NRKs Midtøsten-korrespodent Yama Wolasmal har skrevet selvbiografi. Der legger han ikke skjul på at familien ferierte i landet de flyktet fra, at han anser Afghanistan som sitt hjemland og afghanerne som sitt folk. Han er også ærlig på at han er uten utdannelse og nærmest ble løftet inn i noen av Norges viktigste medier.

– Det var landet mitt; det var folket mitt, skriver Yama Wolasmal i selvbiografien, som ble utgitt før jul. Scenen er fra da han dekket Talibans maktovertakelse i Afghanistan for NRK i 2021. Afghanske Wolasmal var selv til stede i Kabul, landet han var flyktning fra, og brøt sammen i gråt på direkten.

«Jeg husker at jeg tenkte inni meg: Nå må du ikke begynne å gråte. Det går ut over troverdigheten din. Du kan ikke tre ut av journalistrollen. Du må være profesjonell. Men i det øyeblikket flommet følelsene over. Journalisten i meg måtte vike for mennesket i meg», skriver Wolasmal i boka «Det jeg så – Flukten, familien og livet som krigsreporter«.

Dekker Midtøsten for NRK

Yama Wolasmal er bare 42 år, så det er kanskje noe tidlig å skrive selvbiografi. Men det kan være sider ved journalisten Wolasmal som mange vil vite mer om, ettersom han er så synlig. Ikke bare som NRKs stjernerporter i Midtøsten, men også ettersom han intervjues både høyt og lavt i norske medier ellers. Mye av det som fremkommer i boka, er derfor sikkert kjent for mange, men kanskje ikke hvor tett familien har vært på Taliban og hvor mye de har feriert i landet de er flyktninger fra, selv om søsteren Ayesha har fortalt om disse feriene, blant annet i intervju med Bistandsaktuelt. Bror Yama har flere detaljer:

«Det var nye tider i Afghanistan. Vi hadde rømt landet da kommunistene styrte, men nå var det andre makthavere og trygt å besøke hjemlandet igjen», skriver Wolasmal om sommeren 1996. Da hadde Taliban overtatt, og Wolasmal anser islamistene som tryggere enn sekulære kommunister.

Faren var æresgjest hos Taliban

Taliban hadde invitert intellektuelle eksilafghanere tilbake til hjemlandet for å bidra til at landet ble enda bedre, og blant de inviterte var far til Yama Wolasmal. Asylanten fra Oslo var attpåtil innvilget audiens til Taliban-leder Mullah Omar, skriver forfatteren begeistret:

«Pappa og delegasjonen fikk møte ham inne på presidentpalasset i Kandahar», skriver Wolasmal, og beskriver en scene der mullaen satt med en kiste full av dollar under seg. Det var statskassen. På grunn av inflasjon var pengene til den «vantro» fienden bedre enn lokal valuta for Taliban, men forfatteren nevner ikke det poenget. Isteden forteller han videre begeistret om hvor bra Taliban var til å styre landet:

«Landet var tryggere enn på mange år. Borte var landeveisrøvere, væpnede militser og kriminelle gjenger. Å sørge for ro og orden i et land herjet av nesten 20 år med krig, var en bragd», konkluderer Wolasmal, uten å nevne noe om hva millioner av afghanske og likesinnede migranter har gitt av uro i Vesten. Og vi har jo ikke engang Taliban til å ordne opp – ennå.

Ferier i Afghanistan

Deretter ble det lang sommerferie i fredelige Afghanistan, uten at familien takket for seg og asylet i Norge av den grunn. Turen gikk via Pakistan og Khyberpasset. Wolasmal forteller om hvor mektig det da var å høre patriotsangen, som også hadde ljomet i Oslo, da de dro over passet:

Vi er Khybers unge, pashto er vår ære
Vi er pashtunere, vi ofrer livet for landet,

og videre:

Vi er armeene til landet, landet er vårt liv
Hvem tør se på dette landet med onde intensjoner?
Vi river ut øynene deres hvis dere ser på denne hagen

Far Wolasmal hadde anlagt langt skjegg til de kom. Og han hadde satt i stand huset de eide. Det hadde stue, to soverom og moderne bad med vannklosett. I hagen var det kjøkken, gjesterom og husrom til hushjelpen med familie, skriver forfatteren. Han skriver ingenting om hvordan en familie som lever på sosialstønad i Norge kan eie og modernisere hus i andre verdensdeler. Det er litt usikkert om dette huset lå i Kabul. Senere viser det seg at faren også får bygd en moské, ved huset han har i landsbyen han kommer fra, men moskeen er muligens ikke råflott.

