Det ga gjenklang i norske medier da den nyutnevnte amerikanske FN-ambassadøren, Elise Stefanik, under utspørring i Kongressen svarte at Israel har en bibelsk rett til områdene Judea og Samaria. I Norge er man så innbarket i løgnen om «okkuperte palestinske områder» at utsagnet umiddelbart ble oppfattet som en politisk og folkerettslig krigserklæring.
Men ikke bare har Stefanik rett i sin teologi. Hun har også folkeretten på sin side. Det kan vi dessverre ikke si om norske riksmedier og politikere. Da det internasjonale samfunn, representert ved Folkeforbundets Råd den 22. juli 1922 enstemmig vedtok en traktat kalt Palestina-mandatet, ble samtlige av dokumentets bestemmelser gjort til gjeldende folkerett uten tidsbegrensning. Dette er endog bekreftet i FN-paktens Artikkel 80.
Territoriet omfattet hele landet mellom Jordanelven og Middelhavet, inkludert Judea, Samaria, Jerusalem og Gaza-stripen. Sentralt i vedtaket finner vi hovedbegrunnelsen for gjenopprettelsen av Israel, som er det jødiske folks historiske tilknytning til Palestina som grunnlag for å gjenopprette deres nasjonale hjemland i dette landet. Formålet var med andre ord å gjenopprette den jødiske nasjonalstaten, slik det også var med tilsvarende traktater for omkringliggende arabiske landområder som var frigjort fra århundrelang tyrkisk okkupasjon.
Det er dermed ingen forskjell på det jødiske folks bibelske og dets historiske og folkerettslige grunnlag for gjenopprettelsen av det hjemlandet de av velkjente grunner ble drevet ut av 1800 år tidligere av en europeisk okkupasjonsmakt. Folkeretten setter ikke noen tidsbegrensning for gjenopprettelse av en gyldig rettstilstand som er forbrutt. Det gjaldt for Norge i 1945 så vel som for Israel i 1948. Senator Stefanik har derfor full folkerettslig dekning for sitt utsagn.
Norske medier er svært opptatt av å belære sine klienter om noe de kaller «ulovlig okkupasjon» og som de mener folkeretten setter forbud mot. Men det finnes ingen bestemmelse i gjeldende internasjonal traktatrett som støtter en slik påstand. Folkerettens reglementer om krigføring og humanitærrettslige bestemmelser setter ikke forbud mot militær okkupasjon. Den gir derimot de tilsluttede partene klare regler for hvordan de skal oppføre seg mot hverandre og de angjeldende befolkninger under krig og okkupasjon.
Uttrykket «ulovlig okkupasjon» er derfor en konstruksjon som ser ut til å være laget av mediene særskilt for å karakterisere Israels nærvær i det landet de fikk bekreftet sin rett til av det internasjonale samfunn i 1922. Det har ingen rettslig gyldighet, men bidrar til å skjerpe latent fiendskap mot jødene. I Norge har det sittende embetsverket i Utenriksdepartementet et særskilt medansvar for den forvirringen som er åpenbar på dette området både i mediene og på politisk nivå.
Utenriksdepartementet er sammen med Justisdepartementet konstitusjonelt ansvarlig for Norges forhold til og overholdelse av internasjonale traktater og avtaler av alle slag. De synes å ha en finger med i den politiske utglidningen vi har kunnet observere gjennom mange år når det gjelder myndighetenes stadig mer politiserte forståelse og fremstilling av folkerettens formål og bestemmelser. Her er det stort behov for opprydding. Det er ingen unnskyldning at det har pågått lenge.
Selv i den offentlige debatt i Israel og blant landets ledere kan vi finne misforståelser omkring disse forhold. Den store løgnen om okkupasjon har åpenbart vært gjentatt så mange ganger at den er begynt å bli trodd, selv der. Det er imidlertid nå gått mer enn 20 år siden Israelske myndigheter gjennom den såkalte Levi-rapporten fra 2012 slo fast at «… de klassiske bestemmelsene om «okkupasjon,» slik de fremgår av internasjonale konvensjoner, ikke kan anses anvendbare på … Israels nærvær i Judea og Samaria.» Det er dette som er sakens grunnleggende rettslige faktum og som norske myndigheter ikke har fått med seg.
