Sylvi Listhaug i debatt med Trygve Slagsvold Vedum under Arendalsuka 17. august 2023. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Det begynte med at Fremskrittspartiet skiftet holdning og strategi i energipolitikken (Acer). Dermed snudde de opp ned på partiets forhold til EU, og det kulminerte med Senterpartiets avgang fra regjeringen i protest mot Arbeiderpartiets forsøk på å presse Norge inn i «Store Acer» (EUs energipakke fire).

Under det kommende stortingsvalget vil det neppe være mulig å stemme frem noen flertallsalternativer, ikke en gang med støttepartier utenfor regjeringen, med mindre Ap går i regjering med arvefienden Høyre. Og selv om partiene er enig og kliss like i de fleste store saker, foruten visse nyanser i skattepolitikken, vil vi ikke få se et slikt politisk ekteskap. Tung historikk, da disse partiene var hovedfiender, og Ap’s nære forhold til fagbevegelsen, er bare to punkter som setter bom for regjeringssamarbeid dem imellom.

FrP – til å stole på?

Men la oss ta en titt på alternativene som foreligger: Nøkkelen til resonnementet er at FrP står på sitt nei til EUs energipolitikk. Kan velgerne stole på det? Og vil Høyre gå i regjering med FrP når partiet pådrar en H-regjering eksakt det samme problemet som Ap fikk med Sp?

Det vil tiden vise, men FrP har lovet å gå til valg på å arbeide for å frikoble Norges vannkraft og energi og øvrige naturressurser fra EUs jerngrep, noe som betyr et farvel med Acer og mye av «det grønne skiftet».

Nå er dette litt lettere sagt enn gjort, selv om vi i denne omgang unngikk å bli bundet til de fem siste direktivene i energipakke fire, «Store-Acer». Vi er inne i Acer uansett, bare ikke fullt så fast bundet til masten, for staten subsidierer forbrukerne/velgerne unna de verste utslag av Acers markedsregler, og flater dermed ut strømprisen og skjermer publikum (og formodentlig næringsliv og industri) fra de voldsomme svingningene.

Men vi er fremdeles inne i Acer- og EUs energigrep, ikke tro noe annet.

Høyre/V?

Hvis Høyre ikke kan regjere med FrP etter den politiske avgrunnen som har vokst frem i synet på EU den senere tid, har Høyre bare to potensielle samarbeidspartnere igjen: V og MDG.

Kristelig Folkeparti vil gi Høyre det samme EU-problemet, da KrF er motstander av Acer og EUs sentralstyrte, totalitære energipakker. Og da MDG neppe når over sperregrensen og med det forbehold bare får et såkalt geo-mandat i Oslo, er det svært lite å hente her.

Til sammen kan Venstre og Høyre kanskje få opptil 28–30 prosent av stemmene, vel å merke på en meget god dag. Mer realistisk er et valgresultat på 25–26 prosent. Holder dét? Neppe.

Ap – over og ut

Ap på sin side har ikke andre å spille på enn SV og RV etter skilsmissen med Sp. Og disse partiene har med noen nyanser om lag det samme synet som Sp på Norges forhold til EU. RV vil, som Sp, også ut av EØS, noe store deler av SV også vil. Så disse kan i høyden bare være såkalte støttepartier fra sak til sak.

Hva står Ap igjen med da? Med meningsmålinger helt nede i 16–17 prosent ser det slett ikke bra ut, det går tvert imot mot partiets dårligste valg på langt over hundre år, og da nærmer vi oss partiets oppstartsfase under den industrielle revolusjon. Et valgresultat på pluss/minus 20–24 prosent skaper ingen regjering slik partimiksen er nå.

Hva med FrP og Sp?

Hva så med Sp? Høyre vil ikke ta i partiet med ildtang, og vice versa. Historisk sett har ikke Sp kunnet fordra FrP, selv om de unektelig har kommet et syvmilssteg nærmere hverandre etter FrPs snuoperasjon i EU-politikken og Sp’s avgang fra regjeringen sist uke. Dette til tross: Deres kvasse front i landsbrukspolitikken vanskeliggjør et samarbeid.

Synd, egentlig, for partiene er begge folkelige, har store profiler og kan antas å være til for velgerne og folkets skyld, ikke for partienes egen del alene, slik tilfellet er blitt med Ap. Samtidig blåser vinden deres vei: EUs energipolitikk og det grumsete «grønne skiftet» er for lengst avslørt som et finurlig uttenkt og sinnrikt bedrageri, noe FrP og Sp er skjønt enige om.

Med Norgesdemokratene på laget – dersom de er villig til å gå i felles liste med Konservativt – vil det trolig gi mandat, slik de politiske vinder blåser denne våren og formodentlig over sommeren. FrP kan få opptil 23–25 prosent ved et godt valg, og et fristilt EU-fiendtlig Sp kan fort få 10. Og så får vi se, da, om KrF vil være med på et slikt prosjekt; det synes ennå å være i det blå.

Ap kløvde Norge

Med andre ord: Foran kommende valg finnes det strengt tatt ingen flertallsmuligheter.

Det har svindelen «det grønne skiftet» og de følgende steile fronter sørget for, godt hjulpet av et Ap som har kløvd Norge i to i sin iver etter å sleike EU-duksene oppetter ryggen og gi fra seg råderetten over vannkraften og diverse naturressurser i samme slengen.

«Sett Norge først»

Det nærmeste alternativet er i skrivende stund en Høyre/V-regjering, tett fulgt av det tilsynelatende urealistiske FrP/Sp. Hmmm.

Noe forteller meg, bare en fornemmelse, kanskje, en «hønsj», at det siste alternativet får flest stemmer. For de to står nemlig sammen om enda en sak: «Sett Norge først!» kan vi kalle den saken – den største av dem alle. Kanskje dette slagordet kan forløse og forene gode krefter.

Og kan de få hanket med seg «andre», som INP og Konservativt og Norgesdemokratene ved felles listesamarbeid, er det enda mer å hente. De to sistnevnte bør i alle fall kunne forene sine krefter. Får håpe at «andre» ved de nevnte partier ser muligheten til plutselig å bety noe i norsk politikk. De har nemlig en gyllen sjanse.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!