En kvinne jobber i et kulldepot i Ahmedabad i India 2. mai 2022. Foto: Ajit Solanki / AP / NTB

Hvis de menneske­skapte CO₂-ut­slipp­ene virkelig var et problem, ville politiker­ne i Vesten tryglet Kina og India om å bremse utslipp­ene sine umiddel­bart. Men de gjør ikke det. I stedet later de som om Paris-avtalen vil gi lavere CO₂-utslipp globalt innen 2030 fordi små land i EU skal kutte noe. Samtidig unnlater de å problem­ati­sere at Kina og India i henhold til den samme Paris-avtalen skal øke sine utslipp med henholdsvis 450 % og 495 % fra referanse­året, slik at de globale utslipp­ene uansett blir mye større i 2030 enn i dag.

Hvis økende CO₂-kon­sen­tra­sjon i luften rundt oss (fra dagens nivå på 0,04 %, hvorav ca. 5 % er menneske­skapt) virkelig var et problem, ville alarm­ist­ene uttrykke sin bekymring også over de enorme CO₂-utslippene som følger med vulkan­utbrudd, men en slik bekymring ser vi aldri.

Hvis klima­alarmistene hadde viten­skap­en på sin side, ville de ønsket enhver klima­debatt velkommen, slik at de for åpen mikrofon kunne avsløre kritikerne som de idiotene de angivelig er. Men det tør ikke alarm­ist­ene, for de vet at de ikke har noen god sak, og at de er sjanse­løse mot ekte kritikk. Derfor ser vi aldri en debatt hvor politikere eller andre alarm­ist­er møter kritikere som har real­faglig ballast.

Hvis politikerne hadde viten­skap­en på sin side, ville de latt viten­skaps­menn og -kvinner fronte klima­saken i tunge inter­nasjon­ale fora. Men de gjør ikke det. I stedet har de tydeligste ambassa­dør­ene for dette budskap­et, fra både EU og FN sine taler­stoler, gjennom­gående vært ufaglærte politikere, samt en svensk tenåring som i årevis nektet å gå på skolen.

Hvis politikerne virkelig mente det er påkrevet å kutte globale, menneske­skapte CO₂-utslipp, ville de ikke tillatt at millioner av mennesker migrerer fra lav­utslipps­sam­funn nærmere ekvator til kalde land i Europa hvor CO₂-utslippet pr. capita nød­vendig­vis er vesentlig høyere.

Hvis klimasaken handlet om vitenskap, ville man støttet seg på en falsi­fiser­bar teori som viser at menneske­skapte CO2-utslipp fører til global opp­varming eller «klima­krise». Men en slik teori finnes ikke; hele greia støtter seg kun på en hypo­tese, et tankegods.

Klima-saken handler nemlig ikke om viten­skap, men om å skape frykt, slik at en imaginær trussel kan brukes til å styre vår atferd og bånd­legge vanlige menneskers livsførsel.

Og indoktrineringen virker.

Knapt noen reagerer på at norske kyr nå tvangs­fôres med «metan­hemmere». Et stort flertall i befolkningen tror nemlig at KUERS fordøyelses­system ødelegger klimaet på jordkloden. Dette vil de tro helt til bjelle­sauene deres sier noe annet. Den samme kompakte majoriteten reagerer heller ikke på at 10.000 millioner kroner (10 milliarder) av felles­skapets midler nå kastes bort på å fange plante­næring fra luften på Klemetsrud, «for å redde klimaet på jordkloden».

For ikke så mange år siden ville tvangs­tanker om at jorden går under med mindre vi renser luften for plante­næring og hindrer kyrne i å prompe og rape, gitt henvisning til psykiatrisk behandling.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.