Etter at myndighetene har tilsidesatt det frie markedet og overtatt næringsutviklingen i Norge gjennom grønn klimapolitikk, har Norge opplevd en voldsom offentlig pengebruk for atter å industrialisere landet – som de samme globalistene avindustrialiserte på 1980- og 90-tallet. Tenk det. «Grønt industriløft» samt kommersialiseringen av vannkrafta vår for å gjøre Norge til «Europas batteri» har skapt et unisont rop om at «Norge trenger mer kraft raskt». Det er hverken sant eller vellykket.

Ser man på tallene, var 2024 et bunnår for ny kraftproduksjon i Norge. Trass i mye fuzz, festtaler og «store visjoner og hårete mål», skjer det nesten ingen ny kraftproduksjon. Støre har arvet denne nye kraftpolitikken fra Erna Solbergs regjering, som har arvet den fra Angela Merkel i Tyskland, for å løse strømpriskrisen politikerne selv har skapt. Skal vi innfri klimamålene, må vi angivelig ha masse ny kraft – men så langt er det fiasko i alle retninger.

Klimamålene er verken oppnåelige eller viktige

Som jeg har dokumentert siden 2015, er de selvpåførte klimamålene både teknisk, matematisk og økonomisk umulige å oppnå, men det har ikke hindret Støre i å løpe ukritisk videre med stafettpinnen fra Erna Solberg, siden Høyre og Arbeiderpartiet egentlig er ett og samme globalist-parti som jobber for EU. Tvangstanker er blitt den nye oljen, og hele det offentlige Norge er besatt av disse meningsløse klimamålene, som attpåtil er lovfestet.

I 2023 etterlyste NHO-sjef Ole Erik Almlid et «kraftløft» for å sikre billig strøm, klimatiltak og ny industri, som om det er NHOs oppgave å være miljøorganisasjon og presse frem klimapolitikk for myndighetene. Det er en foruroligende sammenblanding av roller. Overfor E24 luftet han sin frustrasjon allerede i 2023:

– Vi har i realiteten bare ett år på oss. Prosjekter som ikke er på bordet i løpet av dette året, vil vi ikke rekke å få på plass innen 2030. Det er en dramatisk situasjon.

Som vanlig glemte journalisten å spørre hvorfor panikk og hastverk plutselig er blitt den beste styringsmodellen for et samfunn, hvorfor de politiske klimamålene er så viktige for NHO og Almlid, og hvor dramatikken egentlig ligger i dette? Klimamålene er selvpåførte etter synse-metoden, meningsløse og uoppnåelige, og vil derfor aldri bli nådd, uansett hvor mye penger man kaster bort på tvangstankene.

Når vi endelig skriver 2030, må alle uansett droppe farsen og innrømme at målene ikke er nådd, og hva skjer egentlig da? Absolutt ingenting. Ingen vil merke noe som helst til konsekvensene, og derfor vil EU snart bli nødt til å betale flere «klimaforskere» for å finne «data som viser at vi likevel har tid frem til 2040». For det har klimaforskere gjort siden 1990. Det kommer alltid nye «vippepunkt» for å holde pengemølla i gang.

Paniske politikere tror vedtak er det samme som suksess

Tallene viser at trass i mange store ord og drøy bruk av offentlige penger, planlegges og bygges det mindre kraft i Norge enn på mange tiår, ifølge E24, som har hentet ut tall fra NVE. «Det er synd, og det vil koste oss mye,» sier Almlid i NHO, før han hevder at Norge går glipp av muligheter – som å bygge opp Mo Industripark i Mo i Rana. Der har jo FREYR vist veien til strålende suksess, ikke sant? Men alle fiaskoer blir feid under teppet, for det er bare «visjoner og hårete mål» som gjelder. Særlig i Mo i Rana:

Trass i at alle tall og forsøk viser galskapen bak karbonlagring, trengs det angivelig 6,5 terawattimer (TWh) frem mot 2030 for å lage CO2-fangstanlegg hos Elkem Rana. Ferroglobe Mangan Stålprodusenten Celsa vil drive en ovn med hydrogen og konkurrere med LKAB i Sverige (som heller ikke får solgt stålet sitt), og SMA Mineral har planer om en ny og utslippsfri kalkfabrikk – som om ikke problemene til Gyproc og deres klima-gipsplater var advarsel nok.

Alt dette vil gå med underskudd, feile og mangle kunder, fordi man ikke forsøker å lage produkter med bedre kvalitet basert på fri konkurranse. Man forsøker å konstruere en industri som skaper produkter som er prikk like andre produkter, men koster mer, fordi de har en metaverdi som består av at det teoretisk slippes ut mindre CO2 i produksjonsprosessen. Dét er neppe noen genial forretningsstrategi når alle aktører er opptatt av å kutte kostnader.

Feil løsning på et problem som egentlig ikke finnes

Det meste av dette blir nok like lite virkelig som biodiesel fra granbar og batterifabrikken i Mo i Rana – både fordi bakmennene egentlig bare ønsker å høste ut klimasubsidier før man kansellerer prosjektene. Derfor er den enorme utbyggingen av «grønn industri» et luftslott, og dermed blir også behovet for å doble norsk kraftforsyning unødvendig. Dessuten er det umulig, for regjeringen har valgt feil løsning: Utbyggingen av ny kraft i Norge er basert på å dilte etter Tysklands politikk, som skaper stadig større energiproblemer i Europa:

Ikke-fornybare, ustabile, ineffektive, kortlivede og kostbare vindturbiner og solpaneler fra Kina skal angivelig gi oss overflod av billig kraft, men det er ikke sant. Disse «grønne» løsningene underpresterer og skaper kraftmangel jo flere du bygger, fordi de ikke kan levere regulerbar, billig strøm på kommando 24/7. Å bygge ut mer vannkraft eller gasskraft ville være det eneste logiske og naturlige i et land som flyter over av vann og gass – og hvorfor ikke? Kan Tyskland bygge nye gasskraftverk, så kan vel vi? Men dét er politisk umulig og uønsket.

