Har det amerikanske demokratiet forvitret til et rikmannsstyre av plutokratiske oligarker? Har vi i Norge virkelig det mest demokratiske demokratiet i hele verden?

Tåler Donald Trump sammenlikning med Hitler, Mussolini og Stalin? Den som leser norsk presse, kan lett tro det. Etter to uker i «førersetet» oppsummerer VG med at Trump faktisk «Er verre enn fryktet».

Anders Magnus, tidligere korrespondent for NRK i USA, mener i Nettavisen at det vi er vitne til, er et pågående statskupp i USA. Han trekker paralleller til Hitlers Tyskland.

VG trekker frem gamle anti-Trump-travere som den obskure professoren og selvoppnevnte USA-eksperten fra Høgskulen på Vestlandet, Hilmar Mjelde.

Ifølge Mjelde har Trump gått til frontalangrep på hele den amerikanske sentralstaten. «Han samler statsmakten i egne hender og styrer landet etter eget forgodtbefinnende.»

VG viser til «flere amerikanske eksperter» som har påpekt at dette ligner et statskupp, og Mjelde legger til at «glidningen mot et autokrati er det som bekymrer ham mest».

«Vi ser en type hissig høyrepopulisme som er i strid med sentrale demokratiske prinsipper som maktdeling mellom statsmaktene, toleranse og mangfold», sier Mjelde.

Er det virkelig sånn? Er USA på vei til å bli et autoritært diktatur under Trump? Eller er det noen som ønsker å fremstille ham slik fordi de misliker Trump eller har et annet politisk syn?

Og er det norske demokratiet så mye bedre enn det amerikanske? Til tross for at Norge scorer høyest på alle demokratiindekser, er det faktisk mye som peker i motsatt retning.

Til forskjell fra Støre, er Trump direkte valgt av det amerikanske folk. Han ble valgt med klart flertall av drøyt 77 millioner velgere med den nest høyeste valgdeltakelse noensinne.

I Norge kan vi ikke stemme direkte på personer. Vi må stemme på partier. Mens Trump hadde 49,8 % av velgerne direkte bak seg, hadde Støre kun Ap’s 26,3 % av stemmene indirekte bak seg.

I USA er det direkte personvalg. mens i Norge er vi henvist til å stemme på partier. Velgerne i Norge har m.a.o. liten påvirkning på hvem som blir valgt. Og nå har politikerne til og med tatt fra oss muligheten til å kumulere.

Og mens Trump er nominert av Det republikanske partiet gjennom en omfattende og åpen nominasjonsprosess i alle 50 delstater, er Støre nominert gjennom en lukket prosess av en liten valgkomite utpekt av Arbeiderpartiets sentralstyre etter en modell hentet fra sovjetiske Komintern på 1930-tallet.

Verken Ap’s menige medlemmer eller velgerne har særlig innflytelse over hvem som skal bli landets statssjef. Det bestemmer i realiteten kretsen rundt partiledelsen og Jonas sine venner.

Det er således liten tvil om hvem av de to statslederne som har best demokratisk forankring og størst legitimitet. Når dét er sagt, er det ikke tvil om at det amerikanske demokratiet er i krise.

Rettsstatens prinsipper er blitt systematisk undergravd ved Demokratenes omfattende bruk av ‘lawfare’ for å svekke Trump i valgkampen. Noe liknende har vi ikke sett til nå i Norge.

Politikerne, på begge sider i Kongressen, er dessuten i stor grad donorstyrte. De må levere om de skal få tilstrekkelig med penger til å kunne drive effektiv valgkamp. Det er i stor grad pengene som rår.

Og amerikanske medier har for lengst forlatt rollen som maktens voktere. De er konsentrert i 6 mediekonglomerater. En kan nøkternt slå fast at de har lagt det meste av journalistisk etikk til side, til fordel for ren propagandajounalistikk.

Vårt politiske system er annerledes. Men om det er noe mer demokratisk, kan det være grunn til å stille spørsmål ved.

Partiene i Norge, som tidligere var medlemsstyrte og medlemsfinansierte, har utviklet seg til statsfinansierte nettverkspartier med karrierepolitikere som til stadighet gjenvelger seg selv gjennom en av Vestens mest lukkede nominasjonsordninger. Det er ikke veldig demokratisk.

Og media i Norge er enda mer konsentrerte enn i USA, med statskanalen NRK og statsstøttede TV2 sammen med 3 statsstøttede mediahus (Amedia, Schibsted og Polaris Media) og et klart venstredreid kommentariat, som i stor grad styrer nyhetsformidlingen. Det er heller ikke særlig demokratisk.

