formålet deres støtteverdig. Jeg synes i hvert fall ikke det har noe for seg å sende mine skattepenger til Taliban i Afghanistan eller til åndssvake forsøk på å omskolere somaliske pirater til skjønnhetspleiere!

De som synes at dette er vel anvendte penger, kan jo gi så mye de vil. Men det er verken rett eller rimelig at vi andre skal tvinges til å støtte dem over skatteseddelen.

Det er på tide å ta et grundig oppgjør med det humanitærpolitiske kompleks og bistandsgaleien i Norge. Bistanden må ned på et fornuftig nivå, og først og fremst innrettes mot katastrofehjelp og humanitær krisebistand.

Det er på tide å ta et oppgjør med UD og NORAD, på samme måte som Elon Musk og Trump-administrasjonen nå gjør det med USAID.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.