Regjeringen Støre starter budsjettarbeidet for 2025 med budsjettkonferanse på Klækken hotell den 12. mars 2024. Foto: Javad Parsa / NTB.

Har vi dårligere politikere i Norge enn i andre land?

Svært mye kan tyde på det.

Er det typisk norsk å være god, slik Gro påsto?

Mye kan dessverre tyde på at det er en nasjonal myte skapt av en politiker, heller enn en god beskrivelse av nasjonens tilstand. Det gjelder i hvert fall ikke norske politikere.

De er, for det første, ikke akkurat blant de best utdannede. I Norge har vi faktisk de lavest utdannede statsrådene i verden.

Et stort datainnsamlingsprosjekt ved Universitetet i Oslo om utdanningsbakgrunnen til 40.000 statsråder i 126 land i perioden 1966–2021 viste faktisk at norske statsråder har det laveste utdanningsnivået i verden.

De høyest utdannede regjeringsmedlemmene finnes i USA og i land som Frankrike, Spania og Italia. Også i land som Kenya og Egypt har statsrådene et utdanningsnivå som ligger langt over de norske.

Dette er de harde og brutale fakta. Anekdotisk informasjon understøtter påstanden om at vi har politikere som er uvanlig faglig svake, og som derfor ofte er dårligere kvalifisert til å kunne håndtere de politikkområdene de er satt til å forvalte.

Tidligere kunnskapsminister og Arbeiderpartiets redningskvinne Tonje Brenna var ikke engang beklemt over å måtte innrømme at hun bare hadde 2 i matte på videregående. Det synes heller ikke verken tidligere helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) eller tidligere landbruksminister Sandra Borch (Sp) å ha vært da de ble tatt med skjørtene nede for å ha plagiert seg til mastergrader fra «Universitet Joker Nord».

Det sier ikke alt, men det sier noe. Og det inngir ikke akkurat tillit. Kvalifikasjonene og erfaringen til de statsrådene som de siste årene har ledet fagdepartement som Finans-, Energi- og Forsvarsdepartementet, for å trekke frem noen, har vært omtrent fraværende. Det er grunn til å tro at det forklarer mye av den svake politikken særlig på disse områdene.

Ikke bare mangler de utdannelse og faglige kvalifikasjoner. De mangler også i stadig større grad erfaring fra yrkeslivet og fra de sektorene og politikkområdene de skal fatte beslutninger om.

Vi får stadig flere stortingspolitikere som åpenbart betrakter politikk som et yrkesvalg, og som har gjort politikken til livslang karrierevei. Det kan de som en følge av at partiene har utviklet seg fra å være medlemsstyrte og medlemsfinansierte til å ha blitt statsstøttede nettverkspartier styrt av en partiledelse som gjennom en av Vestens mest lukkede nominasjonsordninger til stadighet kan gjenvelge seg selv.

Dermed domineres norsk politikk av stadig flere partibroilere og karrierepolitikere med begrenset eller liten utdannelse, og ofte helt uten erfaring fra livet utenfor partikontorene og stortingskorridorene.

Den politiske innavlen i norsk politikk står i kontrast til de fleste andre land. Det gjelder særlig i land med personvalg, hvor politikerne i større grad rekrutteres fra yrkeslivet til politikken pga. sine kvalifikasjoner og meritter for en tidsbegrenset periode, og hvor de kan sparkes ved neste korsvei dersom de gjør en dårlig jobb.

I Sveits, for eksempel, er det å være politiker en deltidsjobb på siden av politikernes vanlige yrker. Det er trolig snarere en fordel enn en ulempe. Det er symptomatisk når både nåværende og forrige statsminister aldri har hatt en vanlig jobb utenfor politikken, om vi ser bort fra at Erna hadde en sommerjobb i resepsjonen på akvariet i Bergen for 37 år siden.