Den amerikanske forvaltningen er politisert. Ledende embetsmenn både føderalt, i de enkelte delstater og ned til visesheriffen i den enkelte kommune er på valg. Det gir velgerne mulighet til direkte påvirkning. Det kan ikke velgerne i Norge.

Ansatte i offentlig sektor i Norge med synspunkt som avviker fra det offisielle narrativ, blir samtidig utsatt for stigmatisering og diskriminering. Det er det mange eksempler på. Dette uvesenet er minst like omfattende i Norge som i USA.

Slike repressive uformelle mekanismer fanges sjelden eller aldri opp i internasjonale demokratiindekser. De vektlegger ensidig rent formelle forhold knyttet til valgordning og partisystem.

Så når professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet skriver i Aftenposten at «Trump representerer det hittil dypeste bunnfall i amerikansk politisk kultur», og at «Trumps seier har igjen vist oss den demokratiske styreformens sårbarhet overfor uvitende, lettlurte masser … som har gjennomgått en massiv fordummelsesprosess», må vi ikke bare ta det med en klype salt. Da er det noe mer grunnleggende alvorlig som finner sted.

Det er nok et eksempel på hvordan en autoritetsperson gis spalteplass av en fordummende norsk presse. Det er nok et eksempel på en professor som ikke skjønner at han er offer for den samme intellektuelle sløvheten, den samme massive ensrettingen og den samme menneskefiendtlige arrogansen som Hillary Clinton og Joe Biden uttrykte da de karakteriserte Trump-velgerne som hhv. «foraktelige» og som «søppel». Er det demokratiet verdig?

Så kan man mene hva man vil om Trumps form og mange provoserende uttalelser. Og man kan mene hva man vil om hans mange utnevnelser av statsråder og rådgivere utenfor de etablerte politiske sirkler.

At Trump har en uvanlig, provoserende og til tider vulgær form, er det vanskelig å være uenig i. Men han fremstår som ærlig. At han med sin maskingeværild av presidentdekreter nå følger opp det han lovte velgerne i valgkampen, kan man vanskelig kritisere ham for.

Dét er imidlertid noe man kan kritisere norske regjeringer for. Norske politikere har en tilbøyelighet til summarisk å hestehandle bort alle valgløfter så snart de kommer i baksetet i de sorte limousinene. Å bryte de løftene partiene gikk til valg på, er ikke veldig demokratisk.

Så kan man også kritisere Trump for å velge statsråder utenfor de etablerte politiske sirkler. Det er det anledning til også i norsk parlamentarisk tradisjon. Det burde åpenbart gjøres oftere.

For i Norge er åpenbart meritokratiet parkert til fordel for opprykk innenfor partiledelsens egne rekker. Det har resultert i utstrakt nepotisme og et flertall av statsråder så godt som uten verken yrkeserfaring, utdannelse eller andre meritter å skryte av. Det er et dårlig utgangspunkt for god politikk, og det er slik politiske oligarkier skapes.

Det er i hvert fall ikke grunnlag for å påstå at det nettverksbaserte og lavt kvalifiserte politiske oligarkiet som styrer Norge, er noe mer demokratisk enn det meritokratisk baserte oligarkiet som i dag styrer USA. Takke meg til Elon Musk fremfor en norsk utdanningsminister som fikk 2 i matte på videregående!

I USA må presidentens statsrådskandidater dessuten godkjennes av Senatet mht. om deres kvalifikasjoner, erfaring, karakter og vandel for øvrig gjør dem skikket til å ivareta landets interesser. Denne prosessen er omfattende. Den involverer opposisjonen og kan ta opptil flere måneder.

I Norge er det Jonas som selv peker ut statsrådene. Når det gjelder deres vandel for øvrig, blir de i beste fall gjenstand for en summarisk godkjenning ved Statsministerens kontor.

At dét ikke fungerer særlig bra som garanti mot å få kjeltringer og svindlere som statsråder, vitner de mange statsrådene om som har blitt sparket den senere tid pga. tjenesteforsømmelse, manglende habilitet, plagiat og endog svindel.

At det amerikanske systemet gir langt større demokratisk kontroll mht. hvem som skal styre landet, er åpenbart.

Så å konkludere med at Trump opptrer som en diktator uten demokratisk forankring, at 77 millioner amerikanske velgere er dumme, og at det norske demokratiet er i en mye bedre forfatning enn det amerikanske, sitter veldig langt inne .

Om en er villig til å skrelle løken litt lenger inn mot kjernen enn det billig synsing og forutinntatte politiske sympatier legger grunnlag for, fremstår realitetene som mer nyanserte, og Trump som en president som, etter fjorten dager i alle fall, stort sett har gjort det velgerne har bedt ham om å gjøre. Og han gjør det målrettet, effektivt og med rekordfart.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.