Man holder pusten mens israelske gisler løper spissrotgang mellom skrikende arabiske terrorister som forsøker å ta livet av dem før de når frem til Røde Kors-bilen som skal føre dem til frihet. De groteske scenene fra Gaza-stripen som norske medier holder skjult for folk, forteller en velkjent historie som norske hovedstrømsmedier i årevis har fortiet: Det finnes ikke antydning til menneskelighet blant terrorister. Deres ondskap er selve fundamentet under deres eksistens. Det er ingen forskjell på dem om de opererer i Gaza eller de vil eliminere «sionister» i Norge. Terroristene og deres organisasjoner har ikke forpliktet seg til å etterleve folkerettens regler for krigføring eller humanitærrettens bestemmelser om behandling av fanger.
Gisseltaking som virkemiddel og våpen i krig er eksplisitt og uttrykkelig forbudt i folkeretten. Det viser seg ikke mulig å hindre at utpressing ved hjelp av gisseltaking er i ferd med å bli en omseggripende praksis blant terrororganisasjoner. Men terroristene som tar gisler for utpressingsformål, er dessverre ikke uten forbilder blant statsmakter og organisasjoner som er forpliktet, eller burde se seg forpliktet, av humanitærrettens klare bestemmelser på dette området.
Statsautorisert og FN-sanksjonert gisseltaking i stort omfang er nemlig ikke så fjerntliggende og uvanlig som mange tror. Det mest nærliggende og iøynefallende eksempel på politisk akseptert gisseltaking finner vi i FN-organisasjonen UNRWA. Vi tenker da ikke bare på den aktive rollen UNRWA har hatt i forbindelse med innsamling og underbringelse til tortur og drap blant mer enn 200 israelske gisler 7. oktober 2023. UNRWAs rolle som organisator og administrator for FNs utpressing av staten Israel ved å holde hundretusener, og i dag millioner, av arabere som politiske gisler, begynte allerede i 1949, da FN vedtok å opprette UNRWA, offisielt som et nødhjelpsorgan spesifikt rettet mot palestinsk-arabiske flyktninger etter den arabiske angrepskrigen mot Israel i 1948–49.
Et særtrekk ved UNRWA som flyktningorganisasjon er dens definisjon av en flyktning som sier at palestinske flyktninger er «personer hvis vanlige bosted var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948 og som mistet både hjem og levebrød som resultat av konflikten i 1948.» Slik måtte definisjonen bli for at disse menneskene skulle kunne gis en slags tilknytning til dette landet som de færreste hadde langvarig hjemstavn i.
Det var aldri araberstatenes hensikt å repatriere arabiske flyktninger slik Israel hadde tatt imot nærmere en million jødiske flyktninger som på samme tid var drevet ut av arabiske land. I virkeligheten ble de arabiske flyktningene med FNs hjelp fanget i en uløselig konflikt som raskt ga dem en reell status som politiske gisler. Det var araberstatenes krav at de skulle bli værende i leirene for FNs regning, om nødvendig i generasjoner, til den jødiske staten var overvunnet og de kunne vende tilbake til det landet deres forfedre en gang hadde oppholdt seg i som fremmedarbeidere. I dag teller deres etterkommere nærmere 6 millioner mennesker, en hurtig voksende folkegruppe som ingen ønsker å repatriere. De er derfor låst i rollen som gisler for FNs og araberstatenes politikk for å undergrave den jødiske statens eksistensmulighet.
Dette er et problem som du ikke finner omtalt, verken i den norske regjeringens redegjørelser for sin Midtøsten-politikk eller i noen av statens medier. Det er en fortiet tragedie som det fremdeles er tabu å snakke om. Problemet har vokst seg så stort at FN og de medskyldige nasjonale myndighetene ikke er i stand til å behandle det på annen måte enn ved å legge hele skylden for dette eksemplet på sine forbrytelser mot menneskeheten på Israel. Vi ser i deres behandling av FNs nå mer enn seks millioner gisler en dobbeltmoral som bare kan sammenliknes med Tyrkias fortiede folkemord på det armenske folk.
Norske og andre vestlige myndigheter er grepet av frykt. Vi ser det i den krampaktige fornektelsen av den humanitære katastrofens opphav, deres egen aktive medvirkning til å skape den, og i deres panikkartede tiltak for å tilsløre problemet ved å bevilge enda mer penger til en organisasjon som for alle praktiske humanitære formål har sluttet å fungere i Israels nærområde. Det er bare terrorismen igjen å bevilge penger til. Det bevilges til slike formål som om statskassen er utømmelig.
Det finnes mennesker, også blant politikerne som er i ferd med å oppdage hva de har vært med på gjennom årtier, og som innser at de nå må forsøke å rette opp det inntrykket de har skapt av seg selv. Blant stortingsrepresentanter er det tatt initiativ til å åpne en nettside for den lille, men likevel ganske modige gruppen av Israels venner som ennå eksisterer blant norske politikere. Det var på høy tid at det skjedde, og de har mye å rette opp av dårlige inntrykk. Vi setter vårt håp til at dette kanskje vil bety en endelig avskaffelse av den vedvarende enstemmigheten vi har sett i alle Stortingets behandlinger av statsbudsjetter som har vært preget av åpenlyse og rause bevilgninger til både terrorisme, antisemittiske FN-organer og humanitært kamuflert gisselpolitikk. Ellers har vi også Facebook-siden til Israels venner i Norge, hvor tusener holdes orientert med sann informasjon.
Av Per Antonsen
Hans Rustads bok om Trump ventes fra trykkeriet den første uken i februar.