Det er klart at dette gjør noe med politikken. Det er åpenbart at både manglende erfaring fra «vanlige folks» liv og manglende faglig skolering og kvalifikasjoner, fører til mindre robuste beslutninger og tentativt til flere dårligere beslutninger, mer utstrakt sløseri og feil ressursallokeringer.

Det synes dessuten klart at norske politikere ikke holder noen vesentlig høyere moralsk standard enn politikerne i mange land vi ikke liker å sammenlikne oss med. Det vitner pendlerboligsakene, plagiatsakene og de mange og til dels grove habilitetsbruddene om.

De unnskylder seg gjerne med at de ikke skjønte reglene. Men om de er så dumme at de ikke skjønner de enkleste skatte-, plagiat- og habilitetsregler, som de fleste andre ikke har noen problemer med å forstå, er det vanskelig å skjønne at de kan være egnet og kvalifisert til å representere velgerne.

Dernest kommer det forhold at det er krevende å styre et land som forsynet har tildelt naturressurser så til de grader i overflod. En skulle tro at det var omvendt, og at det var lett å styre når statskassa renner over av penger og gull. Det motsatte synes imidlertid å være tilfellet. Det krever åpenbart kunnskap, erfaring, sunn fornuft og en sterk rygg til å bære gode tider.

For det er et paradoks at land som Sveits og Finland, som ikke har nevneverdig med naturressurser, klarer seg bra og stadig ligger på verdenstoppen på de fleste målparametere, mens Norge sakker akterut. Vi ligger på bunnen av de fleste OECD-statistikker som betyr noe i denne sammenheng.

Vi har dobbelt så stor offentlig sektor og dobbelt så store offentlige utgifter, dobbelt så mange på sosiale ytelser, dobbelt så mange sykmeldte, de høyeste helseutgiftene per capita, de mest gjeldstyngede husholdningene, en liten og ensidig industribase, den laveste innovasjonstakten og de høyeste utdanningsutgiftene per capita i OECD.

Det er en politikerskapt myte at «den norske modellen» er best. Vi har ikke noe bedre offentlige tjenester. Vi har ikke noe bedre helsevesen. Vi har tvert imot et langt dårligere forsvar, lengre helsekøer og en langt dårligere skole enn for eksempel Finland.

Hvordan er det mulig? Vi har naturressurser til oppetter ørene. Det kan vanskelig skyldes noe annet enn dårlig politisk styring, stadige feilallokeringer og suboptimalisering, sløseri og manglende prioriteringer.

Det er hvordan kapital og kunnskap allokeres og utnyttes i samfunnet som bestemmer vekst og velstandsutvikling. Og hvem må ta ansvar for at både realkapitalen og humankapitalen i samfunnet forvaltes dårlig? Det må selvsagt de 169 gjøre! Hvem ellers?

Som Martin Bech Holte har påpekt i boken «Landet som ble for rikt», har det åpenbart sammenheng med rekrutteringen av ledere til politikken og til forvaltningen. Det har noe med deres manglende erfarings- og kunnskapsbakgrunn å gjøre. Kan vi egentlig forvente noe annet med et så dårlig kvalifisert mannskap?

For høsten 2024 hadde Norge en regjering der to av tyve statsråder har reell (minst ett års) erfaring fra privat arbeidsliv; én av tyve har utdannelse innen økonomi, ingen har teknisk universitetsutdannelse, og halvparten har aldri vært i arbeid utenom politikk eller interesseorganisasjoner, påpeker Bech Holte.

Samfunns politiske lederskap oppstår ikke i et sosialt vakuum. Rekrutteringen til politikerstanden og kulturen for beslutningstagning i samfunnet påvirkes av tiden vi lever i. Krise og krig skjerper lederskapet, mens det ofte sløves i gode og normale tider.

Det kan vi alt om i Norge. Vi så det i mellomkrigstiden, og fikk betale dyrt for det den gang. Vi har sett det etter den kalde krigen. Politikerne mente da at «historien var slutt» og at de kunne ta ut fredsdividenden og legge ned Forsvaret, som ble redusert til en brøkdel. Samtidig er vi nå for alle praktiske formål i krig med vår stormaktsnabo i øst.

