Palestinakomiteen i Oslo og Den Palestinsk-Norske Foreningen arrangerer demonstrasjon på Youngstorget i Oslo den 2. mars 2024. Foto: Rodrigo Freitas / NTB.

Palestinakomiteen mobiliserer for jødefrie soner i Oslo. De kaller det ikke jødefrie soner, men «apart­heid­frie soner», som de i neste omgang definerer som «soner som erklærer seg fri for israelske varer og tjenester». Jeg antar at «israelske» her betyr jødisk-israelske og ikke arabisk-israelske. Hensikten er blant annet å få «Israel til å avslutte sitt apartheid­regime».

For noen år siden oppholdt jeg meg i en kort periode på Vest­bredden og i Israel. Det første jeg la merke til, var skilt som forkynte at områder var stengt for enten jøder eller arabere. Men dette var egentlig mer komplisert enn det så ut til, for det var i praksis unntak, for eksempel for arabiske israelere som ville handle i områder som egentlig var forbudt for israelere. Hadde en jødisk israeler gjort det samme, ville han sann­synlig­vis ha blitt lynsjet.

Vi kan derfor, som Palestina­komiteen, kalle dette en form for apartheid, men det praktiseres fra begge sider, dog kanskje noe mer hardhendt fra palestinsk side.

Men i selve Israel er det annerledes, for her bor det 2,1 millioner israelske arabere med samme rettigheter og plikter som jøder, med ett unntak – arabere har ikke verneplikt i det israelske forsvaret (IDF), men de kan godt verve seg, noe mange arabere faktisk også gjør. Full integrering er det likevel ikke, for de fleste jøder og arabere velger å bosette seg i forskjellige bydeler.

Ikke ulikt Oslo, altså, der arabere stort sett holder seg til visse områder, slik som Grønland. I disse områdene frarådes det å gå med kippa eller å snakke hebraisk, fordi man kan bli overfalt, akkurat som i de arabisk­kontrollerte områdene på Vestbredden. Men dette er altså ikke nok for Palestinakomiteen, for nå vil de ha enda tydeligere grenser, i hele Oslo.

Etter hvert kom jeg i prat med noen palestinske bønder. De fortalte meg at de helst solgte avlingene sine til israelere, fordi de da fikk bedre betalt. Men varene ble i neste omgang pakket og solgt videre til Europa, for så å bli boikottet av Norge etter press fra LO, Palestina­komiteen og norsk venstreside – fordi varene kom fra Israel. Som betyr at Palestina­komiteen boikotter den selvsamme befolkningen som de hevder å støtte.

Palestinakomiteen er klar over dette, men oppfordrer likevel til en generell boikott, fordi det i norske butikk­hyller er vanskelig å se forskjell på varer fra «okkupert palestinsk jord og Israel».

Okkupert? Vel, ja – men Vestbredden og Øst-Jerusalem ble først okkupert av Jordan i 1948, som i neste omgang mistet det til Israel etter seks­dagers­krig­en i 1967. Det samme skjedde med Gaza, som først hadde vært okkupert av Egypt i samme periode. Etter Oslo-avtalen i 1993 fikk deler av Vestbredden en viss form for selvstyre, mens Gaza i praksis har styrt seg selv siden 2005, etter at Israel tvangsflyttet de jødiske innbyggerne derfra.

Men etter internasjonal lov tilhørte egentlig hele området jødene fra 1920, inkludert Jordan.

Så når Palestina­komiteen nå snakker om apartheid, bør de ta en titt på sin egen logo. Her gjengis et kart over den vestlige delen av det opprinnelige Palestina-mandatet (det østlige er dagens Jordan) hvor Israel ikke lenger eksisterer.

Men her er de helt på linje med den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, som sa rett ut at ikke en eneste israeler vil bli tolerert i en fremtidig palestinsk stat, i motsetning altså til Israel selv, som allerede huser 2,1 millioner arabere.

Men hvor mener de at jødene da skal bo? De sier jo bare hvor de ikke skal bo.

En idé kunne jo ha vært å la dem flytte til Norge, men typisk nok velger våre forutseende politikere å rulle ut løperen for erkefienden deres i stedet, med det resultat at de få gjenværende norske jødene nå er i ferd med å emigrere til Israel. Et interessant tanke­eksperiment kunne ha vært hvordan Norge ville ha sett ut i dag dersom alle flyktningene våre hadde vært jøder. Jeg tror det hadde vært et ganske annet land.

Jeg har venner på begge sider av gjerdet i Israel, og de ønsker seg hverken krig eller boikott, bare fred. Men det kan se ut som om norske politikere har tatt parti med de absolutt mest uforsonlige kreftene på palestinsk side, samtidig som de i snart ti år har forsøkt å idiot­forklare dagens politiske ledelse i USA, og USA har alltid en sentral rolle i freds­forhandling­er i Israel.

Dette er ikke akkurat noe sjakktrekk når Norge samtidig profilerer seg som freds­meklere, og heller ikke får vi særlig mange venner i USA og Israel. Men ironisk nok er det Trump som nå får Hamas og Hizbollah til å holde fred, mens utenriks­minister Espen Barth Eides bidrag er å reise til Syria for å spørre om det er noe Norge kan bidra med.

Jeg vil ikke bli overrasket om svaret er penger, slik det alltid er når norske politikere tar på seg diplomat­rollen. Men med dagens politiker­klasse er dette kanskje alt vi har, for kloke hoder har vi i alle fall ikke.

For hvorfor pøser vi milliarder av norske skatte­kroner ut til UNRWA og de palestinske selv­styre­myndig­het­ene i Gaza, som i praksis er Hamas? Hvis vi absolutt skal gi bort så vanvittig mye penger, hvorfor gir vi det ikke da heller til messianske jøder og kristne arabere, som faktisk arbeider for fred mellom israelere og palestinere?

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.