Vi må håpe at USAs sjokkbehandling av europeiske politikere vil få noen av dem til å våkne. Foreløpig er det få tegn til det. De har gjennom måneder sammen med sine statsmedier brukt tiden til å demonisere USAs president og konkurrere seg imellom om hvem som er flinkest til å støtte Ukraina med våpen og penger. Der har målet vært å få de stadig mer utarmete militære styrkene landet kan mobilisere til å drive tilbake Russlands invasjon. Men det kommer de ikke til å klare, noe selv europeiske politikere burde kunne innse.
Ingenting har lykkes dem, og ingen fremgang i krigen kan spores som følge av milliardbevilgninger til stadig mer sofistikerte våpen. Når realiteten på slagmarken endelig begynner å gå opp for lederne i Kiev, er de blitt litt mer villige til å gå inn i forhandlinger, men de vil ha «Europa» med på laget. Hva er poenget med dét? Hvorfor er Europa igjen blitt en sentral aktør i en krig ikke langt fra Stalingrad? Og hvordan tror man russere flest reagerer på det?
Europas pågående ekspansjon mot Russland med Ukraina som stedfortreder har ingen seier i sikte. Den begynner å minne om både Karl 12.s, Napoleons og Hitlers felttog for å innlemme mer «Lebensraum» i sine domener. Slik den utkjempes har krigen heller ingen planlagt avslutning i sikte. Den er, i likhet med de foregående, en endeløs kjøttkvern uten annet synlig mål enn å tilsløre hva som opprinnelig skapte forutsetningene for den. Når denne krigen er utkjempet til siste ukrainer, står spørsmålet åpent om hvem eller hva som blir det neste. Europeiske politikere har ikke svar på dette. De tror det er mulig å skru tiden tilbake til før 2013, da de trodde de kunne flytte EU-grensen (og NATO) så langt de ville uten å møte motstand. Men slik går det ikke. Hvorfor er det ingen i Vesten som tar den russiske sensitiviteten omkring dette spørsmålet alvorlig? Er ikke den legitim?
Vi her hjemme bør, av hensyn til vår egen forståelse av det som skjer, avlegge et besøk både i 2013 og i 2003. For ingenting av det vi nå ser, begynte i 2014. Det er nyheten om Putin som begynner i 2014, da han av hensyn til faren for å få lagt hele landet militært åpent, satte foten ned og annekterte Krim, som hadde stått for Russlands militære sikring av sørflanken siden 1700-tallet, og som ukraineren Khrusjtsjov uten lov og rett hadde gitt som gave til sin ukrainske kollega på 1950-tallet.
Men det skjedde noe skjellsettende før 2014 – noe som vestlige politikere i dag ikke omtaler. I nyhetene mandag 17. februar fikk vi høre et intervju med tidligere statssekretær og NATO-ambassadør Kai Eide, som faktisk var oppriktig nok til å trekke linjer tilbake til de første årene etter Sovjetunionens fall, og ikke uten videre ville svare bekreftende på NRKs spørsmål om hvorvidt man kan stole på Putin. Eide kjenner godt Ukraina-problemets forhistorie og hvorfor russerne til sist så seg tvunget til å stanse europeernes fjerde ekspansjon inn i sitt nærområde med militære midler.
Etter jernteppets fall og oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten har Vesten fått mange påminnelser om at slik ekspansjon ville bli oppfattet som uvennlig i Moskva. Vesten og NATO skapte også usikkerhet i Moskva med sine intervensjoner og kriger i Afghanistan og Irak, som skapte, forsterket og utvidet operasjonsområdene til voksende anti-vestlige og anti-russiske terrororganisasjoner som ISIL og Taliban, og førte til en forsterket internasjonal polarisering og krig som belaster også Russland.