Sommeren 1996 ble altså tilbrakt i Afghanistan. Wolasmal forteller også om en ferie i 1999, til morens hjemby Kandahar, med skranglete fly fra Kabul, fullt av talibanere og blivende selvmordsbombere. Wolasmal skriver at han betakket seg for forsøket på verving.

Storfamilien fikk politisk asyl

Familien til Yama Wolasmal havnet i Norge fordi faren fikk politisk asyl, ved hjelp av FN og velvillige norske myndigheter. Det vil si: Faren til Wolasmal ble innvilget asyl, men plutselig sto de 13 personer på Fornebu, og alle ser ut til å ha fått asyl. Biografien tar for seg litt av hva som gikk forut. Litt om faren i fengsel i Kabul, fordi han skal ha skrevet noe maktpersonene dengang ikke likte, i egenprodusert avis. Så litt om årene i Pakistan og mer fengsel, og at faren omtalte pakistanske generaler som «USAs bikkjer». Den noe antivestlige holdningen sørget likevel for asyl i Vesten. Wolasmal skriver at UNHCR, FNs flyktningorganisasjon, bidro med det, og at Norge på sparket stilte velvillig opp.

Fikk flunkende nye leiligheter i Oslo

«En kald januardag landet jeg som fireåring sammen med familien på Fornebu, og etter tre uker på hospits fikk vi nøklene til to flunkende nye kommunale leiligheter på Schous plass på Grünerløkka», skriver forfatteren.

Deler av denne asylhistorien er også berørt gjennom utallige intervjuer med Wolasmal:

«En afghansk journalist som frykter for sitt liv etter å ha kritisert motstandsbevegelsen, er innvilget politisk asyl i Norge», skrev NTB i januar 1986. En vinterkveld landet 51 år gamle Mohammad Hassan Wolasmal på Fornebu sammen med 12 familiemedlemmer og tre afghanske tepper. Åtte barn, kone, ekskone og fettere. Etter noen uker på hospits ble de tildelt to leiligheter på Schous plass på Grünerløkka. Yama Wolasmal var fire år», skrev Aftenposten i et intervju med NRK-reporteren høsten 2023.

Yama Wolasmal fortalte til TV 2 i 2016 at han har en ekstra stor kjernefamilie. – På dette bildet er ikke halvparten av søsknene mine engang, sa han. Skjermdump fra TV 2.

Kommer fra en veldig stor familie

Senere ble det minst to barn til. Verken forfatteren selv eller de mange intervjuene fokuserer særlig på hvor mange de var eller på hvem alle var. Som hvorfor fettere og ekskone også fikk bli med, når det var én mann som trengte asyl? Og hvor mange er det nå? Bor alle i Norge? Er alle norske statsborgere med alle rettigheter til evig tid?

Yama Wolasmal selv bor for øvrig ikke i Norge. Han er bosatt i Beirut i Libanon med kone og to barn. Døtrene snakker engelsk, og lærer arabisk og fransk på skolen, lærer litt pashto og kurdisk fra foreldrene, og så blir de også eksponert for norsk, skriver Wolasmal. Som forteller at de drar på en årlig ferietur til Norge.

Boka åpner i Libanon, og han forteller lenge og vel om eget famileliv, om irritasjon på reiser til Israel, om fikseren som er araber, om at israelere han har møtt, ofte snakker varmt om palestinerne og ønsker å dele Israel med sine arabiske naboer. Og ikke minst: om 7. oktober, terrorangrepet mot Israel i 2023. Wolasmal bruker en arabiskvennlig jødisk kvinne han en gang har møtt som en slags figur som dukker opp i fortellingen innimellom. Uten at det gir noe poeng, ut over muligens som forsøk på å fastslå at han ikke er partisk når det gjelder jøder og Israel?

