Takk til alle delegatene, fremtredende personene og mediefolkene som er samlet, og en spesiell takk til vertskapet for sikkerhetskonferansen i München for at de har kunnet arrangere et så fantastisk arrangement.

Vi er selvsagt begeistret over å være her. Vi er glade for å være her. Og en av de tingene jeg ønsket å snakke om i dag, er selvsagt våre felles verdier, og det er flott å være tilbake i Tyskland, som dere hørte tidligere.

Jeg var her i fjor som amerikansk senator. Jeg så en utenriksminister, David Lammy, som spøkte med at vi begge i fjor hadde andre jobber enn vi har nå, men nå er det på tide at alle våre land, at alle vi som har vært heldige nok til å få politisk makt av våre respektive befolkninger, bruker den klokt til å forbedre livene deres.

Og jeg vil si at jeg har vært så heldig å få tilbringe litt tid utenfor denne konferansens vegger i løpet av det siste døgnet, og jeg har blitt så imponert over gjestfriheten til folket, selv om de selvfølgelig er rystet etter gårsdagens forferdelige angrep.

Første gang jeg var i München var sammen med min kone, som faktisk er her sammen med meg i dag på en privat reise, og jeg har alltid elsket byen München og dens innbyggere, og jeg vil bare si at vi er svært rystet, og våre tanker og bønner går til München og alle som er berørt av ondskapen som ble påført dette vakre samfunnet. Vi tenker på dere. Vi ber for dere, og vi kommer til å heie på dere i dagene og ukene som kommer.

Jeg håper det ikke er den siste applausen jeg får, men vi er selvsagt samlet på denne konferansen for å diskutere sikkerhet, og da mener vi normalt trusler mot vår ytre sikkerhet. Jeg ser mange viktige militære ledere samlet her i dag.

Men selv om Trump-administrasjonen er svært opptatt av europeisk sikkerhet og tror at vi kan komme frem til en rimelig løsning mellom Russland og Ukraina, mener vi også det er viktig at Europa i årene fremover tar et mye større ansvar for sitt eget forsvar.

Og den trusselen jeg bekymrer meg mest for i Europa, er ikke Russland, ikke Kina, og ikke noen annen ekstern aktør. Det jeg bekymrer meg for, er trusselen innenfra. Europas oppgivelse av noen av sine mest grunnleggende verdier, verdier som deles med USA.

Det slo meg at en tidligere EU-kommissær nylig gikk ut på TV og hørtes glad ut for at den rumenske staten nettopp hadde annullert et helt valg. Han advarte om at hvis ting ikke går etter planen, kan det samme skje i Tyskland også.

Slike overmodige uttalelser lyder sjokkerende i amerikanske ører. I årevis har vi blitt fortalt at alt vi finansierer og støtter, er våre felles demokratiske verdiers navn. Alt fra vår Ukraina-politikk til digital sensur blir fremstilt som et forsvar for demokratiet.

Men når vi ser europeiske domstoler annullere valg, og høytstående embetsmenn true med å annullere andre, bør vi spørre oss om vi holder høy nok standard, og jeg sier «oss» fordi jeg i bunn og grunn mener at vi er på samme lag.

Vi må gjøre mer enn å snakke om demokratiske verdier, vi må leve etter dem. Mange av dere her i salen husker at den kalde krigen stilte demokratiets forsvarere opp mot langt mer tyranniske krefter på dette kontinentet. Og tenk på den siden i den kampen som sensurerte dissidenter, som stengte kirker, som avlyste valg.

Var de de gode? Absolutt ikke. Og takk Gud for at de tapte den kalde krigen. De tapte fordi de verken verdsatte eller respekterte alle frihetens ekstraordinære velsignelser, friheten til å overraske, til å gjøre feil, til å oppfinne, til å bygge. For det viser seg at man ikke kan pålegge innovasjon eller kreativitet, på samme måte som man ikke kan tvinge folk til å tenke, føle eller tro, og vi mener at disse tingene absolutt henger sammen.

Og når jeg ser på Europa i dag, er det dessverre ikke alltid så tydelig hva som skjedde med noen av vinnerne fra den kalde krigen. Jeg ser til Brussel, der EU-kommissærer advarer innbyggerne om at de har til hensikt å stenge sosiale medier i urolige tider i det øyeblikk de oppdager ting de anser som hatefullt innhold. Eller til dette landet, der politiet har gjennomført razziaer mot borgere som mistenkes for å ha lagt ut antifeministiske kommentarer på nettet som et ledd i kampen mot kvinnehat på nettet.

