Krisen for gammelmedia forsterkes, og nå er Aftonbladets egen papiravis truet av nedleggelse. Det lover godt at leserne er slitne. Kanskje vi kan se fram til at ekte journalistikk gjenoppstår?

Det går dårlig for svenske gammelmedier, og det går spesielt dårlig for den ikoniske papiravisen Aftonbladet. Faktisk går det så dårlig at eieren, det norske mediekonsernet Schibsted Media, vurderer å legge den ned. De planlagte innsparingene, hvor 350 arbeidsplasser går tapt (tilsvarende 13 prosent av konsernets ansatte), kan være utilstrekkelig når Schibsted må kutte kostnadene med 15 prosent.

– Lønnsomheten for den trykte utgaven av Aftonbladet blir svakere for hvert år, og vi tror at Aftonbladets papiravis er den i vår portefølje som først blir nedlagt. Nøyaktig når dette vil skje, er ikke bestemt, sier Schibsted Media-sjef Siv Juvik Tveitnes i et intervju med Dagens Media.

Men en nedleggelse kan være nær forestående allerede i år, på grunn av sviktende inntekter fra både reklame og abonnement, og et stadig sviktende opplag for papiraviser.

Journalister generelt og Aftonbladets ansatte spesielt skriker selvsagt opp, og advarer mot overtakelse av høyreekstremisme og om demokratiets død dersom nedleggelsesplanen blir en realitet. Men de tar feil.

At Aftonbladet blir avskiltet, er både håpefullt og et sunnhetstegn for Sverige.

Forlatt journalistikk til fordel for propaganda

Aftonbladet har, i likhet med Dagens Nyheter, eksempelvis forlatt den klassiske journalistikken og i stedet valgt å forsøke å fange lesernes oppmerksomhet (og penger) ved å investere i «agendasettende journalistikk» og ved å bli stadig mer radikale i sine lederartikler: De daglige angrepene på Trump er tilbake, sensur anses som viktig for demokratiet, og Sverige er et fullstendig rasistisk helvete. Sosialdemokratisk fanatisme, stadige provokasjoner og direkte krenkelser er blitt avisens kjennetegn, og den politiske sjefredaktøren Anders Lindberg er blitt avisens politiske ansikt utad.

Lindberg, som en av mine bekjente har omtalt som «det mellombeinte trollet» (selv ville jeg naturligvis aldri drømt om å ordlegge meg slik, selv ikke om Anders Lindberg), har også andre arenaer: Han er en hyppig gjest i tv-kanalenes morgenprogrammer og debattprogrammer, og ifølge statistikken twitrer han minst en gang i minuttet.

«God tone» er ikke Lindbergs kjennetegn (når angrepene hans er rettet mot mål med ideologisk hjemsted til høyre for S). Nei, i stedet følger han Annika Strandhälls eksempel og uttrykker seg gjerne raskt, tankeløst og ofte støtende.

En spesialitet for Lindberg og hans kolleger i Aftonbladet det siste tiåret har vært å avsløre mennesker som er fremmedfiendtlige, rasister, islamofobe, fascister og nazister. Da jeg og to prestekolleger startet Facebook-gruppen «Mitt Kors», til støtte for verdens forfulgte kristne sommeren 2016, i en situasjon som var preget av IS-folkemord og islamistiske terrorhandlinger, valgte Aftonbladet å fremstille oss slik:

Illustrasjon publisert i Aftonbladet 29.8.2016.

Lindbergs kollega Åsa Linderborg mente at det var rett og riktig å sidestille oss med nazister. «Mitt kors» ble til «Mitt hakekors», og selv i dag er jeg stemplet som nazist innen Svenska kyrkan, og er underlagt yrkesforbud (til tross for den ekstreme prestemangelen).

Er du blant dem som er blitt kalt «nazist»?

Dødelige kampanje

Men vi ble litt påvirket, sammenlignet med hvordan Aftonbladet behandlet Benny Fredriksson, administrerende direktør i Stockholms Stadsteater. Under MeToo-kampanjen startet Aftonbladet en mediekampanje mot Fredriksson. En av dem som gikk hardest til angrep, var Åsa Linderborg, som i en artikkel beskrev Fredriksson som «en uberegnelig diktator» og «pennalist» som «styrte med frykt og redsel», tvang en skuespiller til å ta abort, og beskyttet menn som trakasserte kvinner seksuelt. Artikkelen ble publisert 6. desember 2017, men er nå fjernet fra nettet (en lagret versjon finner du her). Etter Aftonbladets artikler sa Benny Fredriksson opp sin stilling. Mindre enn tre måneder senere, 17. mars, tok han sitt eget liv.

Da Åsa Linderborg ble dømt for brudd på god journalistisk skikk, beklaget hun, men sa samtidig at det ikke var hennes feil. I et intervju med Svenska Dagbladet hevdet Linderborg at «hun ble revet med» av tidsånden.

«Rasistfascistnazistislamofobe»

En annen som stadig ser ut til å bli revet med av tidsånden, og ikke har noen følelse av personlig ansvar eller dømmekraft, er Anders Lindberg. I den seneste (men neppe siste) overtredelsen klarer Lindberg nok en gang å håne arbeiderklassen han hevder å representere, og Bitte Assarmo diskuterer dette i en tekst på Det Goda Samhället i dag. Les den.

Her kommer vi til konklusjonen og forklaringen på hvorfor Aftonbladet dør på sotteseng: I sitt forsøk på å tiltrekke seg lesere ved å være så skarp, grenseoverskridende og provoserende (eller som S selv kaller det: «modig») som mulig, i stedet lykkes med det motsatte – å avvise leserne. Den tid er for lengst forbi da lesere ble tiltrukket av tekster som håner vanlige svensker med vanlige meninger og stempler dem som rasistfascistnazistislamofobe.

Jo krassere Lindberg & co. ordlegger seg, jo færre vil lytte til det de sier.

Lei av mobbere

Min gjetning er at svenske medieforbrukere er lei av agendasettende mobbere som bruker tiden sin på å presse de (for øyeblikket anbefalt av S) riktige verdiene ned i strupen på leseren fra redaksjonen i Aftonbladets glassinnkapslede elfenbenstårn. Folk er definitivt lei av å betale for dritten som produseres der. Andelen ideologiske masochister ser ut til å være lav i befolkningen.

Hvis – eller når – Schibsteds trykkerier har spyttet ut sitt siste Aftonblad, er det derfor et sunnhetstegn for Sverige, svenske medier og svensk journalistikk. Da har det frie markedet fungert akkurat som det skal, og forbrukerne har brukt sin makt ved å si nei til selvgode mobbere ved tastaturene. Veksten i alternative medier er også et tydelig tegn på at folk lengter tilbake til ekte journalistikk – med nøytral nyhetsreportasje som ledetråd og journalister som gransker makthaverne på vegne av folket, i stedet for – som Aftonbladet – å granske og refse folket på vegne av makthaverne.

«En manns død er en annen manns brød», heter det. Kanskje et farvel med Aftonbladet kan bidra til at den ekte journalistikken vender tilbake?

Aftonbladet ble stiftet 6. desember 1830 av Lars Johan Hierta. Avisen eies 91 prosent av svenske Schibsted Media og 9 prosent av LO, som har rett til å utnevne avisens politiske sjefredaktør. Aftonbladet er blitt karakterisert som «uavhengig sosialdemokratisk» siden tidlig på 1960-tallet. Schibsted har totalt rundt 2800 ansatte i sine virksomheter i Norge, Sverige, Finland og Polen.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.