Richard Nixon skapte overskrifter da han åpnet favnen mot Kina for å isolere Russland. I dag, cirka femti år senere, rekker Trump ut en hånd mot Russland og skyver samtidig Kina ut i kulden.

Til tross for årtiene som skiller Nixon og Trump, har de to presidentene mye til felles i sin utenrikspolitikk. I møte med globale trusler foretrekker de strategisk diplomati og allianser for å endre maktbalansen.

Nixons Kina-strategi

På begynnelsen av 1970-tallet sto Nixon overfor en mektig Sovjetunionen, som utgjorde en betydelig trussel mot amerikanske interesser. Nixon så spenningen mellom Kina og Sovjetunionen og i 1972 valgte han å utnytte dette ved å åpne diplomatiske relasjoner med Folkerepublikken Kina. Dette banebrytende trekket hadde som mål å isolere Sovjetunionen og benytte Kinas geopolitiske posisjon for å endre den globale maktbalansen. Ved å engasjere Kina fikk Nixon ikke bare en strategisk alliert, men han la også press på Sovjetunionen. Et press som tvang russerne til å gå i forhandlinger om våpenkontroll og bidro til å lette spenningene under den kalde krigen.

Trumps Russland-tilnærming

Flere tiår senere står president Trump overfor et helt annet globalt landskap, hvor Kinas økonomiske og militære vekst har brakt nye utfordringer for Amerika. Trenden i retning av en allianse mellom Kina og Russland betyr dårlige vekstvilkår for USAs herredømme. Dermed har Trump valgt en Nixon-inspirert vri ved å søke et mer vennlig forhold til Russland. Ved å presse seg inn som en kile mellom de to andre supermaktene, kan USA forkludre deres gryende samarbeid og samtidig få kontroll over Kinas voksende innflytelse.

Mad men

Begge presidenter har benyttet seg av det som har blitt kalt «Madman Theory» – å gi et inntrykk av uforutsigbarhet for å holde motstanderne på tå hev. Nixon brukte denne taktikken for å skape usikkerhet både hos Sovjetunionen og Nord-Vietnam, mens Trump gjorde det samme i forhandlingene med Nord-Korea og Iran. Strategien er omdiskutert, men logikken er såre enkel: Det er bedre å få fienden til å tvile på deg, enn å vente på at de slår til først.

Trump og Nixon deler også et annet felles trekk ved å sette Amerika først. For Nixon betydde det å knuse Sovjet. For Trump betyr det å stanse Kina. De fremstår begge som pragmatikere, villige til å bruke uventede allianser og diplomati for å oppnå dette ene målet – å sikre USA sin plass som den ledende makten. Nixons tilnærming til Kina redefinerte den kalde krigen. Trumps forsøk på å bedre forholdet til Russland, er et svar på den moderne trusselen fra Kina.

 Kan Trumps strategi fungere?

Dersom Trump lykkes i å trekke Russland nærmere, vil han snyte Kina for en stor alliert og hindre dannelsen av en sterk anti-amerikansk blokk. Men planen hans er ikke bare en taktikk for å unngå å kjempe på to fronter. Et bedret forhold mellom den amerikanske ørnen og den russiske bjørnen kan også åpne for samarbeid på områder som energi, terrortrusler og militære konflikter. Og, endelig, ved å nøytralisere Russland som en potensiell motstander, USA vil kunne konsentrere alle ressurser på å begrense Kinas ekspansjon. Noe som faktisk kan være det smarteste sjakktrekket for å sikre landets fremtid.

Kjøp Hans Rustads nye bok om Trump her!