Øystein Steiro Sr. 
Dekorasjon på en pickup et sted i Hallingdal. Foto: Øystein Steiro Sr.
Kontroll over den norske vannkraften er noe de europeiske stormaktene har ønsket seg lenge. Det er en gammel tysk og engelsk ambisjon.
De prøvde først å rane til seg norske fosser ved forrige århundreskifte. De skjønte allerede da hvilken utømmelig Sareptas krukke den norske vannkraften representerte.
Kloke og fremsynte norske politikere fikk satt en stopper for ransforsøket ved å vedta Hjemfallsretten i 1909 og Konsesjonsloven i 1917. Utlendingene ble sparket ut.
I 1940 prøvde tyskerne på nytt å stjele vannkraften. Det lyktes heller ikke den gangen. Nå gjør de det samme, men bare mer tålmodig og mer sofistikert, ved hjelp av EØS-avtalen, «salamimetoden» og løgnaktige norske politikere.
Grunnlaget for ranet ble lagt med EØS-avtalen i 1994. Den forutsatte at Norge ikke bare aksepterte de 1800 direktivene og rettsaktene den bygget på da, men også all fremtidig lovgivning om EUs indre marked. Vi er nå kommet opp i over 13.000 direktiv og rettsakter.
På energisiden kom EUs tredje energimarkedspakke i 2018, deretter kablene til Tyskland og England i 2021. Og i disse dager første del av ACER 4. Men det slutter ikke der. EU-kommisjonen produserer stadig nytt regelverk.
Og slik fortsetter EUs raid, med Jonas og Ernas hjelp, for å få tak i det de ikke klarte for 120 år siden: kontrollen over den grønne, billige og endeløst fornybare norske vannkraften.
Norske husholdninger sitter igjen med 10–20 ganger høyere strømpris, og den norske kraftkrevende industrien må klare seg uten det som en gang var dens konkurransefortrinn: billig strøm.
Vinnerne er kraftkundene i EU, utenlandske investeringsfond, norske kraftkommuner og den allestedsnærværende norske staten.
Taperne er norske forbrukere, særlig dem i sør, og nærmere 400.000 arbeidstakere i den kraftkrevende industrien som nå står i fare for å bli oppsagt.
Lure Erna sitter stille i båten og lar Jonas ta EU-støyten. Feige Sylvi innrømmer feilen de gjorde da FrP banket ACER 3 igjennom, men hun vil ikke forplikte seg til et ultimatum mot ACER 4.
Mens sleske Slagsvold Vedum presses av Sp-grasrota til å stå på krava for ikke å komme under sperregrensen, er listen over løgner som Jonas Gahr Støre og Terje Aasland lirer av seg for å få det hele lurt på plass, endeløs:
Støre la skylden for strømpriskrisen på Putin og på tørrår. Begge deler er bare tull. Reduserte gassleveranser fra Russland virket inn, men energikrisen i Europa skyldes først og fremst saneringen av Europas egne kjernekraftverk. De økte strømprisene i Norge skyldes ene og alene kablene til Tyskland og England. De koplet Sør-Norge opp mot de dyreste prisområdene i Europa, som i perioder har gitt priser helt opp mot 13 kr/kWt til tross for fulle vannmagasiner. Og det var ikke tørrår verken i 2021 eller 2022 eller siden.
Påstanden om tørrår er ren skremselspropaganda. Det var tørrår i 1931 og lite vannføring i 2002, men det har knapt vært noe problem. Det ble tidligere greit håndtert gjennom den begrensede strømutvekslingen med Sverige og Finland, og kortvarig redusert drift i den kraftkrevende industrien.
Og Statnetts påstand om at den kraftkrevende industrien trenger 10–15 TWh mer kraft, er også bare tull.
Industriens etterspørsel etter kraft har vært stabil de siste tiårene. Den kommer garantert ikke til å øke under det nye volatile regimet med høye priser. Kraftindustriens etterspørsel etter strøm kommer snarere til å bli sterkt redusert under det nye prisregimet. Om den kraftintensive industrien, som nå har mistet sitt konkurransefortrinn, må legges ned, vil vi i verste fall sitte igjen med 400.000 tapte arbeidsplasser og 35,9 TWt overskuddskraft vi ikke har bruk for.
Statnetts prognoser for økt kraftetterspørsel har bommet de siste fire årene og har konsekvent overestimert behovet.
Det er åpenbart at Statnett opptrer som en politisk aktør med en klar egeninteresse av å hausse opp kraftutvekslingen med utlandet. Statnett må tåle karakteristikken som en av det politiske løgnaslagets fremste premissleverandører.
Og Jonas og Ernas visjoner om at det forventes en vekst i kraftbehovet på 15–25 TWh fra ny «grønn» industri uten finansielt bærekraftige forretningsmodeller, er allerede i ferd med å slå sprekker.
Batterifabrikker og vindmølleprosjekt går konkurs eller bli skrinlagt, det ene etter det andre, til tross for milliardsubsidier av skattebetalernes penger, som forsvinner rett i dass eller i lommene til investorer og ledelsen i de mislykkede selskapene i den «grønne» industrien.
Det samme gjelder galskapen med elektrifiseringen av sokkelen. Det koster norske skattebetalere minst 50 milliarder kroner. Det vil pynte på Norges klimaregnskap, men ikke ha noen påvirkning på det globale klimaet. Den samme gassen blir bare forbrent noen mil lenger sør på fastlandet i Europa, i stedet for på den norske sokkelen.
Som en følge av vannkraften er det norske klimaregnskapet det mest miljøvennlige i OECD, til tross for at Erna sørget for at vi heller ikke tok den positive effekten av den norske skogen med i CO2-regnskapet. Det siste var også en løgnaktig tilsnikelse som har bidratt til å underminere norske interesser.
Og hvordan JA-siden får selvmotsigelsen mellom på den ene siden å hevde at ACER 4-direktivene er helt ubetydelige, samtidig som de er helt avgjørende for norsk sikkerhet, er vanskelig å skjønne?! Det er selvsagt også bare ren skremselspropaganda.
Det er ingen grunn til at Norge skal stå med lua i hånda og frykte sanksjoner fra EU. Norge har alle de strategiske råvarene EU mangler. Vi har de beste forhandlingskortene i verden. Og de er bare blitt ytterligere styrket som en følge av EUs selvskadende energi- og klimapolitikk, samt krigen i Ukraina.
Saken er den at de tre direktivene i ACER-pakke 4 vil påføre norske skattebetalere enorme merkostnader og store ulemper. Husstandene kan vente millionbeløp i ekstra isoleringskostnader, og de som i dag fyrer med ved, kan trolig vinke farvel til vedovnen. Norges Bank har beregnet merkostnadene for norske husstander til 550 milliarder kroner. Det er ikke akkurat ubetydelige beløp vi snakker om!
Det er på tide at dette synker inn!
EU er et frihandelsområde for dem som er innenfor, og en tollunion mot dem som er utenfor.
Norge er en råvareproduserende økonomi, mens EU-landene mangler nesten alt av råvarer og stort sett bare produserer ferdigvarer. Det innebærer at Norge og EU i stor grad har motstridende handelsinteresser. EUs indre marked er et marked på EUs premisser, som i stor grad går på bekostning av norske interesser. Det er liten grunn til at Norge skal gi bort sine komparative og naturgitte fortrinn som råvareprodusent til EU. Det er på tide at de 169 forstår dét!
Det er på tide at det også synker inn at Norge allerede er verdensledende på «grønn omstilling» blant i-landene. Det er vi fordi mesteparten av vårt energiforbruk er basert på fornybar vannkraft. 75 % av norsk energiforbruk er allerede grønt, mot bare 25 % i EU. Hadde vi tatt med den norske skogen i CO2-regnestykket, ville forspranget vårt vært enda større.
Å pålegge Norge de samme prosentvise utslippsreduksjonene som øvrige i-land, er følgelig både urimelig og nok et eksempel på grønn galskap. Og å pålegge i-landene utslippsreduksjoner, mens BRICS-landene og u-landene øker sine utslipp, er like avsindig. Det fører ingen steds hen, i alle fall ikke til bedre klima, i den grad CO2-reduksjoner har noen påvirkning på klimaet.
Om sunn fornuft hadde styrt norsk utenrikspolitikk, ville norske politikere motstått presset fra EU på energisiden og følge USA i klimapolitikken og melde Norge ut av Paris-avtalen.
I stedet for å argumentere for felles faste utslippsnivåer og -mål gjeldende for alle land, i-land som u-land, legger vi oss paddeflate for EU og FN, uten noen fornuftig begrunnelse, verken ut fra våre nasjonale interesser eller fra et globalt miljøperspektiv.
I første omgang bør vi bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. «Den er til for å brukes», sa jo Gro så flott for å døyve EU-motstanden da hun og Jonas lurte Norge inn i EU via bakdøra i 1994, uten noen folkeavstemning.
Etter drøyt 13.000 EU-direktiver og rettsakter har vi kun brukt reservasjonsretten én gang, i 2011, i forbindelse med det 3. postdirektivet. Stoltenberg-regjeringen reserverte seg etter påtrykk fra LO, men reservasjonen ble umiddelbart etterpå opphevet av Solberg-regjeringen. Nå er Støres plan å gjennomføre EUs 4. energipakke med eller uten Senterpartiets hjelp. Høyre og et troløst FrP står klar til å bistå med å få pakken tvunget igjennom dersom det ender med regjeringskrise.
Til tross for to folkeavstemninger som sa NEI til EU, lurte de oss med EØS-avtalen i 1994. Og de lurte oss i 2021, da de sa at kablene bare ville innebære fordeler og ikke ville føre til høyere strømpriser.
Det skal ikke mye til for å forstå at de prøver å lure oss på nytt når de sier at EUs 4. energimarkedspakke er ubetydelig og ikke vil påvirke norske husstander negativt!
Øystein Steiro sr.
Vaktmester
Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.