Israels uomtvistelige rett til landskapene Judea og Samaria kan også enkelt illustreres med den rettsakten som ligger til grunn for statens gjenopprettelse i 1948. Da de valgte representanter for det jødiske folk var samlet i Tel Aviv den 14. mai 1948 og vedtok den erklæringen som har vært kjent som «uavhengighetserklæringen», hadde den jødiske befolkningen i landet kontroll over hele det området som dannet Folkeforbundets mandat for Palestina, vest for Jordanelven. Det er imidlertid en misforståelse at det som ble opplest og vedtatt, faktisk var en uavhengighetserklæring. Palestina var aldri noen britisk koloni slik de amerikanske statene hadde vært, og ved midnatt 14. mai 1948 var det for jødene ikke lenger noen å bli gjort uavhengig fra.
Erklæringen var derfor en selvstendighets- og suverenitetserklæring vedtatt av valgte representanter for det jødiske folk over Landet Israel, slik det eksisterte på det tidspunktet. Denne rettsakten har et klart likhetstrekk med vedtaket av den norske Grunnloven på Eidsvoll i 1814. Også det var en suverenitetserklæring som gjenopprettet det selvstendige kongedømmet Norge.
Det faktum at deler av Israel i dagene etter ble angrepet, ble erobret og okkupert av nabostater, endrer ikke på noen måte det jødiske folks suverenitetsrettighet over hele landet, inkludert de delene som ble frigjort fra fremmed okkupasjon i juni 1967. Det er derfor i henhold til folkeretten ikke noe behov for israelske myndigheter for å «annektere» Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gaza-stripen. Disse områdene ligger i dag dessuten innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser. (En statsgrense er internasjonalt anerkjent når grensetraktaten om den er lovfestet på begge sider av den.)
Det som gjenstår for Israels vedkommende, er endelig å fastlegge disse områdenes status innenfor Israels eget rettssystem. Israelske myndigheter har, med unntak av Øst-Jerusalem, utsatt dette spørsmålet i påvente av en lovet avtale med ledelsen for den arabiske befolkningen i områdene om opprettelse av lokalt selvstyre for den arabisk-talende del av befolkningen. Slikt selvstyre kan denne befolkningen kreve fremforhandlet med henvisning til bestemmelser i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Slikt selvstyre forutsetter imidlertid ikke at det realiseres gjennom en statsdannelse. Det samiske folks selvstyre i Norge er et eksempel på dette.
Vi kjenner i dag historien til det stort sett mislykkede forsøket på å etablere lokalt selvstyre for den palestinsk-arabiske folkegruppen gjennom Oslo-avtalene. Slik de ble inngått hadde ikke Oslo-avtalene som erklært mål å opprette en palestinsk stat innenfor Israels statsgrenser. Det skulle i så fall ha vært fremhevet i avtalenes formål. I dag, etter mer enn 30 år og en nærmest vedvarende terrorkrig mot Israels sivilsamfunn fra de ledende palestinske organisasjonene, må det trekkes en endelig konklusjon om at det slett ikke var lokalt selvstyre som var formålet med avtalene fra palestinsk side.
Det er derfor ikke lenger noen rimelig grunn til å opprettholde en slik mulighet innenfor Israels grenser. Tostatsløsningen ble faktisk opprettet av britiske myndigheter da de i 1921 adskilte den østlige delen av mandatområdet og skapte det arabiske emiratet Transjordan. Dette er en løsning som det også arbeides for blant lokalbefolkningen i Jordan, og som vil lette det voldsomme presset som er skapt internasjonalt mot den jødiske staten Israel ved hjelp av terrorisme som Vesten ikke har politisk mot til å være med og bekjempe.
Av Per Antonsen
Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.
