En ny meningsmåling viser at bare 41 prosent av de mellom 18 og 27 år er stolte av å være briter.

– Jeg er ærlig talt overrasket over at tallet er så høyt, kommenterer Douglas Murray i The Spectator.

For bare to tiår siden var 80 prosent av innbyggerne stolte over å være britiske. Men hva har skjedd siden dette?

Masseinnvandringen har ført til at nesten 20 prosent av innbyggerne i England og Wales er født i utlandet. I tillegg kommer alle som er andre- eller tredjegenerasjons briter.

Naive politikere over hele Europa trodde at vi kunne bli som USA, og at man kunne bli britisk (eller norsk, tysk, nederlandsk eller svensk) bare ved å krysse en grense.

Men det fungerer selvsagt ikke slik, og selv i USA har utviklingen blitt snudd. Selv folk som er etterkommere av forfedre som kom til USA for flere hundre år siden, nektet å vise respekt for den amerikanske nasjonalsangen.

Var Black Lives Matter en amerikansk bevegelse? Nei, det var en anti-amerikansk bevegelse. Nå krever aktivister med en spesiell hudfarge at det synges to nasjonalsanger på Super Bowl.

Samtidig har woke-bevegelsen gått til frontalangrep på vår mulighet til å føle stolthet over vår egen historie.

Hvis jeg refererer til den tiden da «vi» beseiret Hitler, overvant keiseren eller slo Napoleon, sier jeg ikke det fordi jeg hadde noen rolle i disse kampene, men fordi mine forfedre hadde det, og jeg føler dyp stolthet og takknemlighet for det faktum.

Denne stoltheten er ikke lenger akseptert, og deles selvsagt ikke av folk fra Somalia eller Afghanistan. Men deres stolthet, de som kommer fra land som har svært lite å egentlig være stolte av, de skal hylles og behandles med silkehansker.

Takken er synlig i europeiske gater, som bilterroren i München i dag, hvor gjerningsmannen var afghaner. Her skal den såkalte sikkerhetskonferansen avholdes fra i morgen. Deltagerne der er nok sikre. Det er verre for «vanlige folk».

Bibliotekene fylles opp av bøker med titler som «6 stories of Her, Him, Them and Us», hvor man oppfordres til å være stolt av sine seksuelle preferanser, men kun hvis man lider av kjønnsforvirring.

Bøker for småunger med titler som «Standing up to Racism» fører til at man returnerer fra Tate Britain med en småunge som har blitt forvandlet til en antirasistisk aktivist, skriver Murray.

Skolen bidrar også. Unger blir indoktrinert i transideologi allerede i barnehagene.

Idretts­barnehage fikk regnbuepris av foreningen FRI

På barneskolen lærer hvite barn at de, på grunn av sin hudfarge, er dømt til å være rasister hele livet. «Mangfold og inkludering» er ord som ikke inkluderer nasjonenes opprinnelige befolkning som ikke lider av kjønnsforvirring.

All denne galskapen stammer fra USA, men omfavnes i Europa, og britene er blant de aller verste. Man skal hylle muslimer og hate jøder, ellers blir man ikke en del av Det Gode Selskap.

Det totale forfallet i akademia forsterker prosessen. Mange som studerer humanioria, tar sin siste eksamen som langt dummere enn da de startet på studiene.

Det er det samme i alle kulturinstitusjoner og læresteder. Gå til bokhandelen på British Museum, og du vil nesten ikke se noe som er hyggelig eller informativt om Storbritannia og vår historie.

I stedet finner man verkene til en gruppe fordomsfulle, rasistiske, anti-britiske forfattere som hater landet de bor i. Slik massesuggesjon er knusende for nasjonal stolthet.

Hvis man mot alle odds fortsatt føler en viss stolthet av landet sitt, eller lider av patriotisme, blir man kjapt utstøtt som fascist, rasist eller nazist.

Ordet nasjonalkonservativ fikk Sylvi Listhaug til å tenke på nasjonalsosialisme. Som om Hitler var konservativ?

Dette er ikke en marginal bevegelse, påpeker Murray.

Vi har en riksadvokat som mener at «nesten alle elementer» i det britiske imperiet var «dypt rasistiske», og som har kjempet for at skattebetalerne skal betale erstatninger til alle de svindlerne han kan finne.

Den samme mannen – Lord Hermer – har tidligere representert Gerry Adams, aktivisten fra Nord-Irland som var president i  Sinn Féin, og som hadde som sitt livs mål at han ikke skulle forbli britisk.

Adams har ofte blitt beskyldt for å ha vært medlem av IRA-ledelsen på 1970- og 80-tallet, selv om han konsekvent har benektet enhver innblanding i organisasjonen.

Murray mener at Labour-regjeringens avgjørelse om å gi fra seg Chagos-øyene til Mauritius er nok et symbol på hvordan nasjonal stolthet er hardt skadet.

Britiske myndigheter hevder at de ikke har noe annet valg enn å delta i denne katastrofale planen fordi de har blitt bedt om å gjøre det av Den internasjonale domstolen (ICJ).

Så en FN-domstol overvinner nasjonal suverenitet. En av dommerne i denne korrupte FN-domstolen er en tidligere embetsmann i Kinas kommunistparti (noe som betyr at hun fortsatt er det).

Mauritius er tett knyttet til det kommunistiske diktaturet i Beijing.

I mellomtiden har advokaten Philippe Sands, venstresidens «darling», blitt rikere ved å representere Mauritius’ regjering. Det er disse menneskene vi står overfor, konkluderer Murray.

Akkurat lignende argumenter hører vi til stadighet fra norske politikere: Fordi FN, EU eller de såkalte klimamålene sier det, så må vi ditt og datt. Om det er til fordel for Norge og nordmenn, er selvsagt helt uinteressant for våre politiske «eliter». Og mediene støtter opp.

Allikevel har ikke Murray mistet håpet. Som han sier: Det tok kun tyve år å ødelegge vår nasjonale stolthet. Da kan vi vel kanskje klare å gjenskape stoltheten på de tyve neste år?

I USA er dette allerede en prosess som er i bevegelse. Dette så vi blant annet på Super Bowl, da Trump ble hyllet, mens Taylor Swift ble buet ut.

OMG! The Super Bowl crowd cheers wildly for Donald Trump when he appears on the jumbotron and boos loudly at Taylor Swift!

Look at her face! pic.twitter.com/Et6AVRJR3P

— Gays For Trump (@GaysForTrump24) February 10, 2025

Jeg er dessverre ikke like optimistisk. For USA har folk som Trump, Musk og Hegseth. Europa har Ursula von der Leyen, britene har Starmer og Rachel Reeves, og i Norge er det ingen på Stortinget som jobber for Norges sak. Den svenske Riksdagen er en ren parodi.

Man må selvsagt gjøre et forsøk. Å gi opp er utilgivelig, det er tross alt generasjoner som kommer etter oss. Heldigvis er ungdommen en viktig bidragsyter til at håpet fortsatt eksisterer, selv for oss.

Men det ser unektelig bekmørkt ut – både for Storbritannia, EU, Norge og Sverige. Det som kreves av oss alle, er intet mindre enn en nasjonal, åndelig oppvåkning.

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.