Jeg ser til Sverige, der myndighetene for to uker siden dømte en kristen aktivist for å ha deltatt i koranbrenning som resulterte i at hans venn ble drept. Og som dommeren i saken hans på skremmende vis bemerket, gir ikke Sveriges lover som angivelig skal beskytte ytringsfriheten, og jeg siterer, et frikort til å gjøre eller si hva som helst uten å risikere å fornærme den gruppen som har denne troen.

Og kanskje mest bekymringsfullt er det å se til våre kjære venner, Storbritannia, der tilbaketoget bort fra samvittighetsrettighetene har satt de grunnleggende frihetene til spesielt religiøse briter i skuddlinjen. For litt over to år siden siktet den britiske regjeringen Adam Smith Connor, en 51 år gammel fysioterapeut og veteran fra hæren, for den avskyelige forbrytelsen å ha stått 50 meter fra en abortklinikk og bedt i stillhet i tre minutter. Han hindret ikke noen, han interagerte ikke med noen, han ba bare i stillhet alene. Etter at britisk politi fikk øye på ham og spurte hva han ba for, svarte Adam ganske enkelt at det var på vegne av den ufødte sønnen som han og hans tidligere kjæreste hadde abortert flere år tidligere. Nå var betjentene ikke rørt. Adam ble funnet skyldig i å ha brutt regjeringens nye lov om buffersoner, som kriminaliserer stille bønn og andre handlinger som kan påvirke en persons beslutning innenfor 200 meter fra et abortinstitutt. Han ble dømt til å betale tusenvis av pund i saksomkostninger til påtalemyndigheten.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var et engangstilfelle, et enkeltstående, sprøtt eksempel på en dårlig skrevet lov som ble brukt mot en enkelt person, men nei, i oktober i fjor, for bare noen måneder siden, begynte den skotske regjeringen å sende ut brev til innbyggere som hadde hus innenfor såkalte «safe access zones». De advarte dem om at selv privat bønn i deres egne hjem kunne innebære et lovbrudd. Myndighetene oppfordret naturligvis sine lesere til å anmelde alle medborgere som ble mistenkt for tankeforbrytelser.

I Storbritannia og over hele Europa er ytringsfriheten på vikende front, frykter jeg. Og for komikkens skyld, mine venner, men også for sannhetens skyld, vil jeg innrømme at de høyeste stemmene for sensur noen ganger ikke har kommet fra Europa, men fra mitt eget land, der den forrige administrasjonen truet og mobbet sosiale medieselskaper til å sensurere såkalt feilinformasjon. Feilinformasjon som for eksempel ideen om at koronaviruset sannsynligvis hadde lekket fra et laboratorium i Kina. Vår egen regjering oppmuntret private selskaper til å kneble folk som våget å ytre det som viste seg å være en åpenbar sannhet.

Så jeg kommer hit i dag, ikke bare med en observasjon, men med et tilbud. Og akkurat som Biden-administrasjonen virket desperat etter å bringe folk til taushet fordi de sa hva de mente, vil Trump-administrasjonen gjøre det stikk motsatte, og jeg håper at vi kan samarbeide om det. I Washington er det en ny sheriff i byen, og under Donald Trumps ledelse er vi kanskje uenige i dine synspunkter, men vi vil kjempe for å forsvare din rett til å ytre deg i det offentlige rom, enten du er enig eller uenig.

Nå er vi selvsagt kommet dit hen at situasjonen har blitt så ille at Romania i desember i år rett og slett annullerte resultatet av et presidentvalg basert på spinkle mistanker fra en etterretningstjeneste og et enormt press fra sine kontinentale naboer.

Så vidt jeg har forstått, var argumentet at russisk desinformasjon hadde infisert det rumenske valget, men jeg vil be mine europeiske venner om å ha litt perspektiv. Dere kan mene at det er galt av Russland å kjøpe annonser i sosiale medier for å påvirke valget deres. Det gjør vi absolutt. Dere kan til og med fordømme det på verdensscenen.

Men hvis demokratiet deres kan ødelegges med noen få hundre tusen dollar i digital reklame fra et fremmed land, da var det ikke særlig sterkt i utgangspunktet.

