Tilhengere av Donald Trump under et valgkampmøte i Warren, Michigan, den 1. november 2024. Foto: Julia Demaree Nikhinson / AP / NTB.
Europa sitter lammet i en selvforskyldt maktesløshet. Stagnasjonen har for lengst inntrådt. Vi kan ikke lenger forsvare oss militært. Og mens kontinentet boltrer seg i fine ord om grønnere og teknologiske vidundere, kan det ikke engang sørge for stabil og billig strøm til innbyggerne.
I det teknologiske kappløpet er Europa blitt en statist. Trump har nettopp undertegnet en avtale verdt 500 milliarder dollar med de største teknologiselskapene. Mens USA og Kina dominerer fremtidens industrier, sitter europeerne selvtilfredse i sine regulatoriske tårn og utsteder direktiver til selskaper de ikke har klart å skape selv. Bare fire av verdens 50 største teknologiselskaper er europeiske – en ynkelig statistikk for et kontinent som en gang var sentrum for innovasjon.
I tillegg kommer sensur og innskrenkning av ytringsfriheten. Manglende evne til å bygge Fort Europa og sikre grensene mot afrikansk og arabisk masseinnvandring.
Som verdensfjerne idealister klamrer europeerne seg til utdaterte konvensjoner og luftige prinsipper, mens resten av verden spiller maktpolitikkens brutale sjakkspill.
Europas selvpåførte sanksjoner mot Russland har vært en bumerang som har sendt kontinentets største økonomier – Tyskland og Frankrike – ut i politisk kaos. Som en dekadent romersk aristokrat har Europa prioritert velferd fremfor sikkerhet, og erstattet handlekraft med tomme gester.
Nå sitter det en gang så mektige kontinentet igjen som en maktesløs gammel mann som må trygle om hjelp fra de amerikanske lederne det tidligere foraktet. Dette er den bitre prisen for flere tiår med selvbedrag og virkelighetsfjernhet.
Et konservativt stemningsskifte kan bryte stagnasjonen
Det er behov for en vei ut av stagnasjonen. Den konservative vendingen i USA kan være en mulighet.
I USA ser vi nå en mer konsekvent tilnærming til grensekontroll og bekjempelse av organisert kriminalitet, der karteller blir kategorisert som terrorgrupper. Samtidig styrkes ytringsfriheten. Dette har blant annet ført til at viktige saker om pakistanske gjenger som voldtar tusenvis av jenter, slik det skjedde i Storbritannia, har blitt avdekket. Elon Musk har brakt denne forferdelige saken tilbake til X og presset den britiske statsministeren til å undersøke den til bunns.
Særlig bemerkelsesverdig er oppgjøret med den såkalte woke-kulturen, som har vist seg å være mer vidtrekkende enn bare minoritetsrettigheter. Som Frederik Stjernfelt påpeker, manifesterer denne kulturen seg gjennom systematisk sensur, trusler mot meningsmotstandere, diskriminering i ansettelsesprosesser og organisert trakassering på sosiale medier.
Det er særlig universitetenes DEI-programmer (Diversity, Equity, Inclusion) som illustrerer problemet. Disse programmene har utviklet seg til kontrollmekanismer som krever politiske lojalitetserklæringer ved ansettelser og overvåker de ansattes holdninger. Paradoksalt nok viser studier at disse programmene faktisk reduserer inkluderingen og øker trakasseringen blant studentene.
Utviklingen i USA tyder på at en tilbakevending til meritokratiske prinsipper og akademisk frihet kan være veien å gå for et Europa som trenger fornyelse.
Muligheten for en konservativ vending i Europa
Hvordan kan det amerikanske stemningsskiftet komme til Europa?
På det praktiske planet kan Europa la seg inspirere av USAs prioriteringer: en tilbakevending til kjernekraft som et supplement til fornybar energi, styrking av det militære forsvaret, beskyttelse av grenser og ytringsfrihet, og bedre vilkår for teknologiselskapene som skal drive framtidig vekst.
Endringene i USA kan også gi ny energi til europeiske bevegelser som ønsker endring. Dette skjer allerede i land som Tyskland og Frankrike. Samtidig kan den endrede dynamikken i sosiale medier, særlig på X-plattformen, bidra til en mer åpen debatt.
Endelig kan et transatlantisk samarbeid mellom amerikanske og europeiske tenketanker og bevegelser bidra til utveksling av ideer og erfaringer.
Mens vi venter på barbarene
En konservativ vending i Europa vil støte mange. De vil sikkert motsette seg det meste som forbindes med de amerikanske «barbarene». Men føler de ikke også stagnasjonen og har et hemmelig ønske om å bryte ut av den?
Konstantinos Kavafis’ dikt «Mens vi venter på barbarene» fra 1904 beskriver en scene i det dekadente Romerriket der befolkningen venter spent på barbarenes ankomst.
Stemningen er preget av forventning og forberedelse: Senatet er inaktivt i påvente av at barbarene skal overta loven. Keiseren sitter ved byporten, klar til å ta imot barbarenes leder med et hederstegn. Embetsmennene er kledd i sine fineste klær og smykker for å imponere barbarene. Og talerne er tause, for man antar at barbarene ikke vil være interessert i retorikk.
Stemningen endrer seg plutselig når natten faller på og barbarene ikke har dukket opp. Nyheten sprer seg om at det ikke finnes noen barbarer lenger. De siste ordene i diktet lyder:
Og nå, hva skal det bli av oss uten barbarene?
Disse menneskene var en slags løsning.
