Jeg gikk inn i det nye året 1976 som konduktør 7687 på Kolsåsbanen. Det var ingen bønn. Det var tøft. Jeg husker en boklærd student som jobbet som konduktør. Han slet med arbeidstiden, den lot seg vanskelig kombinere med studiene. Så søkte han seg over på verkstedstrikken, svillegjengen, gutta med arbeidsklær og verktøy.

Det var vinter og kaldt der ute. Jeg så ham ofte. Med øreklafflue og en sville på skulderen, eller noe vaier eller noe pukk eller en avbiter. I minus 10 eller 15. Han så frossen og bortkommen ut, og arbeidskarene hadde tydelig moro av ham. Han ble beordret både hit og dit. Og han adlød. Med ørelappluen. Men så forsvant han. Studenten. Han greide det ikke. Arbeidsfolk er ikke alltid snille mot akademikere hvis de får tak i dem.

Hjemme hos mine foreldre i Halden som snarest, julen 1975. Jeg måtte kjapt tilbake, jeg var tross alt konduktør på Kolsåsbanen.

Jeg husker da jeg var postbud og det kom en ny kar inn på Majorstuen. Fjong frisyre, brun, presset dress og alltid nypussede sko. Han snakket pent. Ingen skjønte hvorfor han plutselig ble postbud. De døpte ham «Prins Charles». Det var han ikke så begeistret for. Han fikk Lyder Sagens gate.

Da jeg jobbet i Det Nye, husker jeg at en av sjefene i forlaget en morgen hadde trukket i blå lagerfrakk og trillet kaffetrallen nedover korridoren. «Kaffe?» spurte han meg høflig idet jeg passerte. Jeg tok lattermild imot plastkoppen. Jassågittet litt og gikk videre. Jeg trodde han var ute med revestreker.

Så viste det seg at han var blitt knepet i et eller annet og hadde fått valget mellom sparken på dagen eller degradering til lagerarbeider. Han valgte lageret. Det var ikke lurt. Gutta på lageret fikk en (eks-)sjef å plage. Og som de plaget ham. Han orket to dager, så sluttet han. Ydmykelsen ble for tung.

Håndfast bevis på at alt går, bare man sutrer lurt. Jeg kom inn på Blindern med en realartium som skiltet med 0 i fysikk og 1 i matte og fransk. Et C-moment.

Ingen fortjener en sånn straff. Det henter ut det verste i folk å fritt kunne plage en forsvarsløs eks-overordnet.

Heldigvis var platebransjen fortsatt mine venner, tross sporadisk stoff i Det Nye. Jeg skrev for Presse 7 også. Og gjorde litt i Ungdommens Radioavis. Det var viktig å ha mange ben å stå på når man levde som frilanser. Tor Milde tok det vel langt da han for virkelig å overbevise plateselskapet, sto oppført med det noe vage: «Tor Milde, Norway, 50 mags and papers». Husker ikke om han hadde noe på trykk i det hele tatt den gangen. Man måtte være frekk.

1976 skulle bli nesten like trått som 1975. Jeg slet med inntektene og begynte å tenke på fremtiden. Kanskje jeg ikke skulle være journalist likevel, men heller en sabla kjent forfatter og, selvfølgelig, akademiker. Da jeg ikke hadde noen godkjent artium, kunne det siste by på problemer. Men ikke hvis man er iherdig nok og tror på sin egen formuleringsevne.

Jeg formulerte Blindern i senk med min skillingsvise av en søknad om medlemskap i akademikerklubben. Med et godt bidrag fra en forrykt psykolog i Ullevålsveien og mine egne, gripende utredninger om hard oppvekst, kunstnerhjem, ensomhet, nesten-alkoholismen (her dryppet jeg liksom tilfeldig litt vin ytterst i margen), min enorme motivasjon for å studere, så sterk var motivasjonen, at avslag ville gi fatale konsekvenser osv. osv. – med alt dette stappet inn i en søknad om å bli immatrikulert, måtte det gå som det gjorde: Jeg fikk ja.

Uten artium var jeg klar for høsten 1976 og forberedende. Jeg kunne ikke tro min lykke. At Gyldendal med kort mellomrom returnerte både romanen min, «Blomster ved graven», og diktsamlingen «Natten, mørket og stjernene – en bønn om håp», prellet av. Den tid den sorg. Nå skulle her studeres. Jeg kjøpte penner og kladdebøker og gjorde meg helt klar.

Diktene jeg skrev, bl.a. i februar 1976, ble lagt i en mappe i kottet i gangen.

Her et:

ERKJENNELSE
noe vakkert om kjærligheten
når tiden går og intet kan klore
alle de lyse himlene fast
familiealbum-smilene
da vi så unge ut
og foreldre var fulle av saft
og bestefars sorte skill var ekte
lydene overlever oss alle
erindringer er så subjektive
at de smerter og blør
aldri får du møte et menneske
som nøyaktig vet hva det snakker om

Og enda et:

NESTE STASJON:
medlidenhet er stasjonen
mellom kjærlighet og lidelse

Den unge Werther på Majorstuen.