Den gode nyheten er at jeg tror demokratiene deres er betydelig mindre skjøre enn mange tilsynelatende frykter, og jeg tror virkelig at det å la innbyggerne våre få si sin mening vil gjøre dem enda sterkere, noe som selvfølgelig bringer oss tilbake til München. Der har arrangørene av denne konferansen forbudt lovgivere som representerer populistiske partier på både høyre- og venstresiden å delta i disse samtalene.

Vi trenger ikke å være enige i alt eller noe av det folk sier, men når folk representerer, når politiske ledere representerer en viktig velgergruppe, påligger det oss i det minste å delta i en dialog med dem.

For mange av oss på den andre siden av Atlanterhavet ser det mer og mer ut som gamle, etablerte interesser som gjemmer seg bak stygge ord fra sovjettiden, som feilinformasjon og desinformasjon, og som rett og slett ikke liker tanken på at noen med et alternativt syn kan gi uttrykk for en annen mening eller, Gud forby, stemme annerledes eller enda verre, vinne et valg.

Dette er en sikkerhetskonferanse, og jeg er sikker på at dere alle kom hit forberedt på å snakke om hvordan dere har tenkt å øke forsvarsutgiftene i løpet av de neste årene i tråd med et eller annet nytt mål. Og det er flott. For som president Trump har gjort det klinkende klart, mener han at våre europeiske venner må spille en større rolle i dette kontinentets fremtid.

Vi tror ikke dere hører dette ordet byrdefordeling, men vi mener det er en viktig del av det å være i en felles allianse sammen at europeerne trapper opp mens USA fokuserer på områder i verden som er i stor fare.

Men la meg også spørre dere: Hvordan skal dere i det hele tatt kunne begynne å tenke gjennom budsjettspørsmålene hvis vi ikke vet hva det er vi forsvarer i utgangspunktet?

Jeg har allerede hørt mye i samtalene mine, og jeg har hatt mange, mange gode samtaler med mange mennesker som er samlet her i dette rommet. Jeg har hørt mye om hva dere trenger å forsvare dere mot, og det er selvsagt viktig, men det som har virket litt mindre klart for meg, og jeg tror også for mange av innbyggerne i Europa, er hva det egentlig er dere forsvarer dere for.

Hva er den positive visjonen som ligger til grunn for denne felles sikkerhetspakten som vi alle mener er så viktig? Og jeg er overbevist om at det ikke finnes noen sikkerhet hvis man er redd for de stemmene, meningene og samvittigheten som styrer ens eget folk.

Europa står overfor mange utfordringer, men den krisen kontinentet står overfor nå, den krisen jeg tror vi alle står overfor sammen, er en krise vi selv har skapt. Hvis dere løper i frykt for deres egne velgere, er det ingenting Amerika kan gjøre for dere, og det er heller ingenting dere kan gjøre for det amerikanske folket som valgte meg og valgte president Trump.

Dere trenger demokratiske mandater for å oppnå noe av verdi i årene som kommer. Har vi ikke lært noe om at tynne mandater gir ustabile resultater, men det er så mye av verdi som kan oppnås med den typen demokratisk mandat som jeg tror vil komme av å være mer lydhør for stemmene til innbyggerne deres.

Hvis dere skal ha konkurransedyktige økonomier, hvis dere skal ha rimelig energi og sikre forsyningskjeder, da trenger man mandat til å styre, for man må ta vanskelige valg for å kunne nyte godt av alle disse tingene, og det vet vi jo veldig godt i USA.

Dere kan ikke vinne et demokratisk mandat ved å sensurere motstanderne eller sette dem i fengsel, enten det er opposisjonslederen, en ydmyk kristen som ber i sitt eget hjem, eller en journalist som prøver å rapportere nyhetene.

Dere kan heller ikke vinne et valg ved å se bort fra velgerne i spørsmål som hvem som skal få være en del av vårt felles samfunn. Og av alle de presserende utfordringene landene som er representert her, står overfor, tror jeg ikke det er noe som er mer presserende enn massemigrasjon.

I dag har nesten én av fem mennesker som bor her i landet, flyttet hit fra utlandet. Det er selvfølgelig rekordhøyt. Det er for øvrig et lignende tall i USA, også det rekordhøyt. Antallet innvandrere som kom til EU fra land utenfor EU, doblet seg bare mellom 2021 og 2022, og det har selvfølgelig blitt mye høyere siden, og vi kjenner situasjonen, den oppsto ikke i et vakuum. Det er resultatet av en rekke bevisste beslutninger som er tatt av politikere over hele kontinentet og andre over hele verden i løpet av et tiår.

