Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) står frem med en ny femårig avtale på 1,9 milliarder kroner årlig til seks norske humanitære organisasjoner.

Avtalen fremstår som et forsøk fra den norske regjeringen på å vise verden at vi ikke er som USA, som midlertidig har stanset all bistand inntil de har fått gjennomgått hva pengene egentlig går til.

I sin iver etter å posisjonere Norge som en pålitelig partner i det internasjonale humanitære arbeidet, risikerer Aukrust å utvanne betydningen av denne avtalen.

Både Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, og Raymond Johansen, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, roser avtalen, men det er lite budsjettbeslutningen kan gjøre for å bøte på de konkrete utfordringene de står overfor – ikke minst som følge av en svekket krone.

For organisasjoner som opererer i dollar, kan denne økonomiske virkeligheten bety at selv store bevilgninger ikke strekker til.

Aukrust hevder at dette initiativet vil redde liv og opprettholde menneskelig verdighet, men hvilke reelle mål er det snakk om?

I lys av den globaliserte krisen i humanitærfinansieringen, der land som USA strammer inn på bistandsmidlene, blir Norges forsøk på å opprettholde et enormt bidrag ensidig og nærmest utopisk.

Hva hjelper det med 1,9 milliarder når den internasjonale konteksten er så usikker?

Et spesielt skuffende aspekt ved denne avtalen er hvordan den har utelatt Caritas, en organisasjon med solid erfaring og et nettverk som når over 200 millioner mennesker årlig.

Eksklusjonen av Caritas taler ikke bare om Norges preferanser, men reiser spørsmål om hva som faktisk ligger bak avgjørelsene.

De som nå får nesten to milliarder kroner årlig av Norge, er:

Flyktninghjelpen, Norcap (som er en del av Flyktninghjelpen), Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna.

Er dette politisk motivert, eller er det en reell vurdering av hvem som har kapasitet til å levere på bakken?

Det er likevel mer frastøtende at Aukrust tilsynelatende bruker humanitære behov som et politisk virkemiddel for å fremme en form for nasjonal selvsentrering.

– Skal vi sikre Norge, må vi sikre verden, sier han til VG.

Men realiteten er at dette gjøres av godhetsposører og for godhetsposører. For hvor mye av disse pengene som faktisk kommer frem til de formål de er ment for, vites ikke.

Men det vi vet, er at 2 milliarder årlig kunne ha hjulpet syke, eldre og fattige i Norge.

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.