I slutten av februar ble ansiktet mitt blåst i pressen. Ja, ikke bare mitt, men hele juryen til Spellemannprisen 1975. Der satt vi rundt bordet, Finn Jor, Ella Arntzen, Øivind Bergh (selveste), Rowland Greenberg og juryens sekretær, uforlignelige Yngvar Holm. Jeg skilte meg ut i flokken. Både blikket og mimikken. Et «fuck this».

Juryen i Spellemannprisen 1975. Her måtte kjøpslås for å sikre Åges første spellemannpris.

Det hadde ikke vært noen festlig opplevelse å kåre årets norske plater. Jeg ble sett på som en junior, en som burde være glad for at han fikk sitte i en jury sammen med så flotte, ærverdige kulturpersonligheter. Hva hadde vel jeg å vise til. De jekket meg ned, og det var vanskelig å komme til orde og ikke minst bli hørt.

Det var mange kategorier, og jeg skjønte fort at jeg måtte innskrenke meg om jeg i det hele tatt skulle kunne gjøre noen nytte. Jeg engasjerte meg innledningsvis i kategoriene årets vokalist (popavdelingen, liksom), årets viseplate og årets pop/rock-plate. Jeg kranglet umiddelbart på meg Øivind Bergh ved å foreslå at pop/rock var for vidt og at vi måtte ha to seksjoner til disse platene. Forslaget falt på stengrunn. Det kom ikke på tale.

Fra TV-sendingen. Da Åge tro til med «Æ e trønder, æ», fikk Øivind Bergh veldig sinte øyne. Og de så på meg. Lenge.

Den eneste som snakket hyggelig til meg da, var Yngvar Holm. Men han snakket jo hyggelig til alle. Dessuten var han menig, juryens sekretær.

Jeg regnet Prudence som en sikker vinner, men oppdaget til min overraskelse at det ikke vant gehør i panelet. Det var faktisk ingen som syntes «Takk te dokk» utpekte seg som en klar vinner.

Jeg ble nødt til å kjøpslå, og antyde kabinettspørsmål. Ingen ønsket drama. Jurymedlem går i protest! var ikke overskriften de ønsket seg.

Så ble kompromisset: Jeg måtte avstå fra innblanding i vise- og vokalist-seksjonene. Jazz og slike ting var selvfølgelig også adgang forbudt. Så hvis juryen fikk viljen sin på en hyggelig og kollegial måte – uten min motstand, kunne jeg få styre pop/rock-avdelingen helt for meg selv. Så høyt i kurs sto rocken for landets kulturelite.

Stridens eple. Prudence syntes de burde fått prisen før. Kan være enig i at «Drunk And Happy» fortjente å vinne i 1974. Men da var ikke jeg i juryen. Så Stiftelsen stakk av med seieren.

Og slik gikk det til at Prudence ble tildelt Spellemannprisen 1975, med Folque på sølvplass. Og som en intern finger til hele greia, som vel de færreste oppfattet, plasserte jeg et diverse artister-samlealbum med opptak fra 60- og tidlig 70-tall, som den tredje kandidaten til det beste av norsk pop/rock i 1975. Det kom noen reaksjoner. Og det ble stilt forsiktige spørsmål. Eh … er ikke det et samlealbum? Ja, men det er godt skrudd sammen, repliserte jeg. Mitt budskap var ganske enkelt: Se til helvete å ta norsk rock alvorlig!

Da Åge tro til i refrenget på «Æ e trønder, æ», ga Øivind Bergh meg et langt og anklagende blikk. Nesten som rektor på Nadderud etter min famøse epistel i skoleavisen tilbake i 1971. Krenket-blikket. Hvordan-kunne-du-gjøre-dette-mot-meg-blikket. Antagelig tilga han meg aldri at jeg slapp det skramlete fantefølget opp på scenen i hans regjeringstid.

Jeg var fornøyd.

Mer fra TV-sendingen. Jeg hadde gredd meg (litt) og brød meg ikke om at Kjell Bækkelund satt rett bak meg.

Men ble utrolig skuffet av Åges reaksjon da jeg traff ham og bandet på festen etterpå. De trodde antagelig at jeg hadde sittet i den juryen siden prisen ble stiftet i 1972. Prudence hadde hatt ny LP ute hvert eneste år, ignorert hver gang, prisen gikk i stedet til Popol Vuh, Saft og i 1974 til visegruppen Stiftelsen.

Jeg hadde jo ingen ting med de utdelingene å gjøre, så kritikken var mildt sagt urimelig. Men det var så sårt for dem, de måtte ha noen å ta det ut på. Årets pris føltes vel som et overbærende klapp på skulderen. I seneste laget også, da bandet egentlig var oppløst. Jeg kunne ikke avsløre hvor vanskelig det hadde vært å gi dem den fordømte prisen, det ville bare gjort vondt verre.

Det var jo noe poetisk over det også, da, at gruppens svanesang ble belønnet med en Spellemannpris, en bransjens takk te dokk.

Åge var aldri så sur på meg igjen. Bortsett fra den gangen jeg ville rette på «Lys og varme» da han ga meg en eksklusiv forhåndslytt i Nidaros studio.

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.