Det vil ta minst 12–15 år å bygge Forsvaret opp igjen. I mellomtiden kan vi bare håpe at det går bra. At Donald ordner det slik at det blir fred i Ukraina, og at han kommer oss til unnsetning om vi skulle trenge det. Å stole på norske politikeres dømmekraft, kan vi åpenbart ikke.

Å gamble på denne måten med landets og befolkningens sikkerhet, er et grovt eksempel på korttenkt og uansvarlig politisk styring. Det er slikt som får skje når solen skinner og opportunistiske politikere uten nødvendig erfaring, kunnskap og integritet gir seg hen til å prioritere enkeltgruppers særinteresser for selv å bli gjenvalgt, i stedet for å ivareta landets overordnede langsiktige interesser, befolkningens sikkerhet og å optimalisere landets verdiskapningspotensial.

Utvelgelsen av mennesker til politikk og forvaltning blir gjerne feil i samfunn og sosiale systemer der overfloden rår. De som er analytiske, faktabaserte og opptatt av å skape resultater, men har begrenset tålmodighet for prosess og form, faller gjerne ifra. De «tilpasningsdyktige» som ikke stiller spørsmål eller har ambisjoner om forbedring, men som er gode på nettverksbygging, premieres.

«Resultatet er at politikerne blir en spesiell gruppe mennesker som av karakter ligner på hverandre og danner et fellesskap ved at de ønsker å bli værende der de er. De er ikke reelt sett konkurrenter, men kolleger», skriver Bech Holte. Meritokratiet erstattes av nepotisme og kameraderi, og nettverkene, både innad i partiene og på tvers av partigrensene, blir viktige redskap for å kare til seg posisjoner og fordeler.

«Kulturen blir preget av at midler skal fordeles, ikke skapes. Gitt at midler fordeles til alle interessenter i samfunnet, er det også rimelig at noe drypper på dem. Dermed skapes en kultur for å utnytte politikergoder godt ut over det de var ment for, for eksempel med pendlerleiligheter. Regelrette småkjeltringer unnskyldes og sykemeldes. Det trikses med etterlønnssystemer på bakrommet, og «glipper» innrømmes bare når man tas på fersken.»

Denne politikerkulturen er preget av overflod og mangler oppdrag og mål og mening for å skape et bedre samfunn. Det er blitt viktigere å kare til seg. For politikerne er det viktigere å bli gjenvalgt, og for byråkratene blir det primære å ivareta egne karrieremuligheter, noe de gjør best ved å være tilpasningsdyktige heller enn å være resultatorienterte.

Befolkningens sikkerhet og landets potensial for verdiskapning blir mindre viktig. Oljepengene brukes heller til subsidier og tilkaringsvirksomhet innenfor grønn omstilling, overføringer til særinteresser og til bistand og private NGO-er i Norge og utland enn til å gjøre økonomien mer effektiv. Offentlig sektor er det ingen som tør røre. Der er det for mange potensielle velgere som er godt fornøyd med tingenes tilstand som den er.

Vi har fått en politisk klasse uten budsjettskranker, og uten klare mål og strategier for hvordan landets overordnede interesser best skal ivaretas.

Vi har fått en politisk klasse som verken har erfaring eller utdanning på høyde med de mest vellykkede landene det er naturlig å sammenlikne oss med.

Og den politiske klasse synes å være til dels like korrumperte som i mange andre land vi ikke liker å sammenlikne oss med.

Vi har fått en politisk klasse som prioriterer egne interesser og ulike velgergruppers særinteresser for å bli gjenvalgt, fremfor å ivareta fellesskapets overordnede interesser.

Konklusjonen må dessverre være at det er mye som tyder på at de norske yrkespolitikerne er langt dårligere skodd enn politikerne i mange andre land.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.