Dette var en viktig del av det internasjonale bakteppet for Russlands forsøk på å organisere et østlig alternativ til den vestlige samlingen om EU og NATO. Putins store drøm etter at Russland måtte innse at Vesten ikke ville ha dem som partner i en storkoalisjon, var å innlede forhandlinger med de gamle sovjet-republikkene om et felles marked, en tollunion som skulle utvikles til en økonomisk og politisk union etter modell av EU. Kronen på verket skulle være Den eurasiske økonomiske union, hvor foruten sentralasiatiske republikker skulle hvile tungt på store ressursrike land som Russland, Hviterussland og Ukraina.
Dette falt ledelsen i toneangivende europeiske land og EU tungt for brystet. De så her for seg en mulig økonomisk og ressursmessig tungvekter i konkurransen om regionalt hegemoni. EUs innblanding i den politiske prosessen som pågikk i Ukraina om tilslutning til Putins union, hvor EU kom med klare invitasjoner til Ukraina om en assosieringsavtale med EU, utløste demonstrasjoner og opprørstilstander i Kiev og andre byer. Ukraina var fra gammelt av et land som var kulturelt og politisk splittet mellom øst og vest.
Et avgjørende skritt ble tatt av ledelsen i EU, som i november 2013 sendte sin utenrikskommisar, Catherine Ashton, til Kiev for å støtte den vestvendte fløyen. Hennes samtaler med regjeringen og hennes appell til demonstrantene på Majdan-plassen var utløsende for regjeringens sammenbrudd og tap av regjeringsmakt og innflytelse for den russisk-vennlige fløyen. Det var dette som skremte Putin og Russland til å handle militært ved å sikre kontrollen over Krim og sikre at flåtebasene og hele Svartehavs-flanken ikke kom under EU- og NATO-kontroll. Det var disse hendelsene som utløste den etterfølgende krigen i Ukraina.
Også den russisk-ættede og religiøst ortodokse befolkningen i de østlige provinsene reagerte med å kreve tilknytning til Russland (som de hadde hatt i århundrer) i stedet for et EU-orientert og katolsk dominert Vest-Ukraina. Man kan diskutere hva som er rett og galt i henhold til historie, avtaler, moral og folkerett. Men blankt å avfeie Russland og den russisk-ættede befolkningen som meningsberettiget i valget av sin egen nasjonale tilhørighet og sitt hjemlands politiske fremtid, er ikke en vei til fred. Det burde i første hånd i det minste ha kunnet være et tema for forhandlinger. Men den anti-russiske arrogansen tok overhånd.
Det er synd at det som utløste krigen, ikke er tema for debatt i Europa. Fortielsen og undertrykkelsen av denne informasjonen er en sentral del av den mangelen på ytringsfrihet i europeiske land som USAs visepresident J.D. Vance fremholdt som et hovedproblem for Europas nasjoner i dag. Den gråtkvalte responsen han fikk, og de raseriutbruddene hans påvisning ble møtt med, bør være en kraftig vekker for freds- og frihetsorienterte europeere. Det er vel så mye vår egen frihet og fremtid som står på spill som ukrainernes.
De politiske reaksjonene vi nå ser komme fra store deler av Europa, tyder ikke på at det er genuin fred man ønsker å oppnå i Ukraina. Dersom så var tilfelle, hva skal man da med «fredsbevarende styrker»? Tyder ikke både Ukrainas og Europas reaksjon på at man slett ikke tror at fred med Russland er ønskelig eller mulig? Er ikke dette nettopp hva krigsprofitørene i «det militær-industrielle kompleks» vil ha oss til å tro? Og hva med russerne? Har de grunn til å tro at Europas ekspansjon stanser i Ukraina? Vi må konkludere, ut fra de reaksjonene vi nå ser fra europeiske ledere, at de fredsforhandlingene som president Trump har tvunget frem, ikke ville ha kommet i stand på europeisk initiativ. Europeerne må rett og slett reddes fra seg selv. Det er dét president Trump holder på med.
Av Per Antonsen
