Summerer vi, står de offentlige støtteordningene og direkte investeringer i eierkapital for bedriften for mer enn 6 av 10 kroner i prosjektet, konkluderer Finansavisen. 4,143 milliarder er det totale tilsagn av offentlige midler. For den norske felleskassens del må vi da trekke fra EU-midler som er donert i de oppgitte tilskuddsordninger, og den norske felleskassen utenfor Arendal vil da svare for rundt 3,8 milliarder kroner bevilget til det sørlandske batterieventyret. Sammen med private aksjonærer gir dette en investeringstotal hittil på ca. 5,6 milliarder NOK.

Også lokalsamfunnet blør penger

Videre: For lokalsamfunnet i Arendal har nok ikke skrønene om 5000 nye arbeidsplasser kommet uten en prislapp. Vi må i tillegg til de 5,6 milliardene ovenfor (herav 3,8 milliarder av fellesskapets penger) regne med kostnader for bygging av selve fabrikkanlegget, som Morrow ikke eier, men leier, og som hittil har kostet statlige SIVA 542 millioner.

For Arendal kommune følger et kjøp av to andre tomter, der den ene, med videresalg til Morrow iht. opsjon, skulle gitt dekningsbidrag for kommunens lån for sprengningsarbeider på 63 millioner, pluss kjøpesummen på 200 millioner for tomt nr. 3 til kommunalt serviceanlegg for batteriprosjektet utbygd med tre fabrikker.

Men når Morrow nå har sagt opp 55 medarbeidere og ikke har råd til å kjøpe tomt nr. 2 for å bygge fabrikk nr. 2 og 3 som planlagt i jubeldagene i 2021, sitter Robek-truede Arendal kommune med skjegget fullt av postkasser når det ikke finnes betalende bruksområder for disse flatsprengte landarealene.

Den batteri-entusiastiske Ap-ordføreren i den vakre sørlandsbyen er derfor nå i full gang med oppsigelser av 120 kommunalt ansatte og innsparing på kommunal velferd for å få endene til å møtes når lånegjeld for flatsprengning og tomtekjøp i hvert fall på noe sikt ser ut til å være 263 millioner ut av vinduet.

Sammen med SIVAS 542 millioner har ytterligere en pott på 805 millioner av samfunnsmidler måttet innkalkuleres på toppen av de nevnte 3,8 milliardene.

Politikerne våkner

Sylvi Listhaug og FrP har naturligvis fått nok av statlige forsøk på «industrireising» ut fra naive folkevalgtes synsing om hva slags industri landet trenger. Hun har forlangt å få innsyn i de prosesser som ligger bak det siste offentlige bidraget til Morrow Batterifabrikk i Arendal.

Hva Sylvis Detektivbyrå vil finne ut om de lånebetingelser som foreligger, skal det ikke spekuleres over her, annet enn at det nok vil bli et spørsmål om hvilken reell pantsikkerhet det faktisk finnes i Arendal når Innovasjon Norge med 6 milliarder og Å Energi med 5 milliarder til sammen nå har registrert panteheftelser for til sammen 11,2 milliarder i prosjektet.

Hemmlige avtaler – hva man må finne ut av

Nå nærmer vi oss de mest pikante sidene ved hele Morrow-eventyret, der det må stilles en rekke spørsmål for å få klarhet i hvilke konkurs-scenarier som kan komme ut av dette hvis – eller når – batterikritikerne får rett og bedriften før eller senere må kaste inn håndkleet.

Første spennende avsløring alle kritikere venter spent på, er innsyn i Morrows inngåtte kraftkontrakter. Her kan man forvente overraskelser. Å Energi er en nøkkelaktør, og det har tidligere vært annonsert at prosjektet fullt utbygd vil kunne kreve like mye strøm som hele Drammen by.

Dette skjer i et strømområde som ellers er kjent for – og lider av – å være hjemsted for våre mest effektive eksportkabler. Om dette er det inngått kontrakter med Å Energi (største eier), som i lukkede møter har avtalt priser og betingelser, men intet av dette er offentliggjort, til tross for at det meste her dreier seg om fellesskapets kraftøkonomi. Mange har spekulert, og Motvind Norge ved Eivind Salen opplyste i august 2023 på Facebook at langsiktige kontrakter på 30 øre kwh er kontraktsfestet leveranse for 10 år. Videre sies det at dette er omsettelige kontrakter som vil følge bedriften hvis den selges videre og oppretter annen virksomhet, eksempelvis til bruk som datasenter. Eller i ytterste konsekvens kan den selges på  auksjon i et åpent marked utenfor Morrows fysiske prosjekt.

Om dette er korrekt – noe vi altså ikke har fått bekreftet – har vi et helt annet business-konsept, der eierne faktisk ved salg av prosjektet kan oppnå store gevinster for helt annen virksomhet på basis av den billige strømmen man har fått fra sin offentlige eier.

Green Mountain Business case

Vi snakker i så fall her om en kopi av en kjempedeal for private investorer som London-baserte Smedvig kunne fremvise i 2021, før utenlandskabler til Tyskland og UK medførte strømprisenes kvantesprang på Nord Pool.

