Durham, North Carolina. Mens Jonas, Espen, Jens og Erna konkurrerer om å legge seg flate for EU, og helst få Norge inn som fullt EU-medlem så fort som mulig, er EU selv i ferd med å gå opp i limingen rett for øynene våre.

Det er ikke noe vakkert syn. Men om vi skal unngå å bli dratt med i dragsuget, er det viktig å skjønne hva som foregår og ta et oppgjør med den etablerte politiske eliten.

Vi må ta et oppgjør med den destruktive innvandringspolitikken deres, med globaliseringspolitikken, den ufattelige sløsingen med offentlige midler, den selvskadende energipolitikken, med woke-galskapen og den nedbrytende identitetspolitikken og med ensrettede medier som gjør lite annet enn å tilsløre hva som egentlig foregår.

Vi må gjøre kuvending, slik de amerikanske velgerne har gitt Trump-administrasjonen mandat til å gjøre i USA. Vi må få arbeidsplassene i industrien tilbake til Norge. Vi må utvikle en mer differensiert og robust industristruktur, slik at vi blir mindre sårbare og får flere bein å stå på når oljen og gassen en gang tar slutt.

Vi må få satt en stopper for den ufattelige sløsingen i offentlig sektor og på bistandsfeltet. Vi må skjerme velferdsstaten ved å ta oss av dem som ikke kan arbeide. Men de som kan arbeide, må arbeide og ikke fratas verdighet og evne til å bidra ved å bli sendt til NAV. Velferdsstaten har sine naturlige begrensninger.

Vi må få kontroll med grensene våre, stoppe innvandringen og repatriere innvandrergrupper fra land hvor forholdene er normalisert. Det er fullt i tråd med intensjonene i FN-charteret. Immigranter har faktisk plikt til å reise tilbake og bidra til å bygge opp sine egne hjemland når forholdene gjør det mulig.

Vi må få satt en stopper for de massive overføringene av skattebetalernes penger til investeringer i en klimaindustri som verken er økonomisk bærekraftig eller miljømessig fornuftig, og som har medført tilkaringsvirksomhet i et omfang vi sjelden har sett.

Og som en råvarebasert og ressursavhengig økonomi, må vi ta tilbake kontrollen over vannkraften, som både er billig, grønn og evig fornybar. I den utstrekning vi i fremtiden skulle trenge ytterligere strømproduksjon, bør det satses på moderne småskala kjernekraft. Den er både sikker og miljøvennlig.

Og woke-galskapen, identitetspolitikken og multikulturalismen må ut av offentlig forvaltning, og ut av universiteter og skoleverk. Ingen minoriteter skal diskrimineres. Men fakta, historisk erfaring, empirisk basert vitenskap og sunn fornuft må gjeninnføres i undervisningen, ellers havner vi tilbake i den mørke middelalder.

Og fremfor noe må det iverksettes en omfattende demokratireform. Den statlige pressestøtten og den statlige partistøtten må fjernes. Pressen må være uavhengig av staten, og partiene må være medlemsstyrte og medlemsfinansierte, slik de var tidligere.

Og Forsvaret må gjenoppbygges. Mobiliseringsforsvaret og den allmenne verneplikten må gjeninnføres, slik at Norge i større grad er i stand til å ivareta sin egen sikkerhet. Om resten av Europa gjør det samme, vil ikke Russland representere noen fremtidig trussel.

Internasjonalt samarbeid er viktig, men avståelse av suverenitet og selvråderett til internasjonale konføderasjoner som EU, FN, WHO, IMF og Verdensbanken m.fl. undergraver demokrati og selvråderett og bør begrenses til et minimum.

EØS-avtalen, med sine stadig flere EU-direktiv og rettsakter, bør avvikles til fordel for en bilateral handelsavtale, slik vi hadde tidligere. Norge skal ikke styres av et ikke-valgt utenlandsk byråkrati i EU-kommisjonen og en overnasjonal politisk elite i Brussel.

Den utviklingen vi nå ser i EU, er trolig begynnelsen på total systemkollaps. Og det er i stor grad selvforskyldt. Sentraliseringen av makten i Brussel har gått altfor langt. Politikken som føres, bygger på visjoner uten forankring i virkeligheten. EU har skutt seg selv både i foten og i tinningen samtidig.

Globaliseringspolitikken har, sammen med klima- og energipolitikken, svekket EUs industribase og økonomi til fordel for lavkostland som Kina og de øvrige BRICS-landene. Nå er det ikke bare middelhavslandene i Europa som sliter. De store EU-landenes statsfinanser er i ferd med å bryte sammen.

Samtidig har neglisjeringen av eget forsvar lagt Europa åpent for eksterne sikkerhetstrusler. Det har bl.a. ført til at Europa og Vesten er i ferd med å tape krigen i Ukraina mot en motstander med en økonomi som knapt er større enn Spanias. Det sier mye om forfallet.

EU sliter. Det er blitt gammelt, innovervendt, tungrodd og byråkratisk, uten evne til fornyelse. De enorme demografiske endringene tærer på samfunnslimet. En overnasjonal politisk elite med klare totalitære trekk tvinger igjennom en politikk som er åpenbart irrasjonell og destruktiv. Lite positivt er oppnådd.

Det er riktig at CO2-utslippene i Europa har gått ned. Men det skyldes ikke at europeisk industri er blitt mer miljøvennlig. Det skyldes at industrien har rømt fra Europa. Globalt øker CO2-utslippene bl.a. fra Kina, som bygger et nytt kullkraftverk hver fjortende dag.

Elektrifiseringen av sokkelen i Nordsjøen er like irrasjonell. De samme CO2-utslippene flyttes bare noen mil lenger sør, til Kontinentet, for å bli sluppet ut der i stedet. Det globale CO2-regnskapet forblir uendret. Men norske skattebetalere blir 50 milliarder fattigere.

Galskapen norske klimaforhandlere har tillatt seg å bli med på, kommer tydelig frem ved at Norge, hvor 75 % av energiforbruket er klimanøytralt, underlegges samme prosentvise reduksjon som EU, hvor bare 25 % av energiforbruket er klimanøytralt.

Det blir det samme som om Erna og jeg skulle slanke oss like mye, f.eks. gå ned 50 % av kroppsvekten. Greit for Erna, som er sykelig overvektig og kunne trenge å komme ned i normal vekt. Ikke så greit for meg, som har normal kroppsvekt.

Galskapen i den norske klimapolitikken blir komplett ved at både Erna og Jonas har utelatt skogen i det norske klimaregnskapet. Hva som driver dem, er vanskelig å forstå. I sin iver etter å tekkes EU gjør de det så ufordelaktig de kan for Norge.

EU er ikke demokrati. EU er i realiteten et sentralisert konføderalt byråkrati som får flere og flere trekk felles med det totalitære sovjetiske statsbyråkratiet. Vi kan stemme akkurat som vi vil, men det gjør liten forskjell. Det er egentlig ikke noen opposisjon.

Det er 45.000 byråkrater i EU-kommisjonen og en selvoppnevnt overnasjonal politisk elite i EUs ulike institusjoner som bestemmer Europas fremtid. Den er lite transparent og har lite med demokrati å gjøre. Media er blitt maktens løpegutter i stedet for maktens kritikere, og inngår som en integrert del av EU-kabalen som gjør hva som helst for å beholde makten.

Energipolitikken, globaliseringspolitikken og postmodernismen kjører EU i grøfta. Når det gjelder migrasjon, energi, økonomi, forsvar og demokrati, er ikke EU løsningen. EU er problemet!

Det er på høy tid at velgerne i Europa og i Norge tar et oppgjør med denne destruktive politikken før det er for sent, på samme måte som velgerne har gjort det i USA.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.