Julius Schnorr von Carolsfeld (1794–1872), «Johannes døperens familie besøker Kristi familie», Gemäldegalerie Alte Meister, Dresden.

Den som ikkje har omsorg for sine næraste, og først og fremst for sin eigen heim, har fornekta trua og er verre enn ein vantruande.»

Paulus’ første brev til Timoteus 5, 8

USAs visepresident J.D. Vance har nylig uttalt seg om neste­kjærlighet, og sa i et intervju på Fox News at det er et «kristent konsept» at vi skal elske familien før vi skal elske naboen, samfunnet og medborgerne, og at vi etter den kan prioritere resten av verden.

Det gikk selvfølgelig ikke lenge før mange liberale, også blant kristne, reagerte opprørt og hevdet at det er det motsatte som er korrekt kristendom. De viste til lignelsen om den barmhjertige samaritan, og mente at Jesus med denne lignelsen snur alt det vi tidligere tok for gitt, på hodet ved å praktisere en kjærlighet som gjør fienden til vår neste.

Vi er vant til at liberale kritikere av Donald Trump og J.D. Vance bruker enhver anledning til å kritisere den nye administrasjonen i USA, og vi bør kanskje ikke bli overrasket over at de reagerer på noen som fremhever familiens betydning for samfunnet. Vi lever jo i en tid der det meste skal dekonstrueres, også familien.

JD VANCE: There is a Christian concept that you love your family and then you love your neighbor, and then you love your community, and then you love your fellow citizens, and then after that, prioritize the rest of the world#VANCE2028

pic.twitter.com/WG3csw9tcA

— J.D. Vance 2028 (@Vance2028News) January 31, 2025

Det interessante er at ingen, så langt jeg kan se, har vurdert betydningen av å bli elsket for å kunne elske, eller hva det kan innebære å ikke bli elsket.

Vi ser det tydelig i USA. Forskning og analyser tyder på at mange skole­skyttere i USA kommer fra hjem der fedrene er fraværende. Flere studier og ekspert­rapporter har påpekt at fravær av en farsfigur kan være en risikofaktor for ungdoms­kriminalitet og voldelig atferd.

Her hjemme har vi en historie med misjonær­barn som i seg selv bør være nok til å avslutte debatten. Det har aldri vært en god idé å forlate sine egne barn fordi man skal gjøre noe godt for andre. For barn er en slik holdning fullstendig ødeleggende.

Ingen elsker barna på andre kontinenter like høyt som sine egne. Det er vissheten om at dine egne foreldre elsker deg mer enn alle andre, som skaper trygghet og harmoniske hjem, og det er slike hjem som er samfunnets grunnstein. Det er der troen, normer og kultur læres og føres videre. De føres videre fordi barn, gjennom foreldrenes ubetingede kjærlighet, har opplevd at de har gitt dem noe å bygge livet på.

For vil du egentlig tenke deg om dersom du i katastrofens mareritt må velge mellom ektefellen eller en annen ukjent person? Vel, hvis vi skal høre på kritikerne til J.D. Vance, bør du gjøre det. Men det sier egentlig mest om hans kritikere. De bør kjenne igjen ideene til Lenin og hans angrep på ekteskapet og familien.

Vi kan si det samme om nasjonen. En nasjon som ikke først og fremst tar seg av egne innbyggere, vil etter hvert miste evnen til å ta seg av de fjerne. Den vil nemlig gå i oppløsning hvis den ikke først prioriterer landets egen befolkning. For hvorfor skal noen stille opp for staten dersom staten ikke bryr seg om statens egne innbyggere?

Kritikerne til J.D. Vance synes å overse (eller kanskje de overser det med vilje) at Jesu bud om å elske vår neste er et resultat av at vi allerede er blitt elsket. På samme måte som vi elsker Gud, fordi han elsket oss først, er det naturlig for oss å elske vår neste dersom vi gjennom familien og felles­skapet har opplevd å bli elsket og verdsatt. Det er mennesker som er trygge på seg selv, som blir gode medmennesker. Men for at dette skal bli en realitet, må vi først erfare at noen elsker oss mer enn noe annet. Som kristne er det både Gud, foreldre og menighet. Vi fôres med en kjærlighet som det blir naturlig å gi videre, men vi kan altså ikke gi den videre før vi har fått den selv.

Dette burde det ikke være så vanskelig å forstå, men for våre liberale venner er det åpenbart viktigere å kunne leve et liv uten forpliktelser. Men den kristne etikken er udiskutabel: Har du etablert en familie, skal du først og fremst sørge for den. Hvis du mener arbeidet ditt er viktigere enn dine barn, skal du ikke stifte familie. Og den som har opplevd å bli elsket, vil alltid finne det naturlig å elske, og ingen mer enn dem som har møtt vår Gud, som er kjærlig­hetens utgangs­punkt, og som elsker oss høyere enn noe annet.