Selskapet ble opprettet i 2009, da daværende Rennesøy kommune (nå Stavanger) gav Smedvig langsiktig leiekontrakt for opprettelse av datasenter i gamle NATO-haller som ikke lenger passet inn i landets forsvarsplaner. Smedvig investerte over noen år til sammen 580 millioner i prosjektet for datakabling til UK, og drev aktiv lobbyvirksomhet for å få redusert el-avgiften til under ett øre. De unngikk med nye bestemmelser å få eiendomsskatt på maskiner og inventar, og fikk – NB! – langsiktige og meget billige kraftleveranser fra Lyse energi.

Saken er behørig beskrevet i Dag & Tid av daværende journalist Jon Hustad, som representerte én av kun to landsdekkende aviser i Norge som slo opp saken da Smedvig i 2021 flippet sin posisjon og solgte hele sulamitten til israelske Azrieli Group med 10 ganger gevinst på investeringene.

Kraftleveransekontrakter fra norske leverandører og villige politikere gjorde susen og innbrakte store gevinster til skattefri utbetaling for Smedvig i London. Sammen med Dag & Tid var det kun Finansavisen i 2021 som med overskriften «Jac Pot» på første side 20.7.2021 viste interesse for dette kuppet av billig kraft fra Norge.

«Smedvig-familien har investert 580 millioner kroner i Green Mountain. Nå selges datasenterselskapet til israelske Azrieli Group med gigantgevinst. Israelerne gav 7,6 milliardar kroner.»

Nå var dette før strømprisene i landet gikk bananas, noe som kan forklare at dette ikke vakte den store oppmerksomhet, selv om sviktende politisk husholdering av nasjonale kraftressurser her ble åpenbart for all verden.

Det kan legges til at Azrieli Group i sin pressemelding om overtakelse og pris spesifikt påpekte den billige strømleveransen, sikret ved langsiktige avtaler, som avgjørende for kjøpet til denne prisen.

Er Morrow-eventyret skåret over samme lest?

Skal dette scenariet repeteres hvis Morrow må legge om driften eller nedlegges? Det kan i så fall bety at offentlige kraftleveranser på ny er blitt en kilde til stor fortjeneste ved privat videresalg, for å komme kreditorer og eiere til unnsetning.

Sylvi Listhaugs Detektivbyrå bør derfor utvide sin granskning om det i så fall er offentlige kraftkontrakter og leveranseforhold for lokale kraftområder og deres forbrukere som betaler ballet for spekulative batterifabrikker. Som kan bli resultatet om ikke selve kraftkontraktene kan gi bidrag til de registrerte pant og innskudd fra Å Energi går ned i sluket.

Energilov og konkurranselovgivning

For granskningsmulighetene stopper ikke her. Å Energi eies av Statkraft med 32,6 prosent, Drammen kommune 13,4 prosent direkte andel, og en rekke innfusjonerte andeler med kommunalt eierskap fra 25 Agder-kommuner pluss kommuner i Buskerud og Asker. Drammen kommune skriver på sine nettsider om sitt eierskap i Å Energi at «Selskapet skal drives på forretningsmessige vilkår og med økonomisk formål. Mål med eierskapet er i stor grad finansielt begrunnet. Det forutsettes at selskapet gjennom gode resultater skal gi eierne god avkastning på investert kapital i form av høyt utbytte og verdiskapning i selskapet.»

Målsettingen er i tråd med hva Energiloven foreskriver, men det må stilles spørsmål ved hvilken lønnsomhet som har vært motivet for Å Energi til de investeringer som er gjort. Hvilket politisk press fra den politiske nomenklatura har motivert beslutningstakerne her, og hva sier eierkommunenes representanter i selskapets styrende organer om det de har vært med på? Har de i det hele tatt skjønt noe som helst av hva de deltar i?

Og er det iht. energiloven uproblematisk at Å Energi som produsent gjennom hemmelige avtaler gir sin egen datterbedrift særfordeler, en datterbedrift som, gjennom å være strømforbruker, sitter på andre siden av forhandlingsbordet?

Nå nærmer vi oss også problemstillinger som berører konkurranselovgivningen: Som i Skien, der Google kan entre scenen fra det store utland og oppnå kraftkontrakter for langsiktige leveranser som Pettersens Bilverksted og enkefru Hansen bare kan se langt etter, kan det her være inngåtte leveranseavtaler hvor noen kunder på diskriminerende og ulovlig grunnlag får leveranser som de mest stabile kunder – beboere og lokalt næringsliv – bare kan se langt etter. De omkringliggende samfunn – særlig i Sør-Norge, der eksportkablene henter sine forsyninger – får også en dobbel belastning hvis eller når leveranseavtalene sluker store kraftmengder som, ved siden av eksportpresset, får strømprisene i leveranseområde NO2 til å eksplodere.

Morrow Batteries A/S i Arendal reiser ikke bare spørsmål om dette ene prosjektet. Her åpenbares mange sider av det nomenklatur-styrte og hemmeligholdte kraftoligarki som driver utviklingen for norske strømkunder og gjør frasene om «folkevalgt kontroll» på strømpriser og kraftproduksjon til en vits.

Vi trenger ikke bare at teppet dras til side for å kunne se inn de lukkede forhandlingsrom, men en skikkelig politisk oppvask om hvordan forvaltning av norsk kraftproduksjon finner sted.

Sylvi Listhaugs Detektivbyrå går travle dager i møte, og vi venter i spenning på etterforskningsresultatene.