Vi så de grusomhetene disse beslutningene førte til i går i denne byen. Og jeg kan selvfølgelig ikke ta det opp igjen uten å tenke på de forferdelige ofrene som fikk en vakker vinterdag i München ødelagt. Våre tanker og bønner er og blir hos dem.

Men hvorfor skjedde dette i det hele tatt? Det er en forferdelig historie, men det er en historie vi har hørt altfor mange ganger i Europa og dessverre også altfor mange ganger i USA. En asylsøker, ofte en ung mann i midten av 20-årene som allerede er kjent av politiet, kjører en bil inn i en folkemengde og knuser et lokalsamfunn.

Hvor mange ganger må vi lide disse forferdelige tilbakeslagene før vi endrer kurs og tar vår felles sivilisasjon i en ny retning? Ingen velgere på dette kontinentet gikk til valgurnene for å åpne slusene for millioner av ukontrollerte innvandrere, men dere vet hva de stemte for.

I England stemte de for Brexit, og enten dere er enige eller uenige, så stemte de for det. Og over hele Europa stemmer stadig flere på politiske ledere som har lovet å sette en stopper for en ukontrollert migrasjon. Jeg er enig i mange av disse bekymringene, men dere trenger ikke å være enig med meg. Jeg tror bare at folk bryr seg om hjemmene sine. De bryr seg om drømmene sine, de bryr seg om sikkerheten sin og evnen til å forsørge seg selv og barna sine, og de er smarte.

Jeg tror dette er noe av det viktigste jeg har lært i løpet av min korte tid i politikken. I motsetning til hva man kan høre et par fjell unna i Davos, ser ikke innbyggerne i alle våre land på seg selv som utdannede dyr eller som utskiftbare tannhjul i en global økonomi, og det er neppe overraskende at de ikke ønsker å bli skyflet rundt eller ubarmhjertig ignorert av sine ledere.

Det er demokratiets oppgave å avgjøre disse store spørsmålene ved stemmeurnene. Jeg tror ikke at det å avfeie folk, avfeie deres bekymringer, eller enda verre, å stenge ned medier, stenge ned valg eller stenge folk ute fra den politiske prosessen, beskytter noe som helst. Det er faktisk den sikreste måten å ødelegge demokratiet på. Og det å ytre seg og uttrykke meninger er ikke valgpåvirkning, selv ikke når folk uttrykker synspunkter utenfor ditt eget land, og selv ikke når disse menneskene er svært innflytelsesrike.

Og tro meg, jeg sier dette med all mulig humor. Hvis det amerikanske demokratiet kan overleve ti år med Greta Thunbergs kjefting, kan dere overleve noen måneder med Elon Musk. Men hva det tyske demokratiet, hva intet demokrati, hverken det amerikanske, tyske eller europeiske, vil overleve, er å fortelle millioner av velgere at deres tanker og bekymringer, deres ambisjoner, deres bønn om lindring er ugyldige eller uverdige til å bli tatt i betraktning.

Demokratiet hviler på det hellige prinsippet om at folkets stemme betyr noe. Det er ikke rom for brannmurer. Enten opprettholder man prinsippet, eller så gjør man det ikke. Europeerne, folket, har en stemme. Europeiske ledere har et valg. Og jeg er overbevist om at vi ikke trenger å være redde for fremtiden. Ta imot det folket sier, selv når det er overraskende, selv når dere ikke er enige.

Og hvis dere gjør det, kan dere møte fremtiden med trygghet og selvtillit i visshet om at nasjonen står bak hver enkelt av dere, og det er for meg demokratiets store magi. Den ligger ikke i disse steinbygningene eller vakre hotellene. Det ligger ikke engang i de store institusjonene som vi har bygget sammen som et felles samfunn.

Å tro på demokratiet er å forstå at hver og en av våre borgere har visdom og har en stemme, og hvis vi nekter å lytte til den stemmen, vil selv våre mest vellykkede kamper sikre svært lite. Som pave Johannes Paul II, etter min mening en av de mest ekstraordinære forkjemperne for demokrati på dette kontinentet eller noe annet, en gang sa: «Ikke vær redde.» Vi bør ikke være redde for vårt folk, selv ikke når de uttrykker synspunkter som er uenige med deres lederskap.

Takk, alle sammen. Lykke til, alle sammen. Gud velsigne dere.

Det ovenstående er en minimalt bearbeidet maskinoversettelse av et transcript av Vances tale.

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.