Var uten utdanning og uten erfaring

Wolasmal er uten utdanning. Årene etter videregående var forvirrende, skriver han i boka:

«Jeg begynte flere utdanninger – alt fra journalistikk i Australia, Midtøsten-kunnskap på Blindern, til medievitenskap i Vold. Uten å fullføre noen av dem.»

«Som om det ikke var nok, hadde jeg rotet til privatøkonomien noen år tidligere. Jeg var 23 år og kunne deltatt i «Luksusfellen». Regninger ble liggende i en skuff. Uåpnet. I årevis», skriver Wolasmal.

Han bodde ennå hjemme og hadde fått sin første jobb. Sommervikariat i Dagbladets samfunnsavdeling. Den hadde han fått på noe merkelig vis, siden han både var uten erfaring og uten utdannelse. Og gjeldsslave. Han kjørte drosje i tillegg til Dagblad-jobben for å betale ned på gjelden. For han hadde lappen. Det hadde moren, som i likhet med faren var uten arbeidsinntekt, spandert på ham som 18-åring. 10-barnsmoren spanderte også en gammel bil på unggutten, forteller han.

Løftet inn i mediebransjen

Etter Dagbladet ble det TV 2, og der havnet han omtrent like mirakuløst.
«Hvorfor prøver du deg ikke på TV?» spurte en kompis.
«TV? Erru gæren». Jeg kan jo ingenting om TV», svarte Wolasmal, som akkurat hadde fått dreis på å skrive etter ett år i Dagbladet.
Men kompisen kjente en av sjefene i TV 2, og den noe ukjente journalist Wolasmal ble bedt på lunsj av nyhetssjefen i TV 2, Ståle Talsnes, forteller han i boka. Den uerfarne gjorde det klart at han aldri hadde laget en eneste TV-sak. Likevel ble det vikariat. Det var bare ett problem: Yama oppdaget at han snakket kebab-norsk, skriver han:

«Det var tungt for meg å innse at jeg ikke snakket flytende norsk. Jeg spurte ledelsen om logopedtimer og ble sendt til TV2s faste språk- og stemmeekspert.»

Så da ordnet dét seg også. Wolasmal fikk hjelp til å fikse språk og stemmebruk. Det er kanskje ikke alle forunt å få så mye drahjelp til en karriere i store norske medier?

Afghaneren dekket Afghanistan

Yama Wolasmal var knapt innenfor mediebransjen før han begynte å stå på for det han ville mest: dekke Afghanistan. For han mente at norske medier hadde et for «norsk» ståsted. Han bryr seg kanskje ikke om at Norge er et norsk land hvor nordmenns interesser, kultur og verdier teller mest. Nei da, han vet best, også hva norske TV-seere skal få av informasjon. Og kontakter hadde han. Med avtale med Taliban krevde han å få dra til Afghanistan for TV 2. Det ble nei for den uerfarne reporteren uten sikkerhetskurs. Wolasmal dro likevel.

«Som afghaner så jeg ikke på Afghanistan som verdens farligste land. For meg var det mitt hjemland. Et sted vi hadde besøkt mange ganger», skriver Wolasmal. Og videre:

«Som avtalt møtte jeg Taliban utenfor Kandahar. De viste meg rundt i en utbombet bygning som de sa ble bombet av Nato-styrker. Med rakettdrevne granater på skulderen pekte de inn i kamera og truet norske og utenlandske soldater.»

Wolasmal dro tilbake til Norge med det som ble en inngangsbillett til utenriksjournalistikken. Antivestlige budskap var midt i blinken for TV 2.

Det var i 2007. Deretter hopper han til 2010, via litt nåtid med «okkupert» Vestbredden og en jødisk «bosetter som vil erobre Midtøsten».

