– Storbritannia er ferdig. Tretti år med dårlig styresett, ideologisk forvirring og nådeløs selvsabotasje har ruinert oss.

Dette skriver Allister Heath i The Telegraph.

Vi er på vei mot konkurs, vårt internasjonale omdømme er ødelagt, samfunnet vårt er splittet, innbyggerne våre er fattige, usunne og demoraliserte, den offentlige sfæren er forsøplet, og institusjonene våre er diskreditert. Kriminalitet og uorden er på et utålelig nivå.

De som kan, flykter. Under Labour har én pundmillionær forlatt landet hvert 45. minutt.

Verdiskapningen forsvinner, det er boligmangel, og infrastrukturen er i fritt forfall. Energikostnadene er skyhøye, og strømbruddene truer. Han snakker altså om Storbritannia, men kunne like gjerne snakket om Norge.

Varer, tjenester, boliger, transport og helsetjenester rasjoneres av myndighetene, og overbelastning, overregulering, byråkrati og propaganda knuser alle som har ambisjoner, mot eller kreativitet.

Vi lengter etter en hard tilbakestilling, men Keir Starmer, vår verste statsminister på femti år, dobler den giftige blandingen av sosialisme, klassekamp, ukontrollert og ofte lavgradig migrasjon, konfiskatorisk beskatning, netto null-ekstremisme, regulerings-iver og woke nihilisme som har tvunget Storbritannia i kne.

Også Norge har sin verste statsminister siden krigen, og lider av de samme problemene som britene. Men den norske staten klarer seg, man har jo Oljefondet. Dessverre er det til liten hjelp for en nedprioritert og stadig fattigere befolkning.

Starmer er ute av stand til å forestille seg en annen vei fremover. Det samme gjelder vår regjering, og resultatet kan bli et finanspolitisk ragnarok.

Rachel Reeves har kanskje forstått den katastrofale situasjonen, eller hun burde i det minste forstå den. For hennes massive skatteøkninger har ført til lavere skatteinntekter og høyere statsgjeld.

Investeringene i britisk industri har stanset opp. Her i Norge ser vi nesten kun tilkaringsvirksomhet innen såkalt grønn industri, som alle ender med fiasko.

Reeves smisker med Kina for å redde britisk økonomi. Britene selger sjelen sin til et kommunistisk diktatur. Panikken i Downing Street virker nokså tydelig.

Kina er «avgjørende» for britisk vekst, sier Rachel Reeves

En tidligere stormakt blir snart forvandlet til et u-land som trenger hjelp fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

Noen håpet at sosialismen kunne «fungere» hvis den ble kombinert med en massiv økning i arbeidstilbudet. Men det desperate, antidemokratiske eksperimentet med ekstreme migrasjonsnivåer har slått feil, både sosialt og økonomisk:

Det har ikke økt produktiviteten, BNP per innbygger faller, og altfor mange av de nyankomne vil ende opp med å ta ut mer fra velferdsstaten enn de betaler i skatt.

Donald Trump krever at NATO-land bruker mer penger på forsvaret. Da må idiotiske prosjekter som masseinnvandring, bistand, ineffektive klimatiltak og finansieringen av katastrofen i Ukraina avsluttes.

Den store løgnen i britisk politikk er at det ikke finnes noe alternativ, at alle partier bør være like, at de siste tiårenes konsensus mellom Labour, Liberaldemokratene og Toryene er den eneste fornuftige eller moralske veien fremover.

Konsensus har blitt til et skjellsord, særlig etter at konsensus i klimapolitikken ble ansett som et vitenskapelig bevis av så å si samtlige vestlige politikere, som åpenbart ikke kan definere hva ordet vitenskap betyr.

Trump 2.0 har avslørt det idiotiske i denne tilnærmingen. Presidentens agenda for fornyelse er forbløffende radikal og kan gjøre ham til en av de mest betydningsfulle presidenter noensinne.

Storbritannias eneste håp er å kopiere nesten alle reformene hans, minus proteksjonismen mot vennligsinnede stater eller forsøkene på å erobre nytt territorium.

Trump har undertegnet hundrevis av presidentordrer og går til frontalangrep mot galskapen. Hans holdning til energi er enkel: Drill, baby, drill!

Starmers håp om å fremme kunstig intelligens i Storbritannia er dødsdømt, nettopp på grunn av mangel på energi.

Trump trekker USA ut av Paris-avtalen og opphever føderale lover som tvinger frem elbiler.

Han støtter ren teknologi, men bare i sammenheng med valgfrihet og markedskonkurranse, USA er under Trump på vei inn i en ny høykonjunktur, ledet an av maskinlæring, førerløse biler, massive medisinske fremskritt og kommersiell utnyttelse av verdensrommet.

Han forlater eller reverserer alle Bidens tiltak mot milliardærer og Silicon Valley; hans strategi er å vokse seg større enn USAs egne finanspolitiske problemer og ubegrunnede forpliktelser, og han er fast bestemt på å forankre et vekstfremmende skattesystem.

Illegale migranter skal ut, mens britene spanderer rådyre hotellopphold og norske myndigheter finansierer innvandrere livet ut. Er det seriøst noen som tror at Europa kan konkurrere med et USA under Trump?

Han ønsker å krympe den amerikanske staten, knuse «the Blob» og tvinge offentlig ansatte til å arbeide for, snarere enn mot, valgte regjeringer. Han har forbudt hjemmekontor for føderalt ansatte.

Brussel og Oslo tror vi kan slå USA ved å være først ute med «grønn industri». Problemet er at lønnsom grønn industri er en drøm om fremtiden. Foreløpig er batterifabrikker og havvind kun gigantiske underskuddsprosjekter.

Trump har sparket alle føderale DEI-ansatte. Mangfold, utfallslikhet og inkludering erstattes med meritokrati.

Det er et enormt skifte, en sann revolusjon. Trump ønsker også å redde studentene fra kritisk raseteori, som har oppmuntret til antisemittisme og anti-asiatisk rasisme.

Den ideologiske kløften mellom Storbritannia og USA har aldri vært så stor som nå. Hele EU og Norge er i samme situasjon. Men vi har et valg:

Vi kan fortsette med feilene våre og løpe mot elendig irrelevans, eller vi kan svelge stoltheten og lære av Trump. Hva blir det til?

Dessverre vet vi alle svaret på dette spørsmålet.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.