Det er et ømt punkt i den norske debatten. Et tema som få tør å berøre, og som de politisk korrekte elitene helst vil feie under teppet: Innvandring og kriminalitet.

Tallene er klare. Statistikken viser en overrepresentasjon av innvandrere i visse typer kriminalitet. Men dette er noe man ikke snakker høyt om. Da blir man fort stemplet som rasist eller fremmedfiendtlig.

Men hvorfor denne berøringsangsten? Hvorfor skal vi ikke kunne diskutere dette åpent og ærlig? Er det ikke viktig å kjenne til fakta, slik at vi kan iverksette tiltak for å løse problemene?

Det er som om man er mer opptatt av å beskytte «de stakkars innvandrerne» enn å ta vare på det norske samfunnet. Man er redd for å tråkke noen på tærne, redd for å bli sett på som «slem».

Men hva med ofrene for kriminaliteten? Hva med dem som lever i utrygghet?

Det er på tide å ta et oppgjør med denne berøringsangsten. Vi må kunne snakke om innvandring og kriminalitet uten å bli stemplet som rasister. Vi må tørre å se realiteten i øynene, og vi må tørre å gjøre noe med det.

Kanskje det finnes gode forklaringer på overrepresentasjonen. Kanskje det handler om sosioøkonomiske forhold, om integrering som ikke fungerer, om kulturforskjeller.

Men da må vi undersøke dette grundig. Vi må finne ut hva som er årsaken, slik at vi kan iverksette tiltak som virker.

Det er ikke hat å snakke om dette. Det er ikke fremmedfiendtlig å kreve at alle som bor i Norge, skal følge lovene.

Det handler om å ta vare på samfunnet vårt, om å skape trygghet for alle.

Hvis ikke er faktisk myndighetene og media en drivende faktor for å skape splittelse, utrygghet og rasisme i samfunnet.

Det hjelper for eksempel lite å lage handlingsplaner mot muslimfiendtlighet når man selv er roten til problemet. Folk har krav på åpenhet og informasjon.

Husk dét ved det kommende stortingsvalget.

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.