Journalist for Kina

I 2010 dro han igjen til landet familien hadde flyktet fra, med ulønnet permisjon fra TV 2. Men snart hadde han lønn i posen igjen, fra et statlig TV-selskap i Kina. Reporteren som har så mye kritisk å si om et bittelite, demokratisk land i Midtøsten, problematiserer ikke med en bisetning at han vervet seg for et kjempestort diktatur i Asia. «Heldigvis snublet jeg over en mulighet, skriver journalisten som i halvannet år sto på lønningslisten i Kina. Tvert imot får han seg til å kritisere Norge også i den sammenheng:

«I motsetning til norsk presse, som ofte ville ha norske vinklinger selv i et land som Afghanistan, var kineserne interessert i det meste: kulturen, historien, konflikten, krigen, Taliban, kvinner, menneskerettigheter – alt»

Som om norsk presse ikke er interessert i noe av dét? Det er ellers ikke eneste gang Wolasmal kritiserer norsk presse i boka. Kollegaene får særlig høre det når det gjelder fotball-VM i Qatar, men da er vi i nesten nåtid og NRK. Og der har det meste handlet om Gaza, ikke minst for Wolasmal.

Habil eller inhabil?

Hvor troverdig er en afghaner til å dekke Afghanistan og en muslim til å dekke Hamas’ krig mot Israel? Eller muslimenes krig mot jødene, som noen ser det. Ikke i det hele tatt, er det enkelte som mener, men TV-seere som har hatt fast tilhold foran Dagsrevyen i noen tiår, må kanskje høre ekstra godt etter for å merke ubalansen?

Hvor er habiliteten i for eksempel dette utsagnet i boka:

«For meg er de palestinske journalist-kollegaene de virkelige heltene», skriver Wolasmal om team som han og NRK samarbeider med i Gaza.

Tror han virkelig at de som leverer bilder og filmsnutter fra Gaza, og selv er derfra, opererer helt fritt og uten bindinger til dem som styrer der, det vil si terrorgruppen Hamas?

Wolasmal presterer til og med å skrive at bortsett fra en viss rød linje, så opererer de i Gaza «etter de samme journalistiske prinsippene som vi gjør i Norge.»
Det er nesten godt sagt, så utroverdig som det lyder.

Mange synes Wolasmal lager balansert journalistikk fordi han også, innimellom, snakker med folk fra israelsk hold. Han omtaler for eksempel intervju med Netanyahus talsmann, David Mencer. Wolasmal skriver at Mencer ikke har bevis for antall drepte Hamas-krigere, men glemmer at han neppe noensinne har etterlyst bevis i sine daglige rapporter med Hamas-tall for antall drepte.

Det er heller ingen selvransakelse når det gjelder forskjellen i amper intervjuteknikk når det gjelder de to sider i den krigen, noe han også fremviste i sin grilling av statminister Støre om samme tema, omtalt av Document.

Mye skryt av Taliban

Også når det gjelder Afghanistan synes Wolasmal inhabil, noe som kanskje allerede har fremkommet, gjennom hans positive omtaler av Taliban. Men det er mer. I 2021 skulle han intervjue nok en Taliban-topp, terrororganisasjonens talsmann Zabiulla Mujahid. Det vil si: Wolasmal omtaler knappest Taliban som terrorister, men heller det motsatte:

«Dette er en mann som er på nivå med de beste talsmennene i Det hvite hus og Pentagon hva gjelder kommunikasjonsferdigheter», skriver Wolasmal, igjen beundrende.

Yama Wolasmal svarer selvsagt ikke selv på spørsmål om hvorvidt han kanskje er en smule inhabil i visse situasjoner. Tvert imot synes han det er mer enn naturlig at nettopp han skal dekke landet familien fikk asyl fra, og det med et afghansk og muslimsk ståsted, for norske TV-seere.

Wolasmal bedriver egentlig ikke selvransakelse av noe slag, og setter seg selv i sentrum for fortellingene. Men hvor habil er denne afghaneren til å dekke noen av de mest brennhete utenrikssakene for nordmenn og Norges statskanal? Og til å uttale seg om norsk innenrikspolitikk, utenrikspolitikk, om asyl og innvandring, som Wolasmal også gjør og har gjort, både som reporter og som kjendis i intervjuer. Se, dét får folk bedømme selv, og boka gir kanskje noen ledetråder. Det er i hvert fall sikkert at han har ståsted i den islamske verden, selv etter så mange år i Norge, og på jobb for store norske medier. For selv om han utallige ganger i boka skriver «Gud» når han mener «Allah», er det ingen tvil om at det er en gud fra den arabiske ørken han ber til. Om ikke fem ganger daglig, så i hvert fall to–tre, skriver han. Og både han og familien har tydeligvis sine afghanske, muslimske røtter og ståsted i godt behold.

