Det er noe veldig råttent blant de venstreradikale i kongerike Norge.

– Noen vil helt sikkert reagere sterkt på at jeg bestilte et minneord fra koranbrenneren og anti-islamisten Lars Thorsen. Men da jeg leste at koranbrenneren og anti-islamisten Salwan Momika var blitt skutt og drept i Sverige, falt det meg helt naturlig å spørre, skriver Danby Choi på sin Facebook-side.

Sterke reaksjoner fikk han, og kanskje den mest fordømmende kom fra Norges første internasjonale terrorist, Lars Gule.

Nei, Lars Gule, vi ville ikke invitert lederen for Nordiska Motståndsrörelsen til å skrive en minnetale over en kjent nynazist i Norden.

For det første støtter vi ikke nynazister som har som mål å gjeninnføre den nazistiske ideologien, og for det andre er det langt flere radikale islamister og deres venstreorienterte støttespillere i Norden til at vi bekymrer os nevneverdig seg for noen få nynazister.

De fleste av dem hater forresten jøder like sterkt som nazistene gjorde.

SIAN-aktivister risikerer sine liv og sitt omdømme

Med sin tirade på Danby Chois FB-post er det åpenbart at Lars Gule støtter radikale islamister mer enn de modige menn og kvinner som risikerer sine liv og sitt omdømme for å sette søkelyset på inntoget av radikal islam i våre land.

Salwan Momika var en av dem, og det samme er Lars Thorsen og mennene og kvinnene i SIAN, som er mer forhatt på venstresiden i Norge enn noen islamistisk terrorist.

– Sammenligningen er mer enn relevant, skriver Lars Gule videre. – Men du har kanskje ikke hørt Thorsen spy ut rasisme på demonstrasjonene, både før og etter at han brenner koraner.

Egentlig ikke. Alt vi hører, er at Lars Thorsen forteller den harde sannhet om islam. En sannhet som den islam-elskende venstresiden i Norge ikke vil høre.

Men det vi derimot husker, er Gules handlinger for mange år siden, som resulterte i at han ble stemplet som Norges første internasjonale terrorist.

Etter å ha blitt arrestert for terror-relaterte anklager og sluppet unna med det, ville enhver normal person med samvittighet avstått fra å fortelle andre hva som er rett og galt, og ikke trodd at de bestemmer over den offentlige diskursen.

Men ingenting er normalt med Lars Gule og venstresiden i Norge.

Lars Gule angrer ikke sin fortid

Han har siden vist sitt jødehat og blitt ansett som en ekspert på Midtøsten, og er blitt hyppig brukt av media. Det er en grunn til at Torkel Brekke nevner Lars Gule som eksempel på antisemittisme i sin nye bok «Ingen er uskyldig – Antisemittisme på venstresida».

Det er verdt å nevne at Lars Gule er én av en rekke nordmenn som er oppført på en «no fly»-liste utarbeidet av amerikanske myndigheter. Så vidt vi vet, står ikke Lars Thorsen på den listen.

Salwan Momika må huskes for det viktige arbeidet han gjorde, skriver Lars Thorsen i minneordet på Subjekt:

Jeg snakket med Salwan Momika i forbindelse med hans asylsøknad til Norge for under et år siden. Kanskje kunne han levd et tryggere liv her, men i stedet ble han møtt med pågripelse, skriver Lars Thorsen.

Det er bakvendtlandet Norge i et nøtteskall. Lars Gule ble aldri møtt med noen alvorlige konsekvenser etter sin terrorvirksomhet.

Nettavisen fortalte Gules historie for noen år siden, men bagatelliserer den som en dum ting gjort i en manns ungdom.

–⁠ Vet ikke om jeg hadde gjennomført bombeaksjonen, sa Gule til VG  i 2018. Han angrer ikke på sin fortid, forteller han avisen.

Det er alt vi trenger å vite. Det er noe veldig råttent blant de venstreradikale i kongerike Norge.

Lars Gules reise til Libanon og fengselsdom

Her følger et sammendrag av Gules historie funnet på Wikipedia, for dem som måtte være interessert.

I januar 1977 startet Gule en reise fra Norge som var ment å ta ham gjennom store deler av Midtøsten. I første omgang var målet Libanon, hvor de fleste trodde situasjonen var i ferd med å normalisere seg etter halvannet år med borgerkrig.

Gule hadde sympati for palestinernes sak og engasjerte seg i organisasjonen Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Han har i ettertid avvist intensjonen om å delta i terrorisme og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk».

Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, skal DFLP ha bedt Gule om å gjennomføre en aksjon i Israel, tenkt gjennomført i begynnelsen av juni 1977, som markering av tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat.

Gule har forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Han avviste disse målene, da han var skeptisk til det som kunne anses som en ren terrorhandling.

«Mistenkte hadde gjort det kjent for sine oppdragsgivere at han ikke ønsket å ta menneskeliv. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral», sa han senere til norsk politi. Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon.

Gule måtte selv velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel. Fordi det ikke var mulig å reise direkte fra Libanon til Israel, skulle Gule reise hjem til Norge hvor han også skulle anskaffe et nytt pass, før han reiste videre til Israel etter noen uker. Han fikk en flybillett til Europa og 1300 US dollar fra DFLP, til dekning av øvrige reiseutgifter.

Khaled Nazzal, den ansvarlige for Ma’alot-massakren, var Gule sin føringsoffiser. Massakren var et palestinsk terrorangrep som fant sted 14.–15. mai 1974. 115 israelere ble tatt som gissel, hovedsakelig skolebarn, og endte med at 25 gisler og seks andre sivile ble drept.

Da Gule den 6. mai skulle forlate Libanon med kurs for Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut cirka 750 gram av sprengstoffet semtex skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten, og etter avhør hvor også tortur ble benyttet, tilsto han sitt samarbeid med DFLP.

Gule har forklart at torturen blant annet omfattet slag under fotsålene og trusler om likvidering. Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også inneholdt fenghetter og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.

Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen» (sprengstoff). Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet.

Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977. Da Gule ble løslatt fra libanesisk fengsel og kom tilbake til Norge i november 1977, ble han avhørt av norsk politi.

Påtalemyndighetene reagerte senere med en påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel.

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her. 

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!