Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finans­minister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) før åpningen av Hellesylt Hydrogen Hub den 18. september 2024. Foto: Javad M. Parsa / NTB.

Av Gud vet hvilke grunner prøver Arbeider­partiet å presse Senter­partiet til å godta EUs fjerde energipakke. Lykkes Ap mot formodning med det, har Sp utslettet seg selv som politisk parti, og kan med det for alle praktiske formål legge ned sin virksomhet.

Sp’s berettigelse som politisk bevegelse vil være borte – og partiets misjon ha forsvunnet.

Folkeeie eller handelsvare

Senter­partiets hjertesak, om partiet lenger har noen, ut over å være norske bønders beste venn, har alltid vært å sikre full norsk råderett over våre egne naturressurser, ikke minst vannkraften og strømmen fra den. For Sp er dette folkeeiendom.

For Arbeider­partiet er strømmen fra vannkraften derimot en fri handelsvare og et virkemiddel for å få til «det grønne skiftet», og samtidig et middel for å innlemme mest mulig av norsk politikk og råderett over ressurser inn under EUs stadig bredere og mer totalitære vinger.

Nei, nei og atter nei

I sin motstand mot denne politikken var Sp konsekvente, i alle fall i opposisjon. Så også i 2018, da EUs tredje energipakke ble banket igjennom i Stortinget, det såkalte Acer-direktivet. Som eneste parti ved siden av Rødt stemte Sp imot.

Fremskrittspartiet, derimot, som den gang gjorde sine hoser grønne i Høyre-regjeringen, men som i den senere tid har sagt seg svært så kritiske til EUs overtakelse av norsk energipolitikk, stemte for, og sviktet således mange velgere.

Sp tapte alt

Men så gikk Sp i regjering med Ap – og har etter det tapt all sin kraft som politisk parti. Som Norge var et lydrike under Danmark i en rekke mørke århundrer, og senere under Sverige, ble Sp en ren marionett i Ap-regjeringen, i nær sagt alle saker.

Bare under bondeoppgjørene har partiet vært til å kjenne igjen; de har gjennomgående vært bedre enn i år med Høyre-regjering eller rene Ap-regjeringer.

Sp har i snart tre og et halvt år latt seg dilte med i Ap’s stadig mer aggressive EU-tilnærming, som akkurat nå topper seg med behandlingen av den mange ganger utsatte fjerde energipakken, altså Norges totale tilslutning til EUs energipolitikk m.m.

Vannkraften, vårt største fortrinn

Vannkraften, det fremste norske fortrinnet i industriens hundreår, kanskje enda mer enn oljen og gassen, er med hud og hår overgitt til EU og Acer-regimet å bestemme over.

I lengre tid nå har strømmen gått dit den til enhver tid er dyrest, selve Acer-prinsippet om frihandel av kraft, men nå skal prinsippet stålsettes med ytterligere direktiver, formodentlig flere overføringskabler og enda mer voldsomme svingninger i strømprisene, alt milevidt unna nordmenns kontroll.

Og alt dette skal liksom skje i «det grønne skiftets» navn!? Her er vi vitne til tidenes politiske bedrageri. Det har friske, tenkende mennesker i hopetall for lengst forstått, og det finnes en del slike i Sp også.

Tidenes drittpakke

Hvis noen tror at Sp vil gå med på noe slikt, ville jeg sagt de var gale. Men til denne dag har de faktisk diltet med. Det har fått sine konsekvenser: Partiet har gått fra 13 prosents oppslutning til fem–seks mens de har sittet i Ap’s EU-regjering.

Ap har på sin side hatt sine svakeste målinger på 100 år. For Sp truer sperregrensen. Partiet kan forsvinne, slik Venstre nesten forsvant og måtte bruke 20 år på å gjenoppstå som en type liberal-Høyre, FrP light. Det er med andre ord litt av noen utsikter for regjeringspartiene mens de i samme stund sitter og behandler tidenes drittpakke, sett med Sp’s øyne.

Gå ut av regjering – nå

Nå er det krefter i Ap som ønsker å ta tilbake noe av råderetten over vannkraften, og dermed strømprisene. Men hvordan skal det skje når de samtidig går inn for alt som sørger for at vi fratas den muligheten?

Og samtidig, når vi ser nærmere på hvem som tar til orde for en slik tilnærming, så finner vi blant andre Trond Giske. Hva han er ute etter denne gangen, ved slik å føre velgerne bak lyset, er ikke godt å si, annet enn at det helt sikkert dreier seg om maktpolitikk – makten i Ap.

Det siste kommer vi tilbake til ganske snart. Det er valgår, både for Sp og Ap. Sistnevnte risikerer en historisk svak oppslutning på under 20 prosent, mens Sp kan bli utradert fra norsk politikk.

Eller: Hvis de forlater regjeringen nå – og propaganderer mot EU-sentralisme og Acer, alle mulige energidirektiver, vindmøller og «det grønne skiftet» – og igjen setter Norge og nordmenn først, da vil mange Sp-velgere strømme tilbake.

PS: Et lite understatement til slutt: At Sp gikk inn i regjering med Ap, må betegnes som en av tidenes største strategiske tabber i moderne norsk politikk.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!