Hans Rustad 
Foto av Donald Trump i Det ovale kontor: Evan Vucci / AP / NTB. Omslag til Hans Rustads nye bok: Document.
Donald Trump er en studie i politisk endring og medienes manglende evne til å forstå sin egen samtid. I USA har tyngdepunktet forskjøvet seg: De liberale mediene har ikke lenger overtaket. De tapte så det suste 5. november og er i like stor villrede som Demokratene. Det skjer et skifte i amerikansk politikk som setter varige spor. I Norge slåss venstresiden og mediene om definisjonsretten. De tror de kan påvirke utviklingen ved å svartmale Trump. I virkeligheten graver de sin egen grav.
Det er en sammenheng mellom Schibsted Medias nedbemanning og den totale mangel på forståelse for at det amerikanske folk valgte Donald J. Trump. Det har ikke gått opp for mediene at det var amerikanerne som snakket. Fritjof Jacobsen i Dagens Næringsliv kaller det «flertallsdiktatur».
Når folket velger noe annet enn det mediene anbefaler, er de udemokratiske. Neste skritt er at de må reddes fra seg selv. Derfor snakkes det på ramme alvor om at medienes krise er et tegn på demokratiets krise. Tenk om det er motsatt? Tenk om det er et sunnhetstegn at velgerne ikke hører på liberale medier som avviser de verdier mediene og venstresiden står for?
Mediene tør ikke en gang utforske verdikonflikten. De later som om den ikke eksisterer og tror de kan overvinne den ved å svartmale Trump og Musk med betegnelser som «ytre høyre».
Europeerne er i ferd med å bli akterutseilt av historien. Trump leder en fornyelse av Amerika som kommer til å sette avtrykk over hele verden.
Det moralske universet Espen Barth Eide står for, er i ferd med å kollapse. Trump handler så fort at de ikke rekker å summe seg. Barth Eide og UNRWA-sjef Lazzarini snakker som om de har makt å sette bak fordømmelsen av Israel.
Stalin spurte en gang: Hvor mange divisjoner har Vatikanstaten? Det samme kan man si om FN-systemet og folkeretten. Eller om Vest-Europa.
Keir Starmer ville sende fredsbevarende soldater til Ukraina. En pensjonert general turde si at Storbritannia ikke har annet enn en symbolsk styrke. De har slanket hæren til et minimum. Likevel agerer EU som om de hadde makt å sette bak ordene.
Danmark er fortørnet og provosert over Trumps utspill om Grønland. Men en gjennomgang Jyllands-Posten har foretatt, viser at Danmark ikke har snev av evne til å kunne forsvare verdens største øy. En hundeslede med 12 mann og 35 år gamle krigsskip. Grønland er i et stort sikkerhetspolitisk vakuum, og et vakuum tiltrekker seg aktører som evner å fylle det.
Men dette er det vondt for danskene å innrømme. De har vært vant til at Grønland tilhørte danskene.
Noe av det samme gjelder Svalbard, selv om dimensjonene er små i sammenligning, og øygruppen styres etter en internasjonal traktat. Men troen er felles på at det som har vært, vil bestå.
Europa er preget av mangel på historisk bevissthet. Riker vokser og faller. Europa befinner seg i skyggen av Kina, men later som om det er Trump som er trusselen.
Det er sykt.
Venstresiden er opptatt av å spytte på tech-gigantenes ledere nå når de tilhører Trumps «hoff»; de forstår ikke at det handler om makt og om hvor man velger å legge sine egg. De burde være glad for at disse tech-gigantene velger USA etter å ha flørtet med Kina.
Biden-regimet og Obama valgte Kina, flagget ut industri dit og outsourcet arbeidsplasser. Biden-familien solgte på toppen av det hele ut sitt land for penger, noe norske medier overhodet ikke har villet skrive om.
EU er ikke det første imperiet som går til grunne i sitt eget overmot. Trump er hatet fordi han avslører europeernes svakhet: Han kjenner systemet på hjemmebane: Demokratenes inflasjon, illegale innvandring og høye rente er det samme som EU har drevet med.
Biden drev en slags krisemaksimering som åpnet amerikanernes øyne.
Ute etterlater Biden-regimet seg nok en endeløs krig i Ukraina, og den involverer også Baltikum og Skandinavia. Nordiske politikere og medier burde vært vettskremte over det som foregår: De er brikker i et spill som peker mot tredje verdenskrig. Men i stedet er de takknemlige for å få være på parti med kreftene som ønsker krig.
Dette er så unorsk som det kan få blitt, og folk flest aner ikke at vi er i ferd med å drive inn i en krig med vår store nabo i øst.
Begynnelsen på galskapen var at Trump tok rulletrappen ned i juni 2015 og erklærte sitt kandidatur. Siden har det vært krig.
Document har produsert den første boken om Trump som ser historien fra hans utgangspunkt.
Trump er allerede en historisk person. Han setter sitt preg på en hel epoke. Hvor lang den blir, er uvisst. Men slik det nå ligger an, vil J.D. Vance overta stafettpinnen. Da snakker vi om 12 år med MAGA-politikk.
Da vil USA være varig endret.
Det er små marginer. Natt til lørdag ble Pete Hegseth godkjent som ny forsvarsminister ved hjelp av visepresidentens dobbeltstemme. Mitch McConnell sviktet i siste øyeblikk. Det var en meget stor seier for USA og Vesten. Nå kan gjenreisningen av det amerikanske forsvaret begynne.
Hegseth er norsk, men norske medier og politikere gleder seg ikke, på samme måte som de ikke lenger gleder seg over hva som er best for deres eget land. De har tatt ut abonnement på et helt annet Norge, et land som eksisterer som fantasiprodukt.
Hegseth er the real thing. Nå venter vi bare på at Kash Patel godkjennes som FBI-sjef. Da kan opprydningen begynne.
Det er maktpåliggende at Norge forstår Trump-revolusjonen. Den norske eliten stritter imot, for den tilhører woke-ideologien.
Document har hele tiden gått hele veien, slik Trump har vært ibsensk: Man kan ikke kompromisse med sannheten.
Valget i 2020 ble stjålet. 6. januar var ikke noe Maga-opprør, men en fedsurrection, dvs. et opprør initiert av den dype staten.
Hvis man har bevart evnen til å skille sannhet fra løgn, vil man dra kjensel på hvem som har rett.
Document har forsøkt å holde denne evnen intakt, og vi vil derfor gjerne dele kunnskapen med leserne.
