Caravaggio (1571–1610), «De syv barm­hjert­ig­hets­­handling­er» (gi mat til de sultne, gi drikke til de tørste, kle de nakne, gi husly til hjemløse, besøk de syke, besøk de fengslede, begrav de døde), Pio Monte della Miseri­cordia, Napoli.

²¹ Synd gjør den som forakter sin neste,
salig er den som viser medynk med de fattige.

²² De som tenker ut ondt, farer alltid vill,
de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.

²⁵ Et sannferdig vitne berger liv,
den som farer med løgn, er en sviker.

³¹ Den som undertrykker den svake, håner hans skaper,
den som hjelper den fattige, gir Gud ære.

Ordspråkene 14, 21–22 & 25 & 31

Vi lever i en tid hvor det er vanskelig å forfekte en kristendom som forutsetter en stat som setter grenser og er villig til å bruke makt for å forsvare vår sikkerhet. De som argumenterer for det liberale demokratiet med åpne grenser og normløs lovgivning om samliv og seksualitet, er blitt de gode, og sjelden så vi det så tydelig som under den tradisjonelle gudstjenesten National Cathedral i Washington D.C., der den episkopale biskopen Mariann Budde holdt talen.

Hennes utgangspunkt var behovet for enhet. Hun la til grunn at enhet er en forutsetning for at USAs innbyggere skal leve i et fritt samfunn, og at den enheten forutsetter visse menneskelige kvaliteter.

Disse kvalitetene er etter Buddes mening for det første evnen til å hedre den iboende verdigheten til ethvert menneske. For det andre handler det om ærlighet både i privat samtale og i offentlig diskurs. Hvis vi ikke er villige til å være ærlige, er det ingen vits i å be om enhet, fordi våre handlinger motvirker selve bønnene.

Til slutt pekte biskopen på ydmykhet – som vi alle trenger fordi vi alle er feilbarlige mennesker – og minnet oss om at vi er farligst for oss selv og andre når vi uten tvil blir overbevist om at vi har helt rett og noen andre tar helt feil. For da er vi bare noen få skritt fra å merke oss selv som «de gode menneskene» versus «de dårlige menneskene».

Det er ikke så vanskelig å være enig i disse tre kravene til våre ledere. Problemet er at Mariann Budde koblet dem til de i USA som etter hennes oppfatning frykter politikken til Donald Trump, det vil si homofile, lesbiske og transkjønnede barn i Demokratiske, Republikanske og uavhengige familier, som hun mener frykter for livet.

Men det er ikke bare disse som ifølge Budde frykter Donald Trump. Også ulovlige innvandrere som plukker avlingene våre og rengjør kontorbyggene våre, som arbeider på fjørfefarmer og kjøttpakkerier, som vasker oppvasken etter at vi har spist på restauranter og jobber nattskift på sykehus, frykter for framtiden.

Biskop Mariann Budde holder gudstjeneste etter innsettelsen av Trump i Washington National Cathedral den 21. januar 2025. Foto: Evan Vucci / AP / NTB.

Som vi forstår: Det er etter Buddes mening bare mulig å finne enhet og frihet i et samfunn som bygger på vår tids forståelse av det liberale demokratiet, det vil si der alle grenser forkastes. Det er bare et slikt samfunn som oppfyller kravene til dagens liberale kristendom. De av oss som mener noe annet, er selvgode mennesker som oppfatter oss som ufeilbarlige og uten forståelse for det enkelte menneskets verdighet.

Den vestlige verden befinner seg derfor i en etisk konflikt vi aldri tidligere har opplevd, for biskopen taler på vegne av svært mange av Vestens innbyggere, og de som ønsker å bevare de institusjonene som har lagt grunnlaget for vår frihet, er stort sett i mindretall.

Men det er ikke det liberale demokratiet som har godt i sinne, viser medynk med de fattige og som er opptatt av sannhet. Det liberale demokratiet opphever derimot enhver forståelse av sannhet og relativiserer volden. Ofrene for åpne grenser og en radikal kjønnsteori blir alltid glemt, vi skal i godhetens navn oppfatte det som en kostnad vi i neste­kjærlighet skal akseptere.

Det var altså ikke en politisk tale biskop Mariann Budde holdt, for henne og hennes likesinnede var talen derimot uttrykk for en ekte og solid teologi, og den var ikke bare rettet mot Donald Trump. Talen var et oppgjør med all motstand mot vår tids liberale teologi, og dermed var den også et oppgjør med konservativ politikk.

Utfordringen er at dagens liberale, biskop Budde inkludert, er nødt til å støtte seg til en postmoderne virkelighets­forståelse som i prinsippet opphever all sannhet, samtidig som deres kritikk av Donald Trump og Republikanerne forutsetter at deres egen tro er sann. For hvorfor skal vi ellers høre på henne?

Men det finnes nemlig ingen løgn der det ikke finnes sannhet, og det finnes heller ingen nød å klage over der kjærlighetens Gud ikke finnes. Men kjærligheten forutsetter at Gud er sann, og menneskets verdighet finner du kun hos en hellig skaper som ser på oss med kjærlighet.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken her.