Norsk presse har lagt liten vekt på miljøet Wolasmal-familien kommer fra, men Aftenposten fotograferte i 1986 far til Yama Wolasmal, som sultestreiket allerede samme år som familien fikk asyl i Norge, for å få norsk støtte til å utgi avisen Mujahid Woles. Skjermdump.

Familien levde på sosialstønad

Yama Wolasmal selv er noe springende på dette med storfamilien som fikk asyl i Norge, og til dels noe anklagende mot Norge. For vi kunne jo ikke forvente av en afghansk mann (faren) at han skulle jobbe, eller lære seg norsk, eller at en afghansk kvinne (moren) med ti barn skulle jobbe. Han klager også på at foreldrene sendte penger til slekta i Afghanistan, for da ble det jo litt trangere økonomisk for flokken i Oslo enn det ellers ville vært.

«Pappa klarte aldri å lære seg tilstrekkelig norsk til å komme seg ut i jobbmarkedet. Uten tilstrekkelig språkkompetanse ble han aldri ordentlig integrert i sitt nye hjemland, men én ting var han god på: å lage avis. Han drev den lille, men slagkraftige avisen Mujahid Wolas fra den kommunale leiligheten på Schous plass. Her ledet pappa kampen for et fritt Afghanistan», skriver Wolasmal, som klager på at faren måtte gå på norskkurs sammen med enslige tenåringer og alenemødre uten utdanning.

NRK-reporteren gikk på koranskole i moskeen hver kveld under oppveksten, og nevner da også sin tro på Allah både her og der i boka. For øvrig gjør han akkurat som NRK og andre medier: bytter ut ordet Allah med Gud, muligens for å normalisere en religion som slett ikke er hjemmehørende i Norge.

Med det ståstedet er det kanskje ikke så rart at både han og søsteren har foreslått at alle kvinner i Afghanistan må få rett til asyl i Norge hvis de vil, det vil si cirka 20 millioner kvinner. Og rett til gratis utdanning i Norge, som de foreslo i 2023. Ståstedet ble også tydelig da han i 2024 dro til Istanbul sammen med Abid Raja og en muslim til for å la seg fotografere i Hagia Sophia, den tusenårige kristne katedralen som nå er omgjort til moske, til mange kristnes store sorg.

Boka til Yama Wolasmal er meget lettlest, og en må nesten si meget avslørende om hvor han står og hvilken kultur og hvilke verdier hans rapportering hviler på. Men han har også blitt en kjendis, og hans bidrag i norsk tv har medført en rekke priser. Enten fordi mange ikke legger merke til ståstedet, eller nettopp på grunn av at han er en muslim med posisjon. Og korrekt uttale.

Priser

I januar 2025 fikk Yama Wolasmal Sønstebyprisen 2025, i navnet til Norges største motstandsmann og patriot: Gunnar Sønsteby.
I desember 2024 ble han stemt frem som Årets navn av Dagbladets lesere, nominert av Dagbladet. Og utkonkurrerte både kongen og Erling Braut Haaland.
I november 2024 fikk han NÆ!-Prisen 2024, av Venn av Nøff, en forening som har som formål å inspirere hverandre til å tenke med hjertet.
I oktober 2024 fikk han Ingrid Aunes minnespris, opprettet i navnet til en Ap-ordfører fra Malvik i Trøndelag som druknet i en båtulykke i 2019. Søsteren Ayesha Wolasmal fikk prisen i 2021.
I april 2024 fikk han IR-prisen 2024, av organisasjonen Internasjonal Reporter. – Jeg ser på dette som anerkjennelse av den viktige og balanserte dekningen norsk presse har hatt av krigen (Israel–Hamas), takket være Wolasmal.
For å nevne noe. Høsten 2023 ble han hyllet av tidligere NRK-kjendis Petter Nome som «den beste utenrikskorrespondent dette landet har hatt». Altså rett etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober.
Andre har et annet syn på saken, som MIFF – Med Israel for fred, en organisasjon som har utallige kritiske artikler om NRKs rapportering fra Israel–Palestina generelt, og den fra Yama Wolasmal spesielt. Om de har delt ut noen kaktus, vites ikke.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.