Profitørene styrer politikerne som styrer Norge

Dessverre er ikke norsk energipolitikk lenger drevet av ansvarlighet, forsiktighet, fakta eller resultater, som jeg påpekte i 2018. Den er drevet av klimapanikk, profittbegjær og korrupsjon: «Kraftløftet» i Norge er basert på vind og sol, nettopp fordi denne internasjonale industrisektoren har endeløst med penger til lobbyisme og smøring, og har kjøpt seg hegemoni hos politiske aktører i hele EU – og norske politikere bare dilter etter, uten å bruke hodet.

De tror på mytene som vindkraftselgerne selv har skapt gjennom reklame og PR; at et samfunn kan drives med energi fra vindturbiner, til tross for at vindkraftindustrien ikke kan vise til et eneste småskala-prosjekt som beviser påstandene i reklamen. «Grønt skifte» har aldri lykkes noe sted, noengang, i noen skala. Så ukritiske og dumme har politikerne vært.

De tror også på myten kraft- og klimaindustrien har kjøpt og betalt dem for å tro på, nemlig at Norge «trenger veldig mye ny kraft» frem mot 2030. I Norge er denne myten fundamentert i en rapport bestilt at NHO fra Thema Consulting, som tok pengene og konkurrerte lydig med at EU-politikernes spinnville klima- og industriplaner vil øke Norges kraftbehov med over 40 prosent innen 2030. Her ligger det to falske forutsetninger til grunn:

• At Norge fortsatt skal være «Europas batteri». Norske kraftkunder bekoster ikke kraftutbyggingen for å sikre seg selv strøm, de bekoster den for redde Europa fra deres selvpåførte energiproblemer. Dette er kort og godt et landeveisrøveri, og kraftbehovet er i realiteten fiktivt, fordi det kan elimineres over natten.

• At «vi skal leve av å redde klimaet» gjennom å bygge opp enormt med «grønn industri» basert på subisidier og selvbedrag. Det kommer ikke til å lykkes, så også dette kraftbehovet er fiktivt. Sannheten er at Norge ikke trenger «enorme mengder ny kraft». Vi trenger smartere politikere.

Gjør matteleksa, kjære stortingspolitikere

Det Norge trenger nå, er edru politikere og samfunnsaktører med en hjerne som fungerer uten klimapanikk, i tillegg til normal voksen risikovurdering. Du kan jo selv vurdere hvor mye av dét som er til stede hos Aasland når han hevder at det er tildelt arealer til havvind som kan dekke strømforbruket til 450.000 husholdninger.

Sannheten er at en vindturbin kan dekke strømforbruket til nøyaktig null – 0 – husholdninger. Hvor mange husholdninger kan da dekkes hvis du 1000-dobler antallet vindturbiner? (Opp med henda alle som behersker matte for femteklasse.) Aasland evner ikke engang å regne ut dette.

NHOs Almlid viser heller ikke noen bedre innsikt i virkelighetens verden. Han er nemlig langt mer opptatt av våre «klimaforpliktelser» enn av lønnsomhet og fri konkurranse. Hans bekymring er at global oppvarming går i feil retning, som om han jobbet for Zero eller Støre. Det gjør han ikke. Han jobber for medlemmene til NHO, som han aktivt skader med tullet sitt.

Å «leve av å redde klimaet» handler om å produsere CO2-kutt i stedet for overskudd

«Grønt industriløft» er altså basert på den tanke at det viktigste industrien kan produsere, er CO2-kutt, i stedet for kvalitet til lavest mulig pris i konkurranse med utlandet. Dette fordyrer produksjonen i alle ledd, og i et marked styrt av kvalitet og pris blir dette en farlig strategisk blunder. Bare klimahysteriske politikere synes dette er viktig. Det er naturligvis derfor de innfører Taksonomien, som skal tvinge alle næringsdrivende til å kjøpe nettopp dyrere og dårligere produkter som skaper mindre CO2-utslipp.

Når adm.dir. for Mo Industripark, Bjørn Einar Ugedal, hevder at prosjektene som står i kø, raskt vil spise opp kraftoverskuddet i Nord-Norge og føre til at satsingene flyttes til andre land og Mo går glipp av muligheter, må man lure på hvilken planet han befinner seg på. Har han ikke lært noe som helst av FREYR-katastrofen? Er det ingenting ved Terra-skandalen fra 2007 som synker inn? Skaper det ingen spørsmål når han ser hvordan havvind har møtt veggen og klimaprosjektene feiler fortere enn de kan opprettes?

I en internasjonal verden er «grønt industriløft» en fullstendig avsindig plan. Historisk sett er det marxistisk planøkonomi. Og økonomisk sett er tvangstankene som ligger bak, grunn til medisinering. Mangelen på logikk, ansvarlighet og risikovurdering vil desimere EUs industri, til stor glede for asiatiske lavkostland.

Sannheten er at Støre ikke får til noen ting, og begår et grønt industri-selvmord, med Tyskland som modell.