Robert Gustafsson som Arne Anka i Stockholms stadsteaters oppsetning av samme navn i 1995. Foto: Leif R. Jansson / TT / NTB.

«En god og riktig ting kan ikke sies for ofte», og «æres den(m) som æres bør», heter det seg. Men i disse opplagte, helnorske betraktningene er det noen som alltid glemmes eller utelates: de som røker, drikker og eier og kjører bil.

Denne gruppen alene skaffer statsbudsjettet (det vil per definisjon si fellesskapet), slik det er satt opp og vedtatt for inneværende år, til sammen 43,2 milliarder kroner; klingende mynt rett i kassen.

Den giverglade onkel

Så kan man si hva man vil. Det menes her selvsagt ikke at drammen, sigaretten og bilkjøringen skal utøves på en gang, simultant.

Nei, her snakker vi om folk som røker fast, tar seg en øl og en drink når det passer seg, og samtidig eier og kjører egen bil. Helt til slutt her kan tas med at dersom vedkommende også bor i et bomringhelvete, som Oslo og Bergen, så må stakkaren regnes som riktig en mesen og giverglad onkel for små og store landet over.

Jeg skal imidlertid holde meg litt unna bompenger i denne artikkelen, da mye av dette er kommunale og ikke statlige inntekter, skjønt en betydelig del av denne posten (bompenger til staten) dukker opp i potten «andre» avgifter, som inkluderer el-avgifter og til sammen driver inn 69 milliarder kroner.

Noe skurrer

Den totale inntektssiden på årets statsbudsjett er på 1577,6 milliarder, hvorav 436 milliarder kommer fra skatt – inntekt som formue.

Den største inntektsposten er imidlertid arbeidsgiveravgift og trygdeavgift, som for året er satt til 466,7 milliarder kroner. «Tredjeplassen» på inntektssiden innehar momsen (merverdiavgift fra forbrukere og bedrifter): 409 milliarder.

Statens grådighet

Når vi ser at el-avgift og andre avgifter, som statlige bomavgifter, til sammen utgjør 69 milliarder kroner, og tobakk- og alkoholavgifter alene 43,2 milliarder, så er det noe som skurrer for smått regnekyndige med en viss sans for rimelighet i tallstørrelser målt mot rettferdighet og formål.

Når størrelsen på inntektene fra nevnte «laster» (øl, røk og bil) så smått begynner å nærme seg alle resterende avgifter bortsett fra moms og arbeidsgiveravgift, har flåingen av landets mest skattelojale befolkning (i alle fall hva gjelder forbruk/hensyn til næringsliv) gått for langt.

Man får en ekkel følelse at dette egentlig bunner i falskhet, grådighet og umoral, ikke fra de røkende, tørste bilistene sin side, men fra staten, fra Stortinget og det offentlige Norge. Kall det gjerne «Øvrigheten».

De utskjelte betaler mest

Rundt tre prosent av statsbudsjettet sørger altså dette ofte utskjelte segmentet for å hanke inn til fellesskapet, foruten at de fleste av dem har god jobb og betaler alle sine øvrige skatter og avgifter.

Bare et eksempel. En middels norsk inntekt på 700.000 kroner (SSB 2024) skattes med ca. 35 prosent når vi regner såkalt rundt butt i dag, avhengig av en rekke faktorer som vi kan kalle fradrag m.m. Røker han daglig, og drikker åtte-ti enheter i uken, bikker hans totale skatteprosent enkelt 50 prosent. Og kjører han samtidig bil jevnlig og bor i Oslo, indre by, ja da skal du ha takk.

Så kan man si: Jo, men det er deres eget valg om de vil røke, kjøre bil og drikke alkohol når det passer seg. – Ja, selvsagt, ville jeg måtte svare. Men også lagt til: – Det ville blitt et helvetes trist samfunn om man ikke skulle kunne møtes over et glass eller to og ta seg en røk når en selv har lyst, etter gjeldende reglement selvsagt (ikke inne!!), og om mulig enda tristere hvis du ikke kunne kjøre dit du ville og besøke slekt, venner og minner når du har lyst til det, fordi du ikke har råd lenger… eller fordi det ikke er lov…

Viktigere enn «handlingsregelen»

Ja, disse betraktninger slo meg da jeg tok en titt på statsbudsjettets størrelser med tanke på «hvem som æres bør» og «en god ting kan ikke sies for ofte». Nordmenn burde samlet gi en dyp takk til folk som drikker en del og røker, og eier og kjører bil frekvent – som har jobb og betaler sin skatt på alle, absolutt alle, områder.

For: Vi trenger jammen ikke bare «handlingsregelen» for bruk av oljefondets penger i driften av Norge, åpenbart gjeninnført med Jens Stoltenbergs comeback. Vi er nok minst like avhengige av tørstinger og røkere med jobb og bil.

Hev en skål!

Så kan man selvsagt si at røkere og folk som drikker en del, er en belastning for helsevesenet og omgivelser med mer.

Nei, nei: Statistisk sett dør slike mennesker noe før godtemplar-segmentet lukker pennalet, og 90 prosent av dem er såkalte gode samfunnsborgere både ute og hjemme. Ytterpunktene finnes alltid, på alle områder, og medtas ikke i denne artikkelen.

Nei da, hev en skål for dem som fiffen og politiske korrektheter til daglig ser skrått ned på. For vi er gud hjelpe meg mer og mer avhengig av dem. Akkurat det faktum går glassklart frem av statsbudsjettet.

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!