
Klimakrise på Røa i 2018. Friskusene elsket det så høyt at de gjerne ville sitte inne i de nedsnedde bilene med åpne vinduer og kose seg. Foto: Yan Friis.
Jeg misliker friskusene. Sånne folk som blåser hånlig av oss som klager over lange, kalde, mørke og snetunge vintre:
– Hold opp med den sytingen! Dere lever i et vinterland!
Og som med gjallende utestemme erklærer vinteren 2018, vinteren da jeg snedde ned, som «den beste vinteren i manns minne».
– Bring it on! roper friskusen: – Jeg elsker snø!
Han har sikkert så god råd at han jubler over strømregningen også: – Bring it on!
Det dukker opp fristende bilder i fantasien min. De handler om å kvele. Langsomt. Veldig langsomt. Med innslag av kokos. Grundig inngnidd.
I en av mummibøkene, «Trollvinter», dukker nettopp en slik friskus opp i Mummidalen. En hemul, en begeistret hemul på ski:
I den bleke vintersolen kom en stor hemul kjørende nedover bakken. Han blåste i et skinnende messinghorn og så ut til å være i storform.

Tove Janssons vindunderlige klassiker. Her holder hemulen sitt inntog. Slike friskustyper bør få et eget sted hvor de kan rope ut sin begeistring med sne i barten og danse med isbjørn. Omslag: Aschehoug.
Dalens kryp og vesener opplever vinteren som en slags nulltid. Man går i hi og sover den ut, eller man stabber rundt og forsøker å holde varmen mens man venter, venter på våren. Det er stille. Velsignet stille.
Men der kommer hemulen, med flerrende hornstøt fremfører han «Hemulenes inntog» og vender opp ned på livene til de stakkars krypene. Hemulen elsker vinter og sne, og han forsøker å tvinge sin begeistring på alle som kommer i hans vei.
Det arrangeres skirenn. Det skal akes. Det skal kastes sneball. Lille My blir riktignok med på leken, men hun gjelds ikke, for det er nå engang Lille Mys vesen å like det alle andre ikke liker. Men hemulen, friskusen, han er så blind, så fri for empati at han ikke fatter at han oppleves som en blanding av fagidiot, blodgymlærer fra 1950-tallet og Adolf Hitler.

Selfie av antifriskusen i stabilt ryggleie på egen nedsnedd veranda nyttårsaften 2023. Sne egner seg best på TV.
Jeg mistenker friskusene for å gjøre seg til. Jeg tror dem ikke. De har ett eller annet traumatisk i bagasjen. Det er noe de må bevise.
Man bør, så godt det lar seg gjøre, være positiv. Det er et godt og sunt levemål. Men å rope selve lidelsen midt imot, det er ikke positivisme, det er selvforherligende arroganse, idioti og drittsekkeri: Se på meg, dere, jeg ser lyset og leken i alt!
Det er ikke vinteren friskusen liker, det er opplevelsen av seg selv der han troner øverst i bakken, i farta, mens alle andre står langt der nede og hutrer og lurer på om han snart kan gå sin vei.
Vi har fire årstider i Norge, sier friskusen, og det har han rett i. Alle har de sine kvaliteter. Ja, det er riktig, men fordi om man er født i dette landet og dømt til å leve i det, betyr det ikke at man må like det ufyselige. Du kan ikke tvinge en fange til å like soningstiden; han kunne helt sikkert tenkt seg å være et helt annet sted.
Objektivt sett er det ikke fornøyelig å stenge av rom, gå i ullgenser og godt fottøy inne, kvie seg for å stå opp om morgenen, skrape is av frontrutene hver eneste gang man skal ut og kjøre (med angst for at motoren ikke vil starte), måke oppkjørselen til ryggen omtrent brekker, tryne i brøytekantene – og stort sett gå i kroppslig helspenn mot sprengkulden uke etter uke, måned etter måned, mens man mot sin vilje opparbeider visjoner om at det venter en kald og regnfull sommer for enden av tunnelen.
Det er lov å hate det. Det er naturlig å hate det. Det er forrykt ikke å hate det. Mennesket er ikke skapt for –25 ºC og daglig bijobb i det hjemlige snebrudd, uansett hva friskusene sier.
En liten test:
Tenk deg en klassisk norsk høysommer. Lukk øynene og forestill deg den. Solbrisen varm og svalende, svaberget bakende hett, måkeskrik høyt der oppe, bølgene dovent mot berget. En flue surrer. Fra viken høres lyden av sprutende lykkelige barn i lek. En snekke passerer. Tiden står stille.
Tror du at friskusen ville funnet på å si:
– Nå hadde det smakt med litt sprengkulde og snestorm!
Han er selvfølgelig like svak for klassisk sommer som alle oss andre. I Norge lever vi for ordentlige sommerdager. Så mange som mulig. Mennesket er et tropisk dyr. At våre tullete forfedre fant det for godt å vandre nordover, må ha vært basert på feilinformasjon eller utdaterte kart fra silurtiden. Eller kanskje ble de forvist. Kanskje var de en gjeng hemuler som hadde irritert vettet av omgivelsene.

Antifriskusen i sitt rette element, Atle og Hongs svømmebasseng i Spania. Temperaturen riktignok noe lav. 29 grader er egentlig på grensen til friskuseri, særlig de første sekundene. Det er noe alle vet.
Vel, denne hemulen har ikke tenkt å plage omgivelsene med noen inntogsmarsj. Jeg ber bare om at friskusene holder kjeft. De må gjerne like frost og sne, men kan de ikke holde det for seg selv? Hvis jeg ble nedsnedd på Røa i 2018, så ble jeg det. Og selv om det har vært snefattig på Røa i år, så har vi sannelig fått utdelt mer enn vår porsjon glattholke og BRODDEVANDRING. Jeg hater brodder, det signaliserer resignasjon – siste stasjon før grøt og rød saft på pleiehjemmet. Så jeg stavrer og knaster meg rundt på holken og lufter en hund som antagelig misunner meg broddene, der den forsøker å vakle videre på ett ben, et absolutt C-moment.
Akkurat nå, mens jeg hutrehamrer på tastaturet og drømmer om Thailand og Spania, er det –20 ºC rett utenfor ruten, og huset knaker. Det er ikke noe koselig, skal jeg si dere!
Selv i klimaendringenes og oljehatets tidsalder er kulde kaldt og vinter surt. Jeg irriterer meg faktisk mer enn jeg liker over friskusenes demonstrative begeistring over alt som er ubehagelig vått og kaldt. Er det noe som får meg til å gripe etter revolveren, er det favorittklisjeen deres: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!
Friskusene bør forvises til et sted hvor de kan tøffe seg uten å plage andre. Jeg foreslår at det bygges en liten landsby til dem på Svalbard. Der kan de stå i sno og mørke og hemulrope «Bring it on!» så mye og lenge de vil. Helt til isbjørnene eller klimaskiftet tar dem.
Så sitter jeg her og venter på varmere vær og et liv